NABOSKAP - Neighbourhood

Video med Jan Gehl: Hva er menneskelig skala i byer? Congress for New Urbanism, mai 2012.

2011-11-19T09:56:00.000-08:00

.
Her er link til en glimrende 33 minutters video med den danske arkitekten og byplanleggeren Jan Gehl der han bl.a. forklarer hva menneskelig skala i byer innebærer.

http://www.cnu20.org/content/dutch-design-2011-jan-gehl

En av Jan Gehls bøker

Gehl gir konkrete råd om hvordan vi skal utforme bygninger og byområder for å sikre at de kan fungere primært på menneskers og ikke ensidig på arkitekters og utbyggeres premisser.

Selv ble han befridd fra arkitektutdanningens ensidige fokus på form og objekter av sin psyklogektefelle, som stilte ham spørsmål om hvor hensynet til mennesket var blitt av i arkitektskolenes besettelse av estetikk og enkeltbygninger. Stjernearkitektur et en trusel mot byene som steder for mennesker, sier Gehl bl.a. Mange arkitekter utformer bygninger som om det var parfymeflasker.

Et konkret eksempel på Gehls kritikk av konvensjonell arkitektur: For å bidra til gatelivet må førsteetasje i bygninger både ha offentlige funksjoner og utformes forskellig fra etasjene over. Bygninger må ikke møte bakken slik "et norsk fjell treffer en fjord", uten å markere overgang til gateplanets offentlige status. (Sammenlign med Barcodeblokker som treffer bakken som avvisende tårn).

Jen Gehl mener høyhus er late arkitekters svar på behovet for økt utnyttelse. Samme utnyttelse kan som oftest oppnås ved en god byforming med bygninger på 5-7 etasjer. Slik klassisk byform er også nødvendig for å skape en levende gatekultur.

Hjemmeside for Gehl Architects: http://www.gehlarchitects.com/

Jan Gehls bøker er utgitt over hele verden
.

BLI MED TIL CONGRESS FOR THE NEW URBANISM I FLORIDA, 9-12 MAI 2012.

Jan Gehl, Richard Florida og mange endre ledende urbanister vil tale på Congress for the New Urbanism i West Palm Beach, Florida 9-12. mai 2012. Også en norsk gruppe skal delta. CNU er st stort årlig arrangement med oppmot 1500 deltakere fra hele verden.

Amerikanske nyurbanister har nå ansvar for å gjennomføre Obamaadministrasjonens nye byutviklingspolitikk, der fotgjengervennlighet, funksjonsblanding og sosial integrering i byene står i sentrum.

Dagene før, ca. 6. til 8. mai, blir det en norskledet studietur der vi skal å se på både nye og gamle velfungerende urbane områder i Florida, bl.a. South Miami Beach med fargerik funkisarkitektur fra 50-tallet i en tett urban struktur, og flere nye byer basert på New Urbanism.

Undertegnede kan kontaktes om man er interessert i å delta på studieturen og kongressen.

Epost audun.engh@gmail.com

Les mer om Congress for the New Urbanism, 9-12 mai 2012 her: http://www.cnu20.org/

Audun Engh

Naboskap (blog): www.naboskap.no

Council for European Urbanism - CEU - www-ceunet.org

Tlf. 92 62 26 26

audun.engh@gmail.com

Jane Jacobs: Hvordan byer blomstrer og ødelegges

2011-10-12T18:02:00.000-07:00

Fra en demonstrajon mot rivingen av den storslagne Pennsylvania Station i New York tidlig på 60-tallet. Pilen peker på Jane Jacobs.

Ulf Andenæs hadde søndag 9. oktober 2011 en glimrende artikkel i Aftenposten om den amerikanske byaktivisten og forfatteren Jane Jacobs (født 1916, død 2006). Hun startet en grasrotbevegelse som stanset den planlagte raseringen av historiske bydeler som Greenwich Village i New York til fordel for motorveier. For 50 år siden skrfev hun boken "The Death and Life of Great American Cities" som er blitt en bibel for mennesker over hele verden som vil beskytte og pleie tradisjonelle bykvaliteter.

Du finner en pdf av artikkelen, egnet for printing i A3, her:
http://db.tt/3mOCFOej

Dessuten er teksten gjengitt nedenfor.

Artikkelen er en fortjent hyllest til Jacibs og en god oppsummering av grunnleggende prinsipper for den menneskelige byen, nyttig også for dagens byaktivister i Oslo.

New Urbanism-bevegelsen i USA og arbeidet til Prince Charles' stiftelse Prince's Foundation i England er sterkt påvirket av Jane Jacobs.

Nyurbanistene i USA, som nå har mye av ansvaret for Obamaadministrasjoneens politikk for bærekraftig byutvikling og redusert bilavhengighet, hyller Jane Jacobs som sin store inspirasjonskilde.

INTBAU Skandinavias studietur til New York 6-13. november vil ha en hel dag viet Jacobs og hennes eget nabolag Greenwich Village. Se foreløpig program på http://intbau.org/urbanism-a-architecture/199-new-york2011.html og norsk annonsering på www.intbauscandinavia.no

Fra Jane Jabobs eget nabolag, Greenwich Village. Bydelen var truet av motorvegbygging på 60-tallet, paralellt med Oslo og mange andre byer som var utsatt for de samme kreftene.

Gjennombruddet for Jane Jacobs ideer har paradoksalt nok også ført til ta hun tok feil på ett punkt: Jacobs gikk inn for å bevare gamle bygninger, ikke bare fordi de er sjarmerende, men også fordi de har lave husleier slik at det blir rom for kreative og uetablerte virksomheter. New Yorks historiske bydeler er nå blitt så populære at det ikke lenger finnes bygninger med lave husleier. De eldste bygningene er ofte de mest ettertraktede, med skyhøye leier. Det samme ser vi i Oslo. Nyurbanistenes svar er at vi må bygge nye byer og bydeler med de samme tradisjonelle kvalitetene. Hvis ikke vil det å bo i attraktive byområder vil bli forbeholdt rike mennesker.

Vi ser dette tydelig i Oslo, der det er et åpenbart underskudd på gode nabolag som Frogner og Grünerløkka. Det nye som bygges er stort sett ensformige villaområder langt fra byen, eller like ensformige blokker i utkanten av de attraktive historiske bydelene. De fleste arkitektene mener dessverre at det er gammeldags å bygge nye kvartalsbaserte bydeler. Spekulantene foretrekker masseproduserte, monofunksjonelle prosjekter som er enkle å håndtere.

Et synlig resultat av mangelen på intim urbanitet i nye byutviklingsprosjekter er at folk fra Oslos ytre bydeler i helgene klumper seg sammen i byens gamle sentrumsområder for å oppleve litt urban atmosfære. Der de bor kunne de knapt tenke seg å gå ut for å ta en pils, om det overhode er mulig.

Nyurbanistene vil påpeke at mangfold og menneskelig skalaen som i gamle byer er skapt av spennvidden i alder og bygningstyper, må simuleres gjennom byform og reguleringsbestemmelser i nye bydeler. Dermed kan man sikre finmasket variasjon, selv i en ny bydel planlagt fra grunnen av. Modernister vil ofte hevde at dette er "uærlig". Når store områder planlegges helhetlig skal de også se slik ut, med andre ord fremstå som store prosjekter med identisk karakter. Resultatet av en slik bastant ideologi er ike uventet utrivelige nærområder.

Leon Krier hevder, bl.a. i sin nyeste bok The Architecture of Community, at alle kvalitetene vi elsker i historiske byer kan skapes i nye byer, ved hjelp av god planlegging. Historiske byers kvalitet ligger ikke primært i alderen, men i strukturen.

De amerikanske nyurbanistenes fremste talsmann Andres Duany påpeker at kreftenes frie og spontane spill innen byutvikling ikke skaper variasjon og mangfold, men tvert imot sosiale ghettoer med ensformig arkitektur. Sosial og funksjonell integrering må planlegges.

For Jane Jacobs fremsto de autoritære modernistiske byplanleggerne med god grunn som erkefienden. Hun så i utgangspunktet på byplanlegging som et onde. Den paradoksale erfaringen som nyurbanister og andre disipler av Jacobs har gjort, er er at spennende mangfold og sosial integrering forutsetter en planlegging som går langt i å fastsette byplanmessige forutsetninger og stille deltaljerte krav overfor utbyggere og arkitekter. Det er ikke planlegging som er ondet, men holdningene som preger de konvensjonelle, teknokratiske byplanleggerne.

Jane Jacobs - byvandalenes skrekk selv om hun ikke så farlig ut.

Skal vi få nye gode byer preget av kvalitetene i Jacobs eget nabolag Greenwich Village i New York eller Grünerløkka i Oslo, forutsetter det at men først lager en byplan som ivaretar urbane og menneskelige verdier. Bred medvirkning er et godt middel for å sikre at byens og borgernes interesser ivaretas. Deretter kan man slippe til mange utbyggere og arkitekter, med oppdrag å bygge en mangfoldig by i henhold til byplanen.

I Bjørvika har derimot utbyggerne hatt mye av styringen med prosessen fra første stund. De har fått anledning til å fokusere ensidig på enkle, profitable løsninger. Resultatet er at mange av de antiurbane tabbene fra 60-tallet er gjentatt. Å bygge en sammensatt by fremfor monofunksjonelle spekulasjonsobjekter krever kunnskap og innsatsvilje. Få investorer vil gjøre det frivillig.

Fremtidige byutviklingsprosjekter i norske byer og tettsteder bør være preget av andre verdier. En praktisk metode for å sikre at fellesinteressene ivaretas er deltakende prosesser der respekt for befolknings behov og preferanser står i sentrum. Temaet deltakelse kan man lese mer om på www.plansmier.no

Audun Engh 13.10. 2011

--------------------------

Teskten til Ulf Andenæs' artikkel. Se også link til pdf øverst.

Hvordan byer blomstrer og ødelegges

Amerikanske Jane Jacobs tok et oppgjør med etterkrigstidens byggeskikk og pekte på hvordan moderne byer kan planlegges slik at folk får det best mulig.

Jane Jacobs
(1916-2006)

Forfatter og aktivist, født i USA,
flyttet til Canada med familien 1968.
Redaktør av Architectural Forum.
Allmennfaglig utdannelse ved
Columbia University.

Fulgte opp The Death and Life of
Great American Cities (Random House,
New York) med en rekke senere bøker
og skrifter.

-------------------

Jane Jacobs’ harde oppgjør
med herskende ideer for
hvordan vi planlegger våre
byer og våre samfunn er like
aktuelt i dag.

The Death and Life of
Great American Cities het
boken som Jacobs utga for
nøyaktig 50 år siden. Den
blir kalt epokegjørende – den endret tidens
tenkemåte. Tidlig på 1960-tallet utga
tre amerikanske kvinner hver sin bok
som endret verdens tankegang. Rachel
Carson med Den tause våren inspirerte
miljøbevegelsen, Betty Friedan med Myten
om kvinnen inspirerte kvinnebevegelsen,
mens Jane Jacobs med Død og liv
for de store byer i Amerika blåste til
kamp mot ødeleggelsen av bymiljøer og
lokalsamfunn.

Mye av det Jane Jacobs påpekte, er i
dag allment erkjent. Men de krefter hun
kjempet mot er like sterke i dag, eller
sterkere. Det er nok å se på Bjørvika. Byens
og lokalsamfunnets kvaliteter er under
like kraftig angrep, enten det er økonomiske
interesser som avgjør, eller politikeres
og arkitekters drømmer om å
sette spor etter seg.

Utbygging og sanering.

USA i 1961
var et land som hadde tatt ledelsen på alle
områder. Resten av den vestlige verden
fulgte etter, ikke minst Europa under
gjenreisingen etter krigen. Tiden var
kjennetegnet av de storslåtte utbygginger
og totalsaneringer, og av bilens gjennombrudd.
Disse forvandlingene fikk et
særskilt trykk ved funksjonalismens nyvunne
herredømme i byggekunst og byutvikling.
Tidens løsen var hva planleggerne kalte
sonedeling: Menneskene skulle arbeide,
sove, handle og ha rekreasjon i adskilte
områder, ut fra en forestilling om
at dette var rasjonelt og sunt.

Drevet ut.

I New York, hvor Jane Jacobs
bodde, drev storbyens nær allmektige
plan- og bygningssjef Robert Moses
gjennom nådeløse totalsaneringer og
nye motorveier som rev i stykker vide
strekninger av bebyggelse. Titusener av
innbyggere ble drevet fra småbedrifter,
bydeler, nabolag og hjem.

Mange av dem som ble rammet, kjempet
imot, men det monnet lite, for dette
var fremskrittet som ikke lot seg stanse,
og det ga makeløs utfoldelse for utbyggere,
planleggere, investorer og arkitekter
som ville bli sett.

Totalt motstrøms.

I denne situasjonen
kom The Death and Life of Great
American Cities og skapte bølger, fra
første stund. Boken var totalt motstrøms
og rammet den herskende tenkemåte
som en torpedo midtskips. Slagkraften
hos Jane Jacobs bygget på at hun var så
konkret. Da som nå var debatten innen
arkitektur og design i særklasse kjennetegnet
av luftig og presisjonsfattig ordbruk.
Så leverer Jane Jacobs 600 sider med
førstehånds konkret dokumenterte ek-
sempler, fra New York og fra Nord-Amerikas
byer, som viser hvordan etterkrigstidens
utbygging på vesentlige måter
hadde slått feil. Offentligheten kunne etterprøve
hennes observasjoner, med
henvisning og beskrivelse, gate for gate,
sted for sted.

Kritikk som er underbygget slik, er
ikke så lett å tilbakevise.

Mot sin hensikt.

Hun hadde undersøkt
og analysert virkningene av utbyggingen.
Hadde det vært nødvendig, spurte
hun, at den skulle knuse levende bydeler
og nabolag, og i deres sted skapt områder
som var uhensiktsmessige for innbyggernes
dagligliv, kvelende for småbedrifter,
krevde unødig ekstra behov for
transport, var hemmende for sosialt
samvær, ressurssløsende, impulsfattige,
livløse, og ga ikke sjelden grobunn for
kriminalitet.

Noen nybygde strøk var så stereotype å
bo i at folk med ambisjoner og skapende
evner raskt flyttet vekk fra dem, og de
ble sosiale bakevjer.

Oppmerksomheten om Jacobs og hennes
bok ble desto større fordi dette var
første gang virkningene av funksjonalismens
byplanlegging med Le Corbusier
som forbilde i slik grad ble etterprøvet i
praksis.

Mest mulig trygge.

Jacobs stilte
spørsmålene: Hva var vilkårene for å
skape bymiljøer som er mest mulig trygge,
som gir muligheter for et variert næringsliv
og yrkesliv, der også de små bedriftene
får en sjanse, og gir rom for
kreative virksomheter, sosialt liv, naboskap
og mangfold?

Underbygget av konkrete observasjoner
pekte hun på hvordan moderne byer
kan sikres vilkår som flertallet av innbyggere
er tjent med.

Dette var noen av de viktigste:

, For at et område skal lykkes, bør bygningene
ha en variasjon i alder. Innslag av
eldre hus bør finnes blant nybyggene. I
nye gårder der investeringene skal nedbetales
er det oftest kun de med høyest
betalingsevne som har råd til husleiene. I
de eldre husene er husleiene vanligvis lavere,
særlig i de av dem som er uanselige
og ikke for fasjonable. Det gir mulighet
for alle de virksomheter som trengs for å
gi et mangfold, men som ikke greier husleien
i nye dyre hus.

, Sonedeling, med adskilte arealer for næring,
boliger og rekreasjon, kveler mangfold,
og bør for enhver pris unngås. Ulike
virksomheter bør fritt kunne blandes. Da
blir gatens liv mer allsidig, man unngår
at strøket ligger livløst store deler av
døgnet, og det motvirker også kriminalitet.
Ensidig bruk av et område gjør gatene
tomme og utrygge lange perioder
av døgnet.

, Blanding av boliger og næring bør gå
helt inn i sentrum, for å hindre at deler av
sentrum blir døde bakevjer etter arbeidstid
som åpner for lyssky trafikk.

, Tanken bak utforming av steder og gater
må derfor være: Hva skaper liv i en gate?
Ødslige gater skaper ødslige byer.

, Av samme grunner bør det oppmuntres
til å ha tydelig by og tydelig land, ikke
endeløs sprikende suburbia som fremmer
ødslighet og ensomhet.

, Høyhus bør unngås der det er mulig, fordi
beboerne oppover i etasjene i en høyblokk
mister kontakten med det som foregår
i gaten. Derfor er det bare de aller
tetteste byområder som tåler høyblokker
ved å opprettholde liv i gaten.

, Flest mulig av husene bør vende ut mot
gaten, for også det bidrar til gatens liv,
og gaten får flest mulig øyne, som gjør
det tryggere å oppholde seg der.

, Plasser og torg må gi rom for et mangfold
av aktiviteter og med viktige lokale
institusjoner på plass, for det skaper tilhørighet
og gir stedet et hjerte.

, Biltrafikk i bystrøk bør begrenses, men
ikke stenges helt ute. For mye trafikk
ødelegger. Samtidig er totalt bilfrie byer
risikabelt, fordi handel og næring trenger
bilen for sin drift, og hvis dette blir
for vanskelig, flytter de til de nye storsentre
skreddersydd for biler utenfor byene,
og byens hjerte visner.

, Kvartalene bør ikke være for store, der
det er mange gatehjørner og tverrgater
motvirkes ødsligheten.

, En by bør bygges tett, ikke ved gigantiske
bygninger, men ved å unngå innslag
som stenger mot gaten og bidrar til ødslighet.

, Sosialboliger og subsidierte boliger bør
ikke bygges i konsentrasjoner, men spres
for å hindre ghettoer.

Likesinnede.

Jane Jacobs rettet sin
kritikk av fagfolkenes feilgrep fra et ståsted
på utsiden av miljøet, og unngikk
dermed å ha fått splint i øyet fra en arkitektskole.
Hennes kritikk av samtidens byplanlegging
er blitt fremstilt som et motstykke
til den berømte sosiologen Richard
Sennett, kjent for sine analyser av hvordan
omgivelsene former våre liv, særlig
med The Fall of Public Man, som beskriver
hva som skjer når folk trekker seg tilbake
fra det offentlige rom.

Sennett og Jacobs ble allierte. «Uavhengig
av hverandre hadde vi gjort iakttagelser
som utfylte hverandre», fortalte
Sennett da jeg i fjor fikk anledning til å
spørre ham om dette.

Endte som pessimist.

Jacobs deltok i
en rekke kampanjer for å berge miljøene
hun skrev om. Hun endte som pessimist,
med boken Dark times ahead («Mørke
utsikter», 2004) før sin død. Hun følte at
kreftene som trekker i destruktiv retning
var blitt for sterke.

Hennes synspunkter på hvordan alminnelige
mennesker skal holde ut i
morgendagens verden lever uansett etter
henne.

ULF ANDENÆS
------------------

Steve Jobs og Grateful Dead: Kreativitet og idespredning med røtter i Californias alternativkultur

2011-10-06T02:38:00.000-07:00

Steve Jobs 1955 - 2011

Mitt forrige blogginnlegg, se nedenfor, refererte kritikk som er fremkommet mot planene for Apples nye hovedkvarter. Kjernen i kritikken er at det smultringformede, romskipslignende kjempebygget vil bryte med Appleas egne idealer om fri bevegelse og nettverksbygging. De burde i ånden fra www heller bygge en "Appletown" som åpner seg mot samfunnet, ikke en pompøs festning. Kritikken gjenspeiler at Apples tilhengere forventer kun det beste når firmaet presenterer en ny stor satsing.

For vel en uke siden ble det meldt at Steve Jobs var død. Dermed har vi mistet en av historiens største innovatører. Jobs har også inspirert mennesker verden over til uredd og fantasifull realisering av egne drømmer.

Selv om han ble født noen år etter 67- og 68-erne, var Steve Jobs et barn av den grenseløse kreativiteten og idealismen som preget California på 60-tallet. Sammen med rockeband som Grateful Dead, plakatkunstnere, tegneserieskapere, miljøaktivister og andre gründere innen kunst, aktivisme og næringsliv har han brakt disse verdiene til resten av verden og gjort dem til en basis for en kultur der innovasjon innen teknologi og næringsliv går hånd i hånd med høye idealer for både samfunnets kollektive organisering og individuell frihet. Look to Libya!

Hippiekulturen startet bokstavelig talt på grasrota, med vekt på lavteknologi og drømmer om en tilbakevending til et enkelt liv i pakt med naturen. Grateful Dead, Steve Jobs og andre innovatører gikk et skritt videre, og nølte ikke med å ta i bruk alle tenkelige og hittil utenkelige tekniske leketøy for å spre ideer og knytte mennesker sammen på global basis. Noen spilte gitar i mors og fars garasje, Steve Jobs bygde datamaskiner.

Koblingen mellom hippiebevegelsen, Grateful Dead og Steve Jobs ble synliggjort under et arrangement i Oslo 28. september, i anledning utgivelsen av en koffert med 72 (!) CDer fra samtlige konserter under Deads Europaturne i 1972. 25 norske Deadheads hadde via video direktekontakt med tre sentrale personer i Grateful Deads nettverk, og i samtalene ble det bl.a. lagt vekt på at både Steve Jobs, Bill Gates og andre innovatører innen IT-verdeneen lyttet til Grateful Dead og var påvirket av bandets idealer, som både ble gjenspeilet i musikken og i bandets unike nettverksbygging med publikum, en forløper for tenkningen som preger internett, Wikipedia og sosiale medier.

Grateful Dead opptrer ikke lenger under sitt opprinnelige navn, men de gjenlevende medlemmene spiller videre i nye konstellasjoner, ikke minst Furthur, og Deadheads verden over opprettholder et "stammefellesskap" som kan minne om Applefolkets identifisering med selskapets produkter og profil.

Her er tre linker som bekrefter at Steve Jobs hadde et nært forhold til Grateful Dead.

Listen over Steve Jobs ti favorittplater omfattet "American Beauty": (jeg beklager at denne artikkelen er skrevet av en Dead-hater!).

http://www.deathandtaxesmag.com/27063/steve-jobs-10-favorite-records-and-what-they-say-about-him/http://www.deathandtaxesmag.com/27063/steve-jobs-10-favorite-records-and-what-they-say-about-him/

Omslaget til mitt og mange andres favoritt Deadalbum, American Beauty

I en biografi heter det bl.a: "Steve also loves The Beatles and Grateful Dead, all part of the rock scene of the 1960s (thus before he came of age)"

http://allaboutstevejobs.com/being/being.html

Steve Jobs var selv en stor sceneartist. Under en av hans legandariske produktpresentasjoner, av iPad i 2010, spilte han "Friend of The Devil".

"Out of literally thousands of possible choices of songs to use for the Grand Worldwide Unveiling of iPad, Jobs chooses "Friend of the Devil" by the Grateful Dead. Coincidence? Hard to concede that."

Spol frem til 2 min 47 sek på denne videoen: http://anothervoicerev184.blogspot.com/2010/01/steve-jobs-plays-friend-of-devil-at.html

Også under en presentasjon i 2009 spilte han musikk fra favorittalbumet American Beauty:

"Jobs introduced a series of improvements to the iPhone, iTunes and iPod Touch. Using the Grateful Dead's "American Beauty" as an example, Jobs showcased the expanded album materials, including lyrics and photos, that will be available on the iTunes music store."

http://www.dailyfinance.com/2009/09/09/a-triumphant-steve-jobs-returns-to-work-stage-pulpit/

Om American Beauty på Wikipedia:
http://en.wikipedia.org/wiki/American_Beauty_%28album%29

Another long, strange trip is over. R.I.P, Steve Jobs!

Audun Engh
15.10.11

Apples nye hovedkontor: Et utdatert næringsparkprosjekt?

2011-09-21T16:27:00.000-07:00

Steve Jobs' første (?) tabbe kan bli gigantisk. I The New Yorker kommer den kjente arkitekturskribenten Paul Goldberger med en advarende og innsiktsfull kommentar: Prosjektet bygger på en gammeldags, bilbasert "næringspark"-modell. Bygningen respekterer ikke menneskelig skala, og den mangler fleksibilitet. Mange store selskaper har oppført tilsvarende bygningsmonstre rett før nedgangen startet.

Kanskje styret i Apple stanser galskapen, og i stedet satser på en fleksibel "Epleby" i menneskelig skala? En slik by bør ha cafeer på gateplan fremfor kantiner, være tilgjengelig for offentligheten, ha god kollektivtransport og inkludere boliger. Med andre ord en nettverksbasert utbygging i ånden fra www, fremfor monolittisk hybris.

Apple burde ta inspirasjon fra det dynamiske mangfoldet i "the Big Apple", New York, ikke fra Pentagons lukkede verden.

Apple er ikke alene om å ville krone kommersiell suksess med at gigentisk byggverk På Fornebo er Statoil i ferd med å oppføre et massivt, truende kontorkompleks basert på tilsvarende ideer. Se bilde nederst.

Goldbergers kommentar er gjengitt nedenfor

Audun Engh
-------------

Paul Goldberger in The New Yorker:
Apple's new headquarters

---"However elegant the headquarters might turn out to be, it will still be a huge suburban office complex, reinforcing car culture at a time when that seems increasingly less tenable."
--- "The genius of the iPhone, MacBook, iPad, and other Apple products is that they are tools that function well and happen to be breathtakingly beautiful.. A building is also a tool, but of a very different sort. In architecture, scale—the size of various parts of a building in proportion to one another and to the size of human beings—counts for a lot. With this building, there seems to be very little sense of any connection to human size. Flexibility is a hallmark of the iPad, and it counts in architecture, too, but how much flexibility is there in a vast office governed entirely by geometry? For all of Foster’s sleekness, this Apple building seems more like a twenty-first-century version of the Pentagon."

Article link:

http://www.newyorker.com/online/blogs/newsdesk/2011/09/apple-new-headquarters.html?mbid=gnep

Full text below
------------------

APPLE’S NEW HEADQUARTERS

I don’t usually go in for reviews of buildings that aren’t yet built, since you can tell only so much from drawings and plans, and, besides, has there ever been a building that didn’t look great as a model? Still, it’s hard not to comment on the new headquarters that Apple plans to build in Cupertino, California.

With Apple’s characteristic secrecy, the company hasn’t officially released the design, or announced that the architect is Foster + Partners, the London-based firm known for its super-sleek, elegant, exquisitely detailed buildings. But images of Apple’s future home, to be built on a campus that it has taken over from Hewlett-Packard, are all over the place, because plans must be presented to the local authorities in Cupertino, who understandably are falling all over themselves with delight. Foster may be the best large architectural practice around today, a firm that has done remarkably well at maintaining quality even as it produces more enormous corporate, institutional, and civic buildings all over the world. The finesse of Foster’s modernism would seem a natural fit with Apple, which produces the best-designed consumer products of our time, and which has done more than any other company to inject sophisticated modern design into the mass market.

Foster has proposed a gargantuan glass-and-metal ring, four stories high, with a hole in the middle a third of a mile wide. The building, which will house upwards of twelve thousand employees, will have a circumference of a mile, and will be so huge that you won’t really be able to perceive its shape, except from the air. Like everything Foster does, it will be sleek and impeccably detailed, but who wants to work in a gigantic donut? Steve Jobs, speaking to the Cupertino City Council, likened the building to a spaceship. But buildings aren’t spaceships, any more than they are iPhones.

So why is Foster’s design troubling, maybe even a bit scary? The genius of the iPhone, MacBook, iPad, and other Apple products is that they are tools that function well and happen to be breathtakingly beautiful. (Last year, I wrote about the design for the new Apple store on the Upper West Side.) A building is also a tool, but of a very different sort. In architecture, scale—the size of various parts of a building in proportion to one another and to the size of human beings—counts for a lot. With this building, there seems to be very little sense of any connection to human size. Flexibility is a hallmark of the iPad, and it counts in architecture, too, but how much flexibility is there in a vast office governed entirely by geometry? For all of Foster’s sleekness, this Apple building seems more like a twenty-first-century version of the Pentagon.

Christopher Hawthorne, the architecture critic of the Los Angeles Times, was one of the first to write about the new Apple building. He pointed out that, however elegant the headquarters might turn out to be, it will still be a huge suburban office complex, reinforcing car culture at a time when that seems increasingly less tenable. I suppose Apple has solved enough problems over the years that it may not be entirely fair to expect it to conquer suburban sprawl, too, but you would hope that a forward-thinking company would at least try not to compound the problem.

When Apple started opening retail stores, most of which have been designed by the firm of Bohlin Cywinski Jackson, I thought they’d gotten it exactly right, and figured out how to translate the aesthetic brilliance of the company’s products into architecture. I still feel that way; their pristine glass box on the Upper West Side of Manhattan is the best Apple store yet. But that place is a tiny cottage compared to the proposed new headquarters.

When companies plan wildly ambitious, over-the-top headquarters, it is sometimes a sign of imperial hubris. A.T. & T. was broken up not too long after it moved into Johnson and Burgee’s famously grandiose “Chippendale skyscraper” on Madison Avenue. General Foods did not last too long after taking occupancy of the glass-and-metal palace Kevin Roche designed for it in Westchester County, and Union Carbide fell apart after it moved into another Roche building in Danbury, Connecticut. The New York Times Company’s stock price plummeted after it moved into its Renzo Piano building on Eighth Avenue, and they now lease the home they built for themselves.

Architecture isn’t in itself a cause of corporate decline—that notion is ridiculous—but overbearing buildings can sometimes be a symptom of companies losing touch with reality, and this problem will manifest itself in other ways. It’s said that Steve Jobs considers this building to be a key part of his legacy, which would be unfortunate, because it would mean that his last contribution to his company might well be his least meaningful.

-

Statoils nye hovedkvarter, under oppføring på Fornebo. I samme ånd som Apples smultring, men utformet som kasser stablet sånn litt tilfeldig oppå hverandre.

4 min. trailer : The Allen Ginsberg Interview - Oslo 1993. 50 minute documentary in production 2011.

2011-04-16T18:18:00.000-07:00

Gode nyheter fra Storbritannia: Beboergrupper får midler fra staten til å engasjere egne rådgivere i byutviklingssaker

2011-04-13T10:49:00.000-07:00

I en pressemelding fra den britiske regjeringen 13.4.2011 heter det:

-- "To ensure communities have the right support and advice to meet their own aspirations, Mr Clark has today announced four organisations with renowned expertise in planning who will share a £3.2m fund to provide assistance to local groups developing neighbourhood plans.

Communities can choose to take up free advice and guidance depending on their needs through The Prince's Foundation, Locality, The Royal Town Planning Institute, and the National Association of Local Councils in partnership with the Campaign to Protect Rural England".

http://www.communities.gov.uk/news/corporate/1886583

Dette er et definitivt gjennombrudd for lokal deltakelse i britisk planlegging, og for Prince Charles` stiftelse Prince's Foundation for the Built Environment

Det innføres en ny modell som skal sikre at beboergrupper og lokalsamfunn får tilstrekkelig styrke overfor utbyggere og planmyndigheter. Norge bør snarest innføre lignende ordninger

Prince's Foundation bevilges 800 000 £ fra regjeringen knyttet til den ny ordningen der kommuner og frivillige grupper får statlig finansiering for å søke faglig hjelp slik at de kan fremme sin forståelse av god stedsutvikling. Tre andre organisasjoner får tilsvarende beløp

Lokale krefter kan selv velge mellom de fire organisasjonene som skal tilby bistand,

Dette er knyttet til den nye regjeringens Localism Bill. Loven innfører en ordning der utbyggingsprosjekter skal kunne gå raskt og enkelt gjennom den byråkratiske og politiske kvernen hvis planen er forankret i lokalsamfunnet, ved aktiv deltakelse og støtte fra flertallet av de berørte.

Prince's Foundation har vært pioner med å innføre Inquiry by Design, som tilsvarer charretter i USA og plansmier i Norge. Dette er trolig den beste metoden for å sikre en lokal deltakelse i samsvar med kravene i Localism Bill. Utbyggerne vil være tjent med å gjennomføre en reell og forpliktende medvirkningsprosess. Plansmier leverer dette på en rask og kostnadseffektiv måte.

Norge bør komme etter. Erik Solheim sa under Stortingets Bjørvikadebatt i april 2010 at regjeringen vil sikre bedre deltakelse gjennom bl..a plansmier. I Storbritannia kan man nå studere en praktisk modell. Den bør kopieres i Norge.

Hele pressemeldingen er gjengitt nedenfor

Prince's Foundation nettside:

http://www.princes-foundation.org/

Les mer om plansmier på www.plansmier.no

Audun Engh, INTBAU Skandinavia

-----
Free advice for communities to support neighbourhood planning

http://www.communities.gov.uk/news/corporate/1886583

Published	13 April 2011

Communities are getting a supportive boost to help make their neighbourhood vision a reality through a new scheme offering free access to expert advice and guidance, Planning Minister Greg Clark announced today.
New powers being introduced in the Localism Bill will give local people a real voice to shape development in their area through a neighbourhood plan, from determining the locations of shops, offices and schools to setting the standards of design for new housing.

To ensure communities have the right support and advice to meet their own aspirations, Mr Clark has today announced four organisations with renowned expertise in planning who will share a £3.2m fund to provide assistance to local groups developing neighbourhood plans.

Communities can choose to take up free advice and guidance depending on their needs through The Prince's Foundation, Locality, The Royal Town Planning Institute, and the National Association of Local Councils in partnership with the Campaign to Protect Rural England.

Each organisation will use its expertise, skills and track record advising on development to empower communities to reach the full potential of their neighbourhood plan from start to finish, from understanding the planning process and finding local solutions through to developing clear documents and building community support. This will include free impartial advice, practical workshops with local authorities and community groups, tailored on-line resources, networking tools and telephone advice lines.
Greg Clark said:

"It is vital that grass root community groups are able to access specialist support and advice if their vision for their neighbourhood is to be truly realised. Making sure community groups have free access to a number of organisations means they can choose the experts that best suit their needs. All four organisations are specialists in their field and will provide an invaluable service to groups around the country, helping them to drive development and growth around their aspirations."

Examples of work to support communities through the planning process include:

The Granville New Homes Resident Steering Group received training and support from the Building Community Consortium, which is led by Locality, during a £1bn regeneration project in South Kilburn, London. The award winning development delivered 130 new homes, a small park and a purpose built youth centre for the community.

The Prince's Foundation helped the community at Camp Hill, a former mining community in North Warwickshire, bring together the local council, developers and partners to develop a master plan which delivered a number of physical and social improvements for the town.
Hank Dittmar, Chief Executive of The Prince's Foundation, said:

"The Prince's Foundation has long been an advocate of the importance of community engagement and we are delighted to have been awarded such a significant proportion of the Communities and Neighbourhood Planning Grant.
"Empowering local communities is now a welcome part of the planning process, and this grant will enable The Prince's Foundation to use its extensive track record to help people plan in a positive way for growth and better neighbourhoods."

Steve Wyler, Chief Executive of Locality, said:

"We're delighted to be selected as one of only four partners to deliver the Government's Communities and Neighbourhoods in Planning Scheme. Our approach will enable communities to access highly specialised, independent advice and support from a nationwide pool of experts, helping them to find local solutions to local needs and change the built environment around them for good."

Richard Summers, President of The Royal Town Planning Institute, added:

"We welcome the announcement made today. This funding will allow the RTPI's Planning Aid England service, in conjunction with Planning Aid for London, to provide information, advice and support to disadvantaged individuals and communities in shaping their neighbourhoods over the next twelve months."

Cllr Michael Chater, Chairman of the National Association of Local Councils, said:

"The National Association of Local Councils wants local people to be able to shape the places they live in. We are therefore delighted to be part of this scheme. Our work over the coming year, with the lead partner, the Campaign to Protect Rural England, will help people understand the positive role that local and neighbourhood planning can play in bringing about appropriate development, while also protecting our environment. The message is: get involved in planning how our towns and villages will look in the future!"

Notes to editors

The Prince's Foundation

The Foundation has a long history of successful projects based on the principles of community engagement. It believes that development can be both positive and enjoy popular support if it is the result of an engaging discussion with the local community and based around the local identity.
The services offered by Prince's Foundation through the grant will ensure they offer case specific solutions to communities based on live workshops with community groups and local authorities.

Locality

The Building Community Consortium will be led by Locality in partnership with Glass House Community Led Design, the Eden Project and communityplanning.net. The consortium will provide unparalleled knowledge, reach, skills and expertise in supporting disadvantaged and marginalised communities to engage with the built environment and the planning systems. It will provide support and networking to community groups through online resources and other networking tools, practical workshops and seminars, and tailored advice via a telephone advice line and other packages of support. The consortiums knowledge, skills and expertise can be found across a network of more than 1000 community-based organisations.

The Royal Town Planning Institute

The Royal Town Planning Institute will make the planning process more accessible and empower individuals, neighbourhoods and communities, especially those who are economically and socially disadvantaged, to become involved in shaping where they work, live and play.
It will provide free, independent, impartial, professional planning advice to people who do not have the means to pay professional fees. It will also provide support and training to local communities to influence and contribute to planning strategy, policy, and decision making at all levels, helping them to bring forward community planning initiatives. The service will promote and deliver good practice in community engagement be delivered through an extensive network of Planning Aid England and Planning Aid for London volunteers.

National Association of Local Councils in partnership with the Campaign to Protect Rural England

The advice and assistance offered by the NALC/CPRE partnership will draw on the strength and experience of its network of county branches and parish councils to enable local communities to better understand the planning system and share best practice.
As well as providing basic information about the planning system via a national website, a phone line and targeted publications, the grant will fund a programme of local events which will help inform local communities and parish councillors about how to influence local plans. The aim will empower local people and encouraging communities to take a more active and influential role in making plans for their areas.

The grants being made under the Supporting Communities and Neighbourhoods in Planning project are:

£1m The Royal Town Planning Institute
£814,000 Locality
£620,000 National Association of Local Councils in partnership with the Campaign to Protect Rural England
£800,000 The Prince's Foundation

Twitter

Keep up to date with the Department by following us on Twitter (external link).

Media enquiries

Visit our newsroom contacts page for media enquiry contact details.

Fra visjon til bygging på Brøset: Hvordan skape en attraktiv, klimavennlig bydel?

2011-04-10T09:39:00.000-07:00

Flyfoto av Brøsetområdet i Trondheim

Trondheim kommune har vedtatt å utvikle det store området Brøset til en ny bærekraftig bydel. Det kan bli flere tusen boliger og mange andre virksomheter i den nye bydelen. Ambisjonene er store:

”Brøset skal lære oss å lage byer som stopper klimaendringene. På Brøset skal Trondheim, bydelen og innbyggerne bidra til å bremse oppvarminga av jordkloden”.

Det er blitt gjennomført omfattende konsultasjoner med berørte parter og innbyggere, NTNU har forsket på metoder for å nå miljømålene og fire team med hvert sitt arkitektfirma i spissen er blitt invitert til å levere forslag til utforming av bydelen.

De fire forslagene er evaluert av en komite ledet av siv.ark. Frederica Miller. De har skrevet en interessant rapport som både vurderer forslagene og diskuterer hva som må være de sentrale kriteriene for at det endelige resultatet skal bli en optimalt klimavennlig bydel.

Forslagene og rapporten finnes her:

http://www.trondheim.kommune.no/content/1117698516/Fire-visjoner-for-Broset

http://www.trondheim.kommune.no/content/1117699750/Parallelloppdraget

Dette var ingen vanlig arkitektkonkurranse;

"Evalueringen skal ikke resultere i kåringen av en vinner. Arbeidet som er gjort av teamene vil brukes av Trondheim kommune i det videre arbeidet med å lage en områdeplan for Brøset. Det er vår mening at det samlede leverte materialet danner et svært spennende og godt grunnlag for kommunens videre arbeid".

Jeg tillater jeg med å komme med noen kommenterer til aspektene bystruktur, tetthet, byggeskikk, brukeres egne preferanser og videre prosess.

Min egen bakgrunn for dette er ikke minst deltakelse i fagteamet for fem plansmier i norske tettsteder de siste to årene, se www.plansmier.no. Jeg har hatt hovedansvar for å organisere den deltakende prosessen under plansmiene.

BYFORM - SENTRUMSDANNELSE

Evalueringsrapporten kritiserer i forskjellig grad alle de fire forslagene for ikke å vise en overbevisende utformet, tett sentrumsdannelse som kan sikre grunnlag for mange tilbud i nærmiljøet.

”Evalueringskomiteen anser det som interessant for det videre arbeidet også å vurdere andre type bystrukturer. Forholdet mellom tetthet av boliger og klimanøytralitet, samt forholdet mellom tetthet og kvalitet og mangfold i uterommene blir et viktig tema i planarbeidet. Videre vil det være viktig å få en vurdering av hvilke boligtyper eller hvilken boligtypemiks som oppfattes som attraktivt for markedet i Trondheim.

I det videre arbeidet bør det gjøres en tydelig differensiering av uterommenes tilhørighet. De bør deles inn i typene ”alles” (offentlige) - for tydelig å tilgjengeliggjøre Brøset for alle Trondheimsbeboere; ”våre” (halvoffentlige) - for å styrke det lokale fellesskapet i kvartalet; og ”mine” (private og halvprivate) - for å gi mulighet til egne hager.”

Komiteens råd kan oppsummeres som en anbefaling til kommunen om å velge byform inspirert av strukturen i tradisjonelle byer. De fire forslagene tenderer mer i retning drabantby og forstad.

Det er dessverre vanlig at arkitekter i sitt arbeid med byplaner unnlater å forme urbane sentre med basis i velfungerende byformingsprinsipper med gater, kvartaler og plasser i en tett struktur som er både innbydende og skiller tydelig mellom offentlige og private områder.

I stor grad skyldes dette at vi har svært mangelfull utdanning i byforming i Norge. Dessuten anses den tradisjonelle sentrumsstrukturen av mange arkitekter som ”gammeldags”, selv om historiske bykjerner åpenbart er meget attraktive for folk flest.

Dermed avviser man de meste arealeffektive og beviselig fungerende urbane løsningene. Det er dermed fare for at bilbruken fortsatt vil bli større enn nødvendig, ved at man ikke får tilstrekkelig tetthet og et sentrum som er optimalt tilgjengelig, attraktivt og rikt på tilbud.

Trondheim kommune bør i sitt videre arbeid med byplanen legge vekt på å sikre bærekraftig, tett og mangfoldig sentrumsdannelse, med en finmasket funksjonsblanding og attraktive, intime møteplasser. Trondheims best fungerende eldre bydeler kan gi inspirasjon. Det gjelder både utformingen av gater, kvartaler og plasser, og den varierte bebyggelsen i menneskelig skala med bruk av miljøvennlige byggematerialer som tre.

Byer skapt før bilismen ble av naturlige grunner utformet for å tjene fotgjengere og redusere transportbehovet. Den europeiske byens prinsipper må selvsagt oppdateres til å møte nye behov, men det betyr ikke at det er fornuftig å kaste gode erfaringer over bord. Det er neppe realistisk å prøve å oppfinne byen på nytt, slik det ser ut til at noen av teamene ønsker.

Trondheim kan også lære mye av den amerikanske New Urbanism-bevegelsen. Også i Storbritannia, Tyskland og andre europeiske land kan man lære av byutviklingsprosjekter som er basert på miljøbevisst videreutvikling av velprøvde og attraktive urbane modeller.

SPACE SYNTAX OG METODER FOR Å SIKRE GOD FUNKSJONSBLANDING

Fagfolk med en viss tilknytning til New Urbanism har allerede bidratt til prosjektet: Det svenske firmaet Spacescape har levert en trafikkanalyse. De har det britiske firmaet Space Syntax som sentral partner. Deres spesialitet er å beregne bevegelsesmønstre og tilgjengelighet til ulike tilbud i både eksisterende og planlagte bydeler. Kort sagt hvordan man sikrer en levende og velfungerende byliv. Anbefalinger basert på Space Syntax bygger på målbare erfaringer fra gode eksisterende byer, ikke på luftige visjoner om å oppfinne en ny type by.

Spacescape konkluderer med at det langt fra vil bli lett å integrere Brøset i en helhetlig bystruktur. Deres råd kan leses som en sterk anbefaling om å bygge en tett ny bydel basert på klassiske og logiske urbane prinsipper, med et integrert gatenettverk og en godt planlagt funksjonsblanding. De omtaler dette presist som ”tilgjengelig tetthet”, og ”attraktiv tilgang” til daglige behov.

"Lokal service uppstår i centrala lägen mätt i orienterbarhet. Stor tillgång till lokal service uppstår där det lokala marknadsunderlaget mätt i tillgänglig täthet dessutom är stort.

Programområdet har idag en extremt liten potential för lokal service. Både nya kopplingar som tillgängliggör programområdet och en avsevärt högre täthet måste till för att ge en attraktiv tillgång till vardagsmålpunkter".

Rapport: http://brozed.files.wordpress.com/2009/07/brosetspacescape0912212.pdf

BYGGESKIKK – MANGFOLD

De fire forslagene viser også tenkt arkitektur. Hvert firma lar en stil prege bebyggelsen. Ingen av forslagene skal utpekes som vinner og bygges, og i videre planlegging og realisering bør det unngås at en arkitekt tegner mange bygninger. Å utforme byplan bør skilles fra å tegne bebyggelsen. Byplanen må være helhetlig for å fungere, mens bebyggelsen bør være variert for å gjøre bydelen attraktiv. Dominans av ett arkitektfirma vil føre til en monoton bebyggelse, fravær av mangfold og reduserte muligheter for beboernes påvirkning av eget bomiljø.

I rapporten foreslås det å satse på selvbygging. Dette bør kommunen gjennomføre i størst mulig grad. Muligheten for selv å bestemme arkitektonisk stil gjennom valg av arkitekt eller ferdighusleverandør og deretter delta aktivt i byggeprosessen er viktig for mange norske boligbyggere. I dag tilbys dette først og fremst i de lite miljøvennlige, bilbaserte byggefeltene utenfor byene. Muligheter for selvbygging vil gjøre det mer attraktivt å velge en miljøvennlig urban livsform på Brøset.

Selvbygging bør ikke forbeholdes eneboligområdene på Brøset. Det bør også legges opp til at flere kan slå seg sammen og bygge rekkehus, flerfamiliehus og bygårder med ulike funksjoner.

Bærekraftig byutvikling bør i tillegg til tekniske målbare egenskaper innebære aktiv deltakelse, kulturelt mangfold og tilknytning til stedets historie. Det kan for eksempel oppnås ved at folk som ønsker det velger en byggeskikk inspirert av historiske og regionale forbilder. Mange gjør slike valg når de bygger enebolig og hytte, og denne friheten bør også gis i store utbyggingsprosjekter som Brøset. Det bør unngås reguleringsbestemmelser som styrer utformingen av bebyggelsen i retning ”nyskapende” arkitektur og lignende, slik man har sett i enkelte prosjekter for bærekraftig bygging. Det ville bety ensretting i strid med mangfoldsprinsippet. Miljøkrav skal selvsagt stilles, men disse målene kan nås med bruk av ulike arkitektoniske løsninger.

RESPEKT FOR BRUKERNES PREFERANSER

Rapporten understreker at jo tettere man bygger, desto mer attraktiv må bebyggelsen og strukturen fremstå for beboerne:

”De innleverte forslagene illustrerer tildels svært godt sammenhengen mellom høy kvalitet på, og stort mangfold av uteområder og aktiviteter for å friste folk til å endre livsstil i en mer klimanøytral retning. Dette igjen legger begrensninger på tettheten, eller for å si det på en annen måte: dess større tetthet, dess større krav vil det være til utformingen av uterommene, og planlegging av aktivitetsmulighetene”.

En konsekvens av dette bør være at man i den videre planleggingen tar utgangspunkt i folks egne preferanser for uterom, byggeskikk og arkitektur. Dette vil stimulere boligsøkere til frivillig å velge en bærekraftig, tett og urban livsstil fremfor bilbasert enebolig, Prinsippet om respekt for brukernes opplevelse av hva som er attraktive bygde omgivelser bør også gjelde sentrumsbebyggelse som ikke oppføres av beboerne selv.

Det er en erfaring fra plansmiene som er gjennomført de siste årene at mange beboere legger stor vekt på lokalt forankret byggeskikk, også for ny sentrumsbebyggelse. En del foretrekker modernistisk stil, men neppe så mange som flertallet av arkitekter ville ønske. Verdsetter beboere arkitekturen blir de også med positive til fortetting. Metodene for å oppnå dette vil være stor grad av individuell frihet kombinert med deltakelse i utformingen av bystruktur, fellesanlegg og reguleringsbestemmelser for bebyggelsen..

MEDVIRKNING I DEN VIDERE PROSESSEN

I den forestående kommunale planprosessen bør folk som er interessert i å bo og arbeide på Brøset inviteres til å delta aktivt i utviklingen av bydelen. Man kan ta utgangspunkt i en invitasjon til selvbygging, men også involvere naboer og fremtidige brukere av bydelen på en gjensidig forpliktende måte i planleggingen av byform, sentrumsbebyggelse og møteplasser. Det var en bred deltakende prosess i forkant av parallelloppdragene, og dette bør følges opp også i utformingen av områdeplan.

Man kan f.eks. velge en plansmieprosess. Vanligvis avvikles en plansmie på en uke, men det er ikke noe i veien for å la prosessen gå over lengre tid. Dermed kan bærekraftmålene bli forankret blant fremtidige beboere, og det kan sikres at bydelen blir så attraktiv som mulig for de direkte berørte. Slik aktiv deltakelse vil dermed gjøre det lettere å nå de ambisiøse miljømålene for Brøset.

Man kan lese mer om plansmier på www.plansmier.no

Lykke til videre med dette spennende prosjektet, Trondheim!

Oslo 10. april 2011

Audun Engh

Ths. Heftyes gate 14

0264 Oslo

Tlf. 92622626

audun.engh@gmail.com

Bjørvika: Er den nye bydelen planlagt som en gold ørken av kontorbygg og offentlige institusjoner?

2011-04-02T08:59:00.000-07:00

Dette er den alternative byplanen for Bjørvika fra bydelensplansmie i 2008, oppdatert 2010, og støttet av både Gamle Oslo Bydelsutvalg og de fleste frivillige organisasjonene i bydelen. For større format og nærmere beskrivelse av forslagene som ennå kan realiseres dersom man er villig til å gjøre en snuoperasjon, gå til http://www.allgronn.org/plansmie-bjorvika.html

Nedenfor er link og tekst til en kronikk i Dagbladet 2. april 2011, "Bjørvika Business District", med kraftig kritikk av hovedgrep og resultater i utbyggingen av Bjørvika.

Byråd Bård Folke Fredriksen har umiddelbart signalisert at han er uvillig til å revurdere noe som helst i Bjørvika, uansett hvor mye kritikk som kommer, nå også fra Peter Hemmersam, førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Folke Fredriksens svar på bekymringsmeldingene er desverre bare mer av det samme som mange opplever som overgrep mot byen.

Dette er byrådens kommentar til Hemmingsens artikkel på Facebook idag:

-- "Bjørvika blir ingen gold ørken, men en levende bydel med 5.000 boliger, 20.000 arbeidsplasser, gjennomgående strandpromenade, badeplasser, torg, brede fortau, butikker, cafeer, restauranter, nytt hovedbibliotek og nytt Munchmuseum. Alt dette godt integrert med resten av byen. Kommende lørdag kl 14.00 åpner broene for gående, syklende og kjørende over sporområdene som binder Grønland og Tøyen direkte til Bjørvika."

Jeg vil innstendig oppfordre Høyres folkevalgte, medlemmer og velgere til å vurdere fordomsfritt om byrådets nåværende politikk for Bjørvika er i byens og partiets langsiktige interesse. Man bør ikke umiddelbart støtte partifeller i posisjoner som medfører at de har politisk egeninteresse av å omgå fornuftig kritikk og avvise en revurdering av planene som hittil er fulgt. Alle kritikerne kan ikke ta feil hele tiden.

HVA ER BÆREKRAFTIG BYUTVIKLING I BJØRVIKA?

På min blogg www.naboskap.no har jeg lagt ut en Bjørvikadebatt jeg hadde med Folke Fredriksen og andre på hans Facebookside i januar.

http://naboskap.blogspot.com/2011/01/diskusjon-om-bjrvika-pa-byrad-bard.html

Tema var ikke minst om det er riktig, slik utbyggerne og byrådet hevder, at høyhus og så massiv utnyttelse som mulig ved Oslo S representerer det ypperte av bærekraft.

I debatten støttet dessverre Arbeiderpartiets fremste talsperson i byutviklingssaker, Tone Tellevik Dahl, bygging av flere høyhus i sjøkanten, med Boston som forbilde fremfor Oslo.

"Look to Boston Audun. En by med lavere bebyggelse enn vår murby, med fantastiske skylineområder langs vannkanten. Alt med måte og krav til høy kvalitet. Ikke ja til alt, men til det som fungerer med omgivelsene".

Det trengs et internt oppgjør både i Arbeiderpartiet (som jeg selv tilhører), Høyre og andre partier med slik romantisering av arkitekt- og utbyggervisjoner om høyhus. Flertallet av Oslos befolkning er mot høyhus. Byutviklingspolitikerne i alle partier må velge mellom å prioritere et koselig forhold til fagmiljøene på sitt saksfelt, herunder spesielt ledelsen i Plan- og bygningsetaten og makteliten i arkitektstanden, og den egentlige jobben som er å representere befolkningens meninger og interesser.

Planene for det meste av Bjørvika kan ennå forbedres i tråd med den massive kritikken som er kommet fra mange hold. De nåværende planene har liten støtte utenom de direkte involverte som har økonomiske, politiske og faglige egeninteresser knyttet til at planene realiseres.

Det er ennå mulig å gjøre Bjørvika til en berikelse for byen og en forbedring i forhold til containerne som preget området tidligere.

Oslo Byes Vel har nylig bedt Sivilombudsmannen vurdere om utbyggingsavtalen for Bjørvika strider med loven fordi den hindrer lokaldemokrati og endringer av reguleringsplanen i mange år fremover. En rekke frivillige organisasjoner i bydelen har bedt miljøvernminister Erik Solheim ta et politisk initiativ for å få endret urtbyggingsavtalen og sikre statlig bistand slik at åpenbart fornuftige endringer av planene i tråd med befolkningens ønsker om et humant og miljøvennlig bymiljø kan vedtas.

Her er dokumentasjon av de alternative forslagene som fremdeles kan realiseres hvis viljen er tilstede. Forslagene ble utviklet under bydel Gamle Oslos plansmie i 2008, og oppdatert i 2010.

http://www.allgronn.org/plansmie-bjorvika.html

Audun Engh

Tlf. 92622626

Kronikken i Dagbladet:

Bjørvika Business District

Byutvikling: Den nye bydelen er planlagt som en gold ørken av kontorbygg og offentlige institusjoner.

KRONIKK:
Peter Hemmersam
Førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

http://www.dagbladet.no/a/16035263/

Politikere, planleggere, bohemer og folk i alminnelighet drømmer om urbanitet - om gater og torg hvor det vrimler med småbutikker og fortausliv, fulle av mennesker med ærender og andre som bare slapper av og nyter byens liv. Det vitale og befolkede byrom er for mange blitt identisk med ideen om «den gode by».

Den amerikanske forfatter Jane Jacobs beskrev for nøyaktig 50 år siden i sin berømte bok «The Death and Life of Great American Cities» det myldrende livet i de gamle og slitte bydelene i New York som var truet av tidens byfornyelsesprosjekter, hvor hele kvarterer ble revet ned for å skape plass til motorveier og høyhus. Hennes betraktninger om hva som gjorde den tradisjonelle by til et bedre sted for mennesker, handlet ikke om spektakulær arkitektur eller kulturhistorisk identitet, men om enkle forhold, som også dagens byplanleggere bør forholde seg til.

Hun påpekte at for at en bydel skal oppleves som et levende sted, må det bo tilstrekkelig mange folk der. Det må også være arbeidsplasser, butikker og andre funksjoner som til sammen sikrer at det er tilstrekkelig mange forskjellige mennesker på gata på ulike tidspunkter av dagen. Byen skal være fotgjengervennlig, og ha butikker, restauranter og små håndverksvirksomheter ut mot gata.

De fleste av disse forhold inngår allerede i varierende grad i planleggingen av Bjørvika, men Jacobs mente også at en vital bydel burde bestå av en blanding av nye og gamle bygninger. Dette handler ikke om bevaring og kulturhistorisk autentisitet, men om at eldre bygninger har lavere husleie, og dermed gir plass til et mangfold av aktiviteter og kreative virksomheter. Dermed sikrer man en grad av variasjon og karakter som kjedebutikkene, som ellers er de eneste som har råd til høye husleier, aldri kan skape.

Nå er det jo for seint å tenke på å bevare noe som helst i Bjørvika, men kanskje kan man likevel anvende Jacobs' tankegang, i den forstand at man kan sikre at en viss andel av butikkarealene i bygningenes inngangsnivå kan leies ut til «nye ideer», til priser som ligger godt under det høye nivået som forventes i Bjørvika.

For å sikre at Bjørvika blir et levende sted, er det tilrettelagt for mange nye butikker, og det er helt sikkert ikke alle som blir like lønnsomme. Det er blant annet planlagt en indre forretningsgate gjennom Barcode-byggene, parallelt med Dronning Eufemias gate, som blir Bjørvikas nye hovedakse. Det er vanskelig å forstå at noen vil bevege seg inn hit fra hovedgata, og det er heller ikke noen opplagte muligheter for å ta en snarvei gjennom Barcode-byggene på vei til et annet sted, siden de ligger langs jernbanesporet.

Det ser ut til at man har glemt lærdommen fra det første store havnefrontprosjektet i Oslo, Aker Brygge, hvor man ganske riktig har en promenade som myldrer av mennesker, men hvor shoppingsenteret aldri ble noen suksess. Faktisk er de fleste mennesker som besøker Aker Brygge neppe oppmerksomme på at det eksisterer.

Dette er ikke det eneste punkt hvor Bjørvika viser fellestrekk med Aker Brygge. Den offentlige promenaden langs kaia er en åpenbar inspirasjon, og de langstrakte allmenninger som er planlagt i Bjørvika er inspirert av Bryggetorget på Aker Brygge.

Aker Brygge er på mange måter blitt en slags oppskrift på hvordan man utvikler havnefronter, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Det er blitt et forbilde på hvordan man kan bygge et Central Business District med et menneskelig ansikt i form av restauranter, boliger og kulturinstitusjoner.

Men Aker Brygge som modell er ikke uten problemer. Det er altfor få og altfor like boliger til at det virker som noe annet enn en kontorenklave med restauranter. Shoppingsenteret er en tvilsom suksess, og serveringsstripen langs kaia, som er et fluepapir i sommermånedene, ligger ganske øde i vinterhalvåret, noe som er en utfordring for alle nye byrom på gamle havnearealer.

Det er ikke spektakulært utformede byrom, brede avenyer og lange havnepromenader som får folk til å oppsøke og like en bydel. Et vitalt forretnings- og restaurantliv kan hjelpe med å få en bydel til å virke levende, men den viktigste attraksjon er menneskemylderet i seg selv. Mennesker tiltrekker mennesker, og spørsmålet er om Bjørvika blir sammensatt og intenst nok til at det oppleves som et befolket sted.

Der har vært snakket mye om hvordan man kan få sikret en blanding av boligtyper i Bjørvika for å sikre en variasjon av mennesker. Det bør også snakkes om hvordan man kan få en variasjon av butikker og nye virksomheter som kan være med på å tiltrekke menneskene som bør bli den nye bydelens største attraksjon. Det skal mange mennesker til for å holde liv i butikker og restauranter, og det vil ikke være mulig å få dem til å trives like godt over hele den nye bydelen.

I stedet for å spre aktivitet og mennesker ut over store deler av Bjørvika, bør man satse helt entydig på det man har mulighet til, nemlig en konsentrasjon av mennesker rundt Dronning Eufemias gate. Man kan så la de kreative butikker og nye virksomheter blomstre i de tilstøtende byrommene der de kan bidra til å gjøre Bjørvika til et attraktivt sted.

Men dette kommer neppe til å skje. Uansett hvordan man snur og vender på det, er Bjørvika tenkt som Oslos nye Central Business District - noe som blir regnet som nødvendig for å tiltrekke et globalt forretningsliv til Oslo i konkurranse med andre byer og regioner. Restauranter og butikker understøtter kontorfunksjonen, mens boliger og spesialdesignede byrom bare er forsøk på å få Bjørvika til å framstå som annet enn en gold ørken av kontorbygg og offentlige institusjoner.

”Boligbygging i by: Dyrt og dårlig?” Bygg by – ikke drabantby.

2011-03-30T03:28:00.000-07:00

Nye bygårder i Berlin: Townhouse-prosjektet ved Hausvogteiplatz, fullført 2010. Ca. 30 smale bygninger i kvartalsstruktur, hver med egen byggherre som selv valgte arkitekt. Stilen varierer fra klassisisme til minimalisme. Kommunale reguleringsbestemmelser sikrer helheten. Mange av bygningene har næringslokale i 1. etg. De fleste byggherrene bor og arbeider der selv, men leier ut deler av bygningen. Slike urbane modeller kunne erstatte blokkbyggingen i Oslo og andre norske byer. Den norske tradisjonen med selvbygging kunne dermed også videreføres i byene, ikke bare i bilbaserte byggefelt. I tråd med norsk byggeskikk kan slike bygårder også oppføres i tre. Foto Audun Engh.

Norsk Form og tidsskriftet Arkitektur N arrangerte 30.3.2011 et debattmøte om stedsutvikling med fokus på boliger.

”Bygger vi gode boliger og bomiljøer i byene i Norge i dag? Sikrer dagens markedsaktører kvalitet, eller trengs det flere politisk styrte kvalitetskrav?”

http://www.norskform.no/Kalender/Arrangementer/2011/Boligbygging-i-by-Dyrt-og-darlig/

Det bør i denne viktige debatten ikke fokuseres på boligbygging alene, men på hvordan vi skal skape attraktive bydeler der boliger inngår i en tett funksjonsblanding. Vi trenger ikke flere drabantbyer og villastrøk dominert av boliger alene, med få andre tilbud og dermed stort behov for energisløsende bruk av bil, buss og bane.

Det bør satses på nye urbane bydeler med høy tetthet og finmasket lokal funksjonsblanding som på Frogner og Grünerløkka. I tillegg bør ikke bebyggelsen baseres på drabantbyblokker stuet tett sammen. Kvartalsbebyggelse med bygårder der 1. og gjerne 2. etasje fortrinnsvis brukes til handel og næring er byformen som gir optimal utnyttelse med korte gangavstander til både ulike tilbud og kollektivtransport.

Oslos gamle sentrale bydeler er Norges mest populære steder å bo, selv om få av leilighetene har balkonger, aftensol og utsikt. Mange prioriterer urbane kvaliteter med kvartalsbebyggelse og en arkitektur preget av den klassiske byens estetikk. Skal vi få flere til å velge en bærekraftig urban livsstil med leilighet fremfor ofte billigere eneboliger utenfor byen må vi lytte til betalernes ønsker, ikke til arkitekter og utbyggere som ennå klamrer seg til den konvensjonelle drabantbyblokken eller eneboligen som utbyggingsformer.

Vi trenger også flere arkitekter som er villige til å skape steder med de tradisjonelle arkitektoniske kvalitetene som flertallet åpenbart foretrekker. Skal folk trives med høy tetthet, må bykvaliteter og estetikk være i samsvar med deres egne preferanser. Hvor mange ville valgt dyr leilighet på Frogner fremfor enebolig i Bærum til same pris dersom all Frognerbebyggelse var preget av minimalismen som flertallet av arkitekter foreskriver overalt og for alle? Slike brukerpreferanser må få konsekvenser for nye urbane bydeler dersom vi skal få flere til å velge en bærekraftig livsstil. Jo større tettheten er, desto viktigere er det at folk opplever omgivelsene som humane og innbydende.

Hvis vi skal skape slike attraktive byområder må arkitektskolene undervise studentene i å utforme byer, ikke bare tegne enkeltbygg. De bør få kunnskap i bruk av ulike stilarter slik at de bedre kan respektere stedets ånd og markedets ønsker. I dag undervises det kun i modernisme som gyldig uttrykk. De klassiske byene som folk over hele verden søker til anses som et historisk fenomen, kanskje verneverdige men ikke et forbilde for bærekrafig nybygging og samtidsarkitektur. Studentene må også lære å vise respekt for brukernes estetiske preferanser .

Utbyggerne bør lytte mer til kundene og mindre til arkitektene de engasjerer når det gjelder estetikk.

Politikerne bør sørge for reguleringsplaner som gir funksjonsblanding og god byform. Kommunene bør også sikre at lokalsamfunnet trekkes aktivt med i planleggingen av nye bydeler gjennom deltakende prosesser som plansmier. Utbyggere vil også være tjent med å sikre at prosjektene får lokal tilslutning. Dermed vil prosjektene sannsynligvis også bli attraktive for boligkjøpere, og konflikter som forsinker utbyggingen kan unngås.

Bildet over viser et nybyggingsprosjekt i Berlin, Townhouses ved Hausvogteiplatz i det gamle Øst-Berlin.. Det kan være et forbilde for reform av boligbyggingen i norske byer, sammen med mange lignende prosjekter fra det siste tiåret basert på den europeiske byens velprøvde prinsipper, i bl. a. Paris (Plessis-Robinson) , Stockholm (Sankt Erik), Storbritannina (Poundbury, Upton) og Holland (Brandevoort).

Mer informasjon om bærekraftig stedsutvikling basert på deltakelse:

www.plansmier.no

Alternative nettsider for arkitektur og urbanisme:

www.intbau.org og www.cnu.org

FORUT FOR VÅR TID? Gateavisas Jubileumsseminar fredag 11. mars

2011-03-06T23:59:00.000-08:00

Illustrasjonen er en jubileumshilsen til Gateavisa fra kunstneren Hector Tellez, USA

FORUT FOR VÅR TID?

Gateavisas Jubileumsseminar

Fredag 11. mars kl. 19.30 i Litteraturhuset, Wergelandsalen, Wergelandsveien 29, Oslo.

Facebook Event invitasjon: Meld deg på og inviter dine venner! Eller bare dukk opp.

http://www.facebook.com/?tid=1247955012940&sk=messages#!/event.php?eid=193505787349406

Gamle og nye lesere av Gateavisa inviteres til et arrangement for å markere Gateavisas betydning for fri debatt i Norge gjennom 40 år. Det er gratis adgang. Seminaret støttes økonomisk av Institusjonen Fritt Ord.

Vi vil også ta for oss Gateavisas struktur, basert på kollektiv redigering og aktiv deltakelse, ikke eierskap eller formelle posisjoner. Slike ideer florerer i dag i nett- og wikiverdenen.

Seminarprogrammet får naturlig nok et visst preg av Gateavisas historie fra starten i 1970, med motkultur og antiautoritære ideer som bærebjelker. Men vi vil også å fokusere på nye tabuer som hindrer fri debatt i Norge i dag. Med andre ord aktuelle “ukorrekte” saker på linje med de mange kontroversielle temaene Gateavisa har tatt opp. Åpen rusmiddeldebatt og oppskrifter på bygging av piratradiosendere i NRK-monopolets dager er bare to eksempler fra avisas historie.

I tillegg til passende doser navlebeskuelse ved 40-årsjubileet vil vi med andre ord også diskutere behovet for frie og uavhengige fora som Gateavisa.

Hvilke temaer er i dag fortiet og underlagt selvsensur? Er det nye, utfordrende ideer som fortjener sine arenaer for åpen og fordomsfri debatt, i Gateavisa og andre steder? Religionskritikk er eksempel på et tema vi vil ta opp. Grensene for den individuelle frihet er et annet.

En del av innlederne og debattantene røpes nedenfor. Flere vil komme til, og etter innledningene åpner vi for både paneldebatt og innlegg fra salen. Overraskende kreative innslag kan også forekomme.

Etter seminaret, fra ca. kl. 22.00, inviteres seminardeltakerne til fest i Hjelmsgate 3, Gateavisas hjem fra starten i 1970.

---

Bl.a. disse tidligere og nåværende redaksjonsmedlemmene vil holde innlegg, etterfulgt av debatt med innlegg fra salen.

• Jan Bojer Vindheim (forfatter, kommunepolitiker for De Grønne i Trondheim)

Hvor kom hippiene fra? Om provoer, beatniks, atommarsjer med mer.

• Thomas Hylland Eriksen (professor i sosialantropologi, forfatter).

Kampen for å bevare et åpent sinn -- mellom ambivalens og fundamentalisme

• Walid al-Kubaisi (forfatter og statsstipendiat. Skiller seg ut ved aldri å ha vært redaksjonsmedlem i GA)

Kan Gateavisa fortsette å spille samme rolle i dag? Fra Gateavisa til islamisme.Erfaring rundt debatten om filmen ”Det muslimske brorskap”.

• Inger Østenstad (litteraturviter, doktoravhandling om Dag Solstad, førstelektor ved Universitetet i Oslo)

Hva gjorde DU der, mamma? Min Gateavisa-fortid forklart for barn.

• Jon Rognlien (oversetter, bokanmelder, forfatter av Den store ml-boka)

"Det var ikke vi som skapte Gateavisa, men Gateavisa som skapte oss".

• Christian Vennerød (forfatter, redaktør, programleder).

Velkommen etter, kjære Norge. I hvilken grad fikk Gateavisa rett?

• Eli Seglen (underviser i ex.phil. ved Universitetet i Oslo)

"Frihet - en borgerlig fordom?" Gateavisas oppfatninger om frihet på 1980-tallet i forhold til oppfatninger om frihet i dagens samfunn.

• Kjetil Wiedswang (kommentator i Dagens Næringsliv, forfatter).

Gateavisa og norsk Gonzo.

• Audun Engh (jurist, prosjektleder innen stedsutvikling)

40 års ørkanvandring blant utopiske ideologer; fra marxistleninister via gurutilbedere til modernistiske arkitekter. Gateavisa og andre oaser fra rettroenheten.

• Pål Flakk (nattevakt, inntil nylig redaksjonsmedlem)

Gateavisa og psykedeliakulturen.

• Bjarne Benjaminsen (nåværende redaksjonsmedlem)

Opprør og overskridelse.

• Kris Guttssønn (nåværende redaksjonsmedlem)

Hvordan forvalter Gateavisa sin motkulturelle kapital? Oppmerksomhetssyke outsiderne konkurrerer i å sjokkere offentligheten. Opprørsk ungdom kjøper seg identitet. Umoral selger. Hva skal vi gjøre?

Informasjon på Litteraturhusets nettside:

http://litteraturhuset.no/program/2011/03/gateavisa.html

KONTAKTPERSON: Audun Engh, tlf. 92 62 26 26, epost: audun.engh@gmail.com

Se en oversikt over alle Gateavisas 190 numre fra 1970 her:

http://www.gateavisa.no/blekka/index.html

www.gateavisa.no

Facebook arrangerer plansmie - ideutvikling basert på kollektiv intelligens

2011-02-25T23:41:00.000-08:00

Bildet over: Statoil bygger nå en modernistisk men anti-moderne og ekskluderende høyborg på Fornebu, det motsatte av Facebooks inkluderende nye bysamfunn i Silicon Valley. Med en annen innstilling kunne Statoil gitt Forneby en mangfoldig og spennende bydel der kontorlokaler forenes med boliger og andre tilbud som sammen skaper et levende lokalmiljø.

------

Bildet under: Der Facebook lar seg inspirere av moderne åpen nettverkstenkning velger Statoil å kopiere totalitære systemers arkitektur. Dette er et sovjetisk statsbyråkratisk kontorbygg fra 1975, påfallende likt Statoils autoritære statskapitalistiske mastodont fra 2011. Sjokkerende mange norske arkitekter vil hylle dette som spennende og kompromissløs modernisme. Nye bymiljøer i tradisjonell, menneskelig skala avvises derimot som nostalgi og kitch.

Avisartikkel fra California nedenfor:

Facebook skal bygge nytt hovedkvarter i Manlo Park, Silicon Valley. De ønsker å skape en levende by, ikke et monolittisk næringsbygg, og arrangerer plansmie (charrette) der befolkningen og fagfolk lager en byplan i fellesskap. Facebooksjefen John Tenanes begrunner valget av prosess med at Facebooks tekniske gjennombrudd har vært skapt i kollektive maratonverksteder som ligner på plansmier - "hackathons".

- "He said a charrette is similar to Facebook's legendary, all-night coding sessions in which engineers push to wildly innovate".

Det er oppløftende å se at moderne høyteknologi ikke fremmer iskalde og inhumane totalitære systemer, slik det ofte har vært spådd i Science Fiction, men det motsatte: Kreative inkluderende prosesser der individuell utfoldelse forenes med likeverdig samarbeid. Resultatet er utvikling av kollektiv intelligens. En pluss en blir mer enn to.

Statoil gjør nå det motsatte på Fornebu: Liksom Telenor for noen år siden bygger de et gigantisk, autoritært og ekskluderende arkitektonisk objekt. En modernistisk men gammeldags variant av middelalderens borger, osende av paranoia og markeringsbehov overfor verden utenfor.

Bilder av Statoils totalitære byggeprosjekt: http://www.statoil.com/no/NewsAndMedia/News/2009/Pages/20FebFornebu.aspx

Prosjektet uttrykker samme mentalitet som det døende Sovjetunionens statsbyråkratiske byggevirksomhet. Se f.eks. dette byggverket fra 1975, basert på samme geniale lest, kasser stablet tilsynelatende tilfeldig oppå hverandre.

http://www.guardian.co.uk/artanddesign/gallery/2011/feb/08/chaubin-soviet-russia-architecture-photography?intcmp=239#/?picture=371534881&index=1

Mer om plansmier på www.plansmier.no

Artikkel om Facebooks plansmie nedenfor.

Hilsen Audun Engh
NABOSKAP -- www.naboskap.no
------------------------------

--- "Earlier this month when Facebook announced it was
moving to Menlo Park, company executive John
Tenanes told the audience to expect some
charrettes.

He said a charrette is similar to
Facebook's legendary, all-night coding sessions in
which engineers push to wildly innovate -- epic
events called "hackathons."

Link og tekst til artikkelen:
http://www.mercurynews.com/top-stories/ci_17446274?nclick_check=1

------------------
Facebook wants designs
for its new Menlo Park
neighborhood

By Bonnie Eslinger

Daily News Staff Writer

Posted: 02/22/2011 06:58:14 AM PST

More than 100 architects and other design
professionals will descend on Facebook's new
campus in Menlo Park on March 5 for a 12-hour
session to envision changes to the surrounding
Willow and Belle Haven neighborhoods.

"The emphasis will be on creating an inviting and
vibrant residential and business area," said Noemi
Avram, a spokeswoman for the San Mateo County
chapter of the American Institute of Architects,
which with the city of Menlo Park organized the
meeting, dubbed a "charrette."

"The goal of the charrette is to begin a community
dialogue," Avram said. "The design concepts that
emerge from that charrette will be widely circulated.
It's very likely that these ideas will have a significant
impact on the development of this area of Menlo
Park for many years to come."

Asked what he would like to see after Facebook
officially moves into the Sun Microsystems campus
at the corner of Bayfront Expressway and Willow
Road, Mayor Rich Cline said more housing,
"including affordable housing. And retail, grocery
stores, restaurants and pubs in the area that are lit
up; wider sidewalks, and a town feel for the
community."

That may be a tall order, but that's where charrettes
come in.

The French term refers to Parisian architecture
students in the 19th century who would rush to
finish assignments before a charrette, or cart,
arrives to pick up their work. The term is still used
by architects to discuss a fast-paced, collaborative
design session.

Earlier this month when Facebook announced it was
moving to Menlo Park, company executive John
Tenanes told the audience to expect some
charrettes. He said a charrette is similar to
Facebook's legendary, all-night coding sessions in
which engineers push to wildly innovate -- epic
events called "hackathons."

The design professionals have been divided into
four teams that will approach different elements of
the area around the future Facebook campus, Avram
said. One team will look at existing businesses,
another will scope out the perimeter of the campus,
a third will focus on an area northwest of the
campus near two Constitution Drive properties
Facebook recently bought for future use, and a
fourth will explore housing possibilities.

Residents are encouraged to bring their own ideas
to the charrette in the morning, Avram said. The
design professionals will then spend the afternoon
combining the proposals with their own and
feverishly drafting presentations to show at the end
of the day. Meals provided by Facebook will be
squeezed in between inspirations. The public is
invited to watch throughout.

At 6:30 p.m. the teams will each reveal their
respective visions.

----------------

Byutvikling og lokalt engasjement

2011-02-03T07:37:00.000-08:00

Eksempel på et radikalt, grensesprengene og nyskapende prosjekt som ikke lot seg svinebinde av lammende deltakelse fra den gemene hop: Albert Speers hall for 300 000 mennesker i Berlin. Storheten i dette medvirkningsfrie prosjektet fremgår av størrelsen i forhold til Brandenburger Tor i forgrunnen. Kun en person medvirket, utbyggeren Adolf Hitler.

Min kommentar til en lettere depressiv artikkel på nettsiden til Arkitektnytt.

Forfatter Bengt Andersen, som såvidt jeg vet er sosialantropolog.

Bengt Andersens innlegg kan leses via denne linken, eller nedenfor under mitt innlegg.

http://www.arkitektnytt.no/byutvikling-og-lokalt-engasjement

Byutvikling og lokalt engasjement

Hjertelig takk for denne avdramatiserende kommentaren. Det er håp om fortsatt business as usual for ekspertgruppene innen stedsutvikling. Det er selvsagt enkelte grupper som alltid medvirker aktivt i utbyggingsprosjekter; utbyggere, arkitektene og som lojalt arbeider for dem og planbyråkratiet i kommunene. Andersens budskap om det fåfengte i alle forsøk på økt medvirkning fra andre enn makteliten vil selvsagt bli varmt mottatt av de samme elitene.

Dermed er det heller ikke så merkelig at dette såvidt jeg har fått med meg er den første artikkelen i Arkitektnytt om bred medvirkning. De fleste arkitekter foretrekker åpenbart medvirkning av så få som mulig og helst ikke andre en de uunngåelige aktørene som utbyggerne (honoraret vil man gjerne ha) og byråkratiet (våre kolleger i planadelingene vil gjerne også ha et ord med i laget og kanskje tilmed få lov til å være litt kreative).

Jeg skriver fra plansmia i Rakkestad kommune, som har pågått hele uken og avsluttes med folkemøte fredag kveld. Jeg må dessverre melde om tendenser som vil skuffe Bengt Andersen. Hans gnistrende gode hypotese om universell likegyldighet er truet av uforutsette hendelser i et lite lokalsamfunn der merkverdig mange fortsatt tror på frasene om folkestyre.

Befolkningen i Rakkestad hører av en eller annen grunn ikke på Andersen. De møter opp og deltar selv om en fremtredende ekspert og samfunnsforsker gir klar beskjed om at de ikke bryr seg og heller vil se på TV. Det er med andre ord ikke bare politikere og arkitekter, men tilmed samfunnsforskere som nå må oppleve det forsmedelige at befolkningen ikke umiddelbart aksepterer innsikt og konklusjoner fra folk som virkelig har greie på tingene.

Av kommunens knapt 8000 innbyggere kom 170 på det første folkemøtet, mer enn 500 delter på plansmias Facebookside, omtrent 100 har kommet innom plansmieverkstedet på dagtid og fremlagt sine synspunkter, og det har vært mer enn 30 møter med ulike lokale aktører.

Lokalavisen Rakkestad Avis har av en eller annen grunn antatt at prosessen engasjerer folk, og de har hittil trykket 15 helsider om prosessen.

Under vår forrige plansmie i Hasselvika, Rissa kommune, kom ca. 25 % av befolkningen på folkemøte.

Men det er kanskje likevel ikke nødvendig å revidere hyupotesen foreløpig. Heldigvis minner Anderen oss på at det stort sett bare er the usual suspects av landsbytullinger, plageånder og notoriske leserbrevforfattere som møter opp på slike seanser. Vanlige folk holder seg heldigvis unna og gjør viktigere ting..

Jeg er likevel redd denne tilsynelatende sterke bølgen av innbllt engasjement ikke vil la seg stanse på en stund. Løsningen kan være at man som i Bjørvika åpner for tallrike høringer og folkemøter, med resultat at flere enn i noen tidligere sak sender inn høringsuttalelser og underskriver på opprop mot Byrådets og utbyggernes planer, men så sørger for at det ikke blir noen endringer av planene for å imøtekomme entydige ønsker fra innbyggere og bydel. Dermed er det håp om at folks engasjement brenner ut og de resignerer i bitterhet over bortkastet tid.

Skal forskerens hypeteser blir oppfylt må budskapet fra slike lovpålagte høringssprosesser landet rundt ignoreres langt større grad enn idag. I solidaritet med sine støttespillere i forskningsmiljøet vil jeg derfor henstille til kommuner i hele Norge å følge i fotsporene til Plan- og bygningsetaten, Byrådet of de halvoffentlige utbyggingsselskapene i Oslo.: Nikk og smil til alt engasjement, men pass på at skuffelsen blir total. Dermed bidrar du til å få folket tilbake der de i henhold til alle ekspertuttalelser hører hjemme, med hodet dypt i potetgullposen, trygt plassert foran et TV-apparat stilt inn på en dum kanal.

Til skrekk og advarsel kan man studere de siste to årenes plansieprosesser i fem norske kommuner her: www.plansmier.no

Flere av mine blogginnlegg: www.naboskap.no

Audun Engh
-------------

BENGT ANDERSENS INNLEGG.

Er det virkelig slik at alle er interessert i byutvikling? Og er medvirkning uansett udelt positivt?

Bengt Andersen

Det er ikke sjelden man støter på fraser som ”lokalt engasjement” og ”medvirkning” i debatter om arkitektur og byutvikling, eller i rapporter om ulike områdesatsinger. ”Frase” fordi når folk faktisk spiller inn bidrag, så ender det i beste fall opp fancy trykksaker fulle av floskler, eller i verste fall på bunnen av et skuff på kontoret til initiativtagerne.

Mitt inntrykk er at sentrale aktører innen og rundt faget tar for gitt at 1) folk egentlig ønsker å delta aktivt i planleggingsprosesser og arkitekturdebatter og; 2) at et slikt engasjement vil være av det gode. Selv tviler jeg sterk både på 1 og 2.

Denne antakelsen om ”folk elsker å mene noe om” dette, kom til uttrykk i en anmeldelse av programmet Håkon & Haffners byggeklosser (et program som langt fra fikk rosende omtale av en annen blogger her inne). Et av Lotte Sandbergs poenger i hennes rosende omtale, er nettopp at NRK-serien kan ”øke kunnskapsnivået og [dermed?] styrke medvirkningsprosesser”.

At folk vil mene noe, er nok rett. At folk vil engasjere seg aktivt, er nok en mer naiv forestilling. I Sverige ble det for et par år siden forsøkt mange kreative strategier for å inkludere spesielt ungdom og etnisk minoritetskvinner i en planleggingsprosess der målet var en ”bærekraftig” byutvikling. Som vanlig dukket bare den faste gjengen av hvite og middelaldrende menn opp. Forskerne som så evaluerte forsøkene, kom med den ene hypotesen etter den andre, men de tenkte ikke tanken om at folk har andre ting å bruke tiden sin på, som kan henge sammen med at ”folk flest” ikke er så interessert i tematikken i utgangspunktet. I hvert fall ikke så mye at de gidder sette av noen timer utenfor eget hjem til å diskutere det.

I et nyurbanistisk prosjekt jeg bodde i og forsket på, skulle en tro at engasjementet var stort av flere grunner. For det første har nyurbanistene utviklet den relativt berømte "charretten" der (de fremtidige) innbyggerne sammen med arkitektene, planleggere, byråkrater og andre sammen kommer frem til masterplanen for området. Videre selges området som et spesielt byutviklingsprosjekt. I markedsføringen er arkitekturen og de ”spesielle” planløsningene, som sammen sies å skulle skape et sosialt fellesskap, essensielt. Stedet selges altså også som et fellesskap der man forventes å delta. Videre må en ved kjøp av eiendom skrive under på at man skal opprettholde stedets materielle uttrykk. Siden et hjem i Kentlands koster, er det ikke hvem som helst som har råd. Men selv om stedet er befolket av mange ”middelaldrende, hvite menn” med både masser av økonomisk kapital og mye av den relevante kulturelle kapitalen, gidder få engasjere seg. Nei, engasjementet for deltakelse i byens ulike organer (der flere jobber med ”byutvikling”) var så laber at jeg, en antropolog på feltarbeid, ble forspurt om å sitte i ”borettslagets” styre. Det beboerne tvert i mot var opptatt av, var eiendomsprisene, jobben, barna sine og å ta seg en fest/være sosial.

Jeg fant, akkurat som forskerne i Sverige, at det er de samme personene som alltid engasjerer seg. Og denne gruppen representerer ikke flertallet eller et tverrsnitt av befolkningen. For øvrig har det vel slått flere enn meg at når man flyr på ulike møter om byutvikling også her i Oslo (hvor jeg bor) så er det ofte de samme trynene man ser.

Forresten, hvor mange av oss har medvirket i å utvikle de områdene av byen vi virkelig trives i? Man kan med god grunn også spørre seg om hvem sine interesser man skal ta hensyn til. Sjeldent vil det vel være konsensus blant beboerne? Og hva med fremtidige beboere? Det er også god grunn til å være skeptisk til et sterkt engasjement i seg selv da det fort kan resultere i ulike ekskluderingsmekanismer: Ved at man lager et nabolag eller et sett regler tilpasset noens særinteresser, vil de som har kjempet for disse kunne tenkes å kjempe hardt for å opprettholde stedets ”egenart” og at reglene følges. Slik stenger man effektivt ute andre med andre preferanser.

----

Er Rockheim en kopi? Ideologi og antimodernitet i den såkalte samtidsarkitekturen.

2011-01-28T11:32:00.000-08:00

Bildet over, Sharp Centre, OCAD University, Toronto, 2004
Bildet under: Rockheim museum, Trondheim, 2010

Bilder som dukket opp i en epost utløste følgende tankerekker om ideologier og maktforhold i arkitekturens verden:

Studer det øverste bildet av Sharp Centre, OCAD-universitet, Toronto, Canada. Arkitekt Will Alsop, 2004. Flere bilder på denne nettsiden,

http://www.ocad.ca/about_ocad/overview/sharp_centre.htm

Sammenlign med det Rockheim i Trondheim, 2010, rett under. Pir II arkitektkontor.

Flere bilder finnes på

http://www.rockheim.no/info/

To spørsmål trenger seg på:

Er det seks år yngre Rockheim en kopi? Og skal man først kopiere, hvorfor ikke også kopiere stiluttrykk som svært mange mennesker beviselig liker, f.eks. vakre eldre bygninger i tidløse tradisjonelle stilarter?

Vi vet svarene fra etablissementet innen arkitekturen:

Kopiering av modernisme er regnet som aktverdig inspirasjon fra dyktige kolleger og forgjengere. Det er ikke kopiering men kreativ anvendelse av interessante retninger innen modernismen.

Kopiering av førmodernistiske stilarter er derimot foraktelig pastisj og et svik mot den seierrike modernistiske revolusjonen. Alle bygninger inspirert av tradisjonelle stilretninger er kopi, selv om det ikke finnes en maken bygning noe sted på kloden. Førrevolusjonære stilarter regnes som utdødd i og med modernismens seier, og dermed blir et nytt, unikt tradisjonelt byggverk å regne som en kopi og en forfalsket utgave av en fortid som ikke lenger eksisterer.

Med andre ord står vi overfor en ideologisk sortering av arkitektoniske uttrykk ettersom de kan plasseres innenfor eller utenfor bevegelsens aksepterte referanserammer.

Tenkningen er helt parallell til marxist-leninisters sortering av henholdsvis "borgerlige" og "sosialistiske" samfunnsfenomener. Det liberale demokratiet må forkastes selv om folk verdsetter det, fordi det er produkt av et system som hører hjemme på historiens skraphaug.

Det er lett å finne lignende tankegods også innen fundamentalistiske religiøse retninger.

Tradisjonelle stilarter må avvises og bekjempes fordi kun modernismen kan uttrykke vår tid på en ærlig og sann måte. Enkelte eksempler på førmodernistisk byggeskikk kan imidlertid bevares som kulturminner i en museal kontekst. Tilbygg må derimot være i "vår tids" stil for å understreke at de gamle bygningene kun er av historisk interesse.

"Samtidsarkitektur" er definert som de for tiden aksepterte modernistiske stiluttrykk innen fagmiljøet, ikke ethvert nybygg som tilfredsstiller brukernes - vår tids menneskers - behov, slik de selv definerer dem

"Byggeskikk" betyr ikke lenger regionens levende tradisjoner, med andre ord stedets skikk, men derimot skikken blant arkitekter.

Modernismen som ideologi med tilhørende proklamasjon av enerett til å representere samtiden er umoderne. Moderniteten kjennetegnes av pluralisme og valgfrihet for individene, med rett til å la seg inspirere av alle slags kulturuttrykk fra ulike deler av verden og ulike epoker av sivilisasjonens historie.

Modernitet i betydningen mangfold er innført på de nesten alle samfunnsområder. Modernismens maktmonopol på arkitektskoler og i fagmiljøer er en anakronisme fra forrige århundre og dets rettroende, autoritære utopiske ideologier.

Modernismen innen arkitekturen bør få en fortjent plass som en retning som har produsert mange vakre og interessante enkeltbygninger, men som også har representert en sosial og estetisk katastrofe gjennom sin krig mot den bærekraftige, integrerte byen og dens struktur. Masseprodusert modernistisk arkitektur har degradert millioner av menneskers liv. Masseprodusert førmodernistisk arkitektur er derimot attraktive objekter på eiendomsmarkedet.

Takket være sitt forbud mot å basere seg på erfaringer og gjenta suksesser har modernismen innen arkitekturen en andel av mislykkede forsøk (feilprosent) som langt overgår det som er akseptabelt på omtrent alle andre samfunnsarenaer. Vi må bare være glade for at kirurgene ikke har et tilsvarende forbud mot å gjenta vellykkede og velprøvde metoder.

Hvor mange stygge førmodernistiske bygninger finnes det f.eks. i Oslo eller i en norsk bygd? Noen i det hele tatt? De fleste var ikke tegnet av arkitekter, men av dyktige håndverkere med inngående kunnskap om materialene, byggemetodene, de klimatiske betingelsene på stedet og brukernes funksjonelle og estetiske behov.

Kravet om eksperimenter og nyskaping innen arkitekturen innebærer at kunnskap går tapt og at vi må lide under en evig runddans der unge arkitekter prøver å overgå både forgjengere og samtidige i oppsiktsvekkende påfunn. Eksperimenter innen arkitekturen tilfredstiller ikke kravene til eksperimenter i vitenskapen: Et eksperiment bygger på inngående kjennskap til tidligere resultater, det er etiske retningslinjer mot å utsette folk for eksperimenter mot deres vilje, og eksperimentene er kontrollerte med sikte på å kunne gjentas av andre. Hensikten er å videreutvikle kunnskap og legge grunnlaget for neste generasjon forbedringer, ikke å skape et unikt enkeltprodukt.

Fra en tradisjonsorientert amerikansk arkitekts kritikk av endel kulturminneverneres rent museale begrunnelser for å bevare gamle bygninger:

"They are not good because they are old, they are old because they are good"

Audun Engh

Tlf 92622626

Diskusjon om Bjørvika på byråd Bård Folke Fredriksens Facebookside.

2011-01-06T11:19:00.000-08:00

Bjørvika er tidlig i januar 2011 blitt diskutert på Facebooksiden til Oslos byråd for byutvikling, Bård Folke Fredriksen.

Det startet med en melding fra Folke Fredriksen om at Byrådet vil sikre Nordstrandskråningens grønne preg. Jeg tok opp viktigheten av forholdet mellom lav bebyggelsen i sentrum og de grønne åsene rundt som karakteristisk for Oslo, og dermed var debatten i gang.

Debatten har berørt sentrale temaer som hvor bærekraftig det er med høyhus og mange kontorarbeidsplasser ved Oslo S, Riksantikvarens rolle og om det har vært en reell medvirkning i de siste årenes planlegging.

Debattdeltaker Ståle Hagen er byrådssekretær for byutvikling.

Tone Tellevik Dahl, som ønsker flere høyhus i Bjørvika, er leder for Arbeiderpartiets fraksjon i Byutviklingskomiteen.

Flere innlegg kan komme.

Les mer om deltakende prosesser og plansmier på www.plansmier.no

Audun Engh
-------

Bård Folke Fredriksen

Byrådet vil sikre det typiske Oslolandskapet og beholde det grønn preget på Nordstrandskråning:

http://www.noblad.no/nyheter/vil-sikre-en-gronn-nordstrandskraning-1.5933406

Tone Tellevik Dahl

Ja byrådet gjør som byutviklingskomiteen krevde i sin bestilling :-)

---

Ståle Hagen

Mange husker den planen som AP og Frp dannet flertall for som forårsaket de store betongblokkene som rakk å bli bygget i f.eks. Solveien før nytt flertall etter valget (H, V og SV) strammet inn planen. Nå strammer man ytterligere inn i de mest sårbare områdene.

----

Audun Engh

Den sentrale kvaliteten er forholdet mellom åsene og bebyggelsen. Det vil si teppeby i moderat høyde mellom grønne åser. De foreslåtte høyhusene ved Oslo S reduserer Oslo til hvilken som helst storby i 3. verden preget av sterke utbyggere og svakt demokrati. Spør ikke hva Oslo og Bjørvika "tåler" men hva byen og menneskene fortjener. Forhåpentligvis vil Riksantikvaren verne Oslos historiske urbane struktur med moderate høyder og hindre høyhusene. Kvartalsbyen er en verdifull kvalitet som enkeltaktører med statseide bedrifter i spissen ikke bør få ødelegge. Høyhus blir valgkampsak.

----

Tone Tellevik Dahl

Look to Boston Audun. En by med lavere bebyggelse enn vår murby, med fantastiske skylineområder langs vannkanten. Alt med måte og krav til høy kvalitet. Ikke ja til alt, men til det som fungerer med omgivelsene.

----

Ståle Hagen

Det vil være veldig dårlig miljøpolitikk å ikke ha høy utnyttelse rundt kollektivknutepunkt. Det er bevisst politikk, ikke noe som utbyggerne styrer. Det har skjedd i flere år og medført at mange flere enn før kjører kollektivt og færre kjø...rer bil. Byens befolkning tåler ikke mer biltrafikk i sentrum, derfor må man fortette rundt knutepunkt som Vinderen, Røa, Holtet, Nydalen, Økern og ikke minst Oslo S for å klare å gi våre barn og barnebarn en renere luft enn i dag. To eksempler: DnBNor flytter fra 19 lokasjoner rundt i Oslo til nytt HK i Bjørvika. På over 4000 ansatte har de litt over 20 p-plasser og halverer arealbruk og Co2-utslipp. Gjensidige flytter fra bl.a. Sollerud til Schweigaardsgate ved Oslo S hvor de reduserer fra flere hundre p-plasser til litt over 20. På den måten får vi folk til å kjøre kollektivt og ikke bil. Bygger du ikke rundt Oslo S som du og riksantikvaren vil Audun, reduserer du klimamålsettingene og det er svært lite fremtidrettet, men veldig egoistisk.

----

Audun Engh

Miljøargumentet er lansert etter at planene ble laget av folk som liker høyhusestetikken og "corporate headquarters". Utnyttelsen i Bjørvika er ifølge de Vibe ikke høyere enn på Grünerøkka, men byplanen er så dårlig at man må ha bygg på 20 etasjer i stedet for fire for for å oppnå det samme. Høyhus er som bygningsform lite miljøvennlig pga. energibruk. De er også vertikale "gated communities". De fraflyttede garasjene andre steder blir snart fyllt opp av andre brukere, de nedlegges ikke. Mange med kontor i Bjørvika vil uansett kjøre bil, til stasjoner eller til leide garasjer i sentrum. Kollektivtransporten blir overbelastet ved Oslo S. Det er ikke noe mål at alle må pendle, kollektivtransport er også et energi- og tidssluk. Andre knutepunkter bør som du sier utvikles, men som alternativer til opphopingen i Bjøvika, ikke i tillegg.

Bærekraft er langt mer enn arbeidsreiser. Bjørvika vil ikke bli en levende sammensatt bydel med mindre planene endres. Det er altfor lite boliger, og de er lite egnet for barnefamilier. Det er tilmed planlagt for lite handel sier eksperter. Bærekraftige byer integrerer funksjoner i menneskevennlige nabolag der folk trives og ikke ønsker seg bort, helst med fly.

--

Ståle Hagen

Det er feil det du sier! Hvis du leser bystyrereferatene fra 3 og 4 år før avtalene med grunneierne ble skrevet ser du at PBE og deretter byrådet og bystyret ønsket å bygge 1 mill kvm i Bjørvika. Hovedargumentet for dette var miljø og tille...ggsargument var å skape byliv. Forøvrig er det området Riksantikvaren ønsker å redusere (på Kongsbakken) ca 70000 kvm boliger. Da blir balansen mellom boliger og kontor forrykket hvis Riksantikvaren får viljen sin.
Forøvrig er høy utnyttelse rundt knutepunkt et av de viktigste miljøbidragene i følge all internasjonal forskning. Se f.eks Eurocities eller Metrex som er samarbeid mellom en rekke europeiske byer om miljø, klima og byutvikling. Forøvrig er Bjørvika veldig populært (både boligene og kontorene), så at folk ønsker seg bort er også helt feil. Flere av byggene planlegges bygget etter de meget strenge FutureBuilt kravene og har oppvarming og kjøling fra sjøvann, så at de er lite miljøvennlige er også helt feil. Dumt å spre vranglære, Audun!

---

Audun Engh

Jeg fastholder at høyhusene ble drevet frem av de Vibe og andre som synes de er flotte av prinsipp, noe flertallet åpenbart ikke er enig i. Jeg gjentar at jeg er for høy utnyttelse nettopp fordi det er miljøvennlig. Bydelens alternative plansmieplan som jeg var med på å lage la opp til ca. 100 000 kvm mer samlet bebyggelse enn vedtatt plan. Men vi valgte lavere høyder og arealeffektiv kvartalspreget bebyggelse. Mye kan dermed også bygges i miljøvennlig tre.

Vi kompenserte reduksjon i høyder og areal til en park i strandkanten med bebyggelse over sporområdene. Alle siviliserte byer gjør noe med slike urbane ørkener. Også Oslo vil gjøre det en dag når vi har bedre ledelse. Men Barcode vil trolig umuliggjøre boliger der, pga skyggelegging. Det blir i fremtiden derfor enda mer kontorer i bydelen.

Respekt for Oslos historie slik Holme krever er kulturell bærekraft. Igjen, det er misbruk av bærekraftbegrepet å fokusere ensidig på opphoping av kontorarealer ved Oslo S. Utnyttelse er bare ett element i et helhetlig modell for bærekraftig byutvikling. Boliger for alle samfunnsgrupper og tilgjengelighet av alle viktige funksjoner er sentrale kvalitetskriterier.

Redusert antall boliger på Kongsbakken bør kompenseres andre steder, i en bymessig bebyggelse, ikke i tårn som fremstår som privatiserte festninger.

Bærekraft skal være til befolkningens beste, og da er det påfallende at ingen annen byutvikling i Norge noensinne har utløst mer protester og frustrasjon blant Oslofolk enn de Vibes livsverk Bjørvika. Grunnen er at folk opplever bydelen som menneskefientlig, og dette et et selvstendig argument for å konkludere at planene ikke er bærekraftige.

Som nyurbanist er jeg selvsagt for urban tetthet ved kollektivknutepunkter. Den spredte og bilbaserte byggingen av eneboliger og blokker i Norge bør øyeblikkelig stanses som miljøfientlig. Men opphoping av kontorarbeidsplasser basert på at omtrent alle skal reise langt hver dag er ikke bærekraftig. Det må bygges mange mindre knutepunkter som alle integrerer mange funksjoner innen gangavstand. Belastningen på Bjørvika bør reduseres ved at fjernbusser får endestasjon ved andre gode kollektivknutepunkter.

Det er velkjent at beboere i slike bydeler har et meget høyt forbruk av flyreiser.

Enkelte transportforskere, bl.a. Aud Tennøy, er ensidig fokusert på å øke kollektivtransporten, andre eksperter på bærekraftig by, som vinner av Oslos miljøpris Frederica Miller, er ganske oppgitt over argumentasjon til støtte for Bjørvika og savner en helhetlig analyse og forståelse av hva som er bærekraftig byutvikling.

Målet nå må være at Riksantikvaren og andre fremtvinger så mange endringer at kabalen i Bjørvika må legges på nytt. Det bør skje i en koordinert, åpen og inkluderene prosess slik at ingen enkeltaktører får urimelig makt over resultatet, noe dagens planer bærer tydelig preg av.

---

Ståle Hagen

Jeg tror ikke flertallet er enig med deg om at bebyggelse i 4-8 etasjer slik det er vedtatt på Kongsbakken er privatiserte tårn som fremstår som festninger og må reduseres. Forøvrig ville plansmias forslag ikke gi mulighet for 40% ubebygd a...real med parker og plasser fordi du "smører" bebyggelsen utover og tetter igjen adgangen til fjorden. Det fremstår som privatisert. Da er det bedre med høyere hus med store almenninger og bred havnepromenade åpne for almennheten. Man fokuserer ikke ensidig på kontorarealer slik du feilaktig skriver. Det kommer 5000 boliger i Bjørvika, inkl over 500 i Barcode og 500 studentboliger ved siden av biblioteket.

Du skriver at en annen ledelse i Oslo ville tatt i bruk sporområdene over Oslo S. Nå er det jernbaneverket som en statlig aktør som stritter i mot dette, og du kan jo se til London - verdens dyreste eiendomsmarked. Der er det ikke bygget over sporområdene. Det er vel underlig siden tomteprisene er så høye? Kanskje det har noe med kompleksitet og kostnader å gjøre? Til tross for Jernbaneverkets/statens innbitte motstand vil Oslos ledelse likevel foreslå at man bygger en ny og moderne bussterminal over sporområdene med direkte atkomst til tog og flytog. Men det er vel du i mot siden du også her unnlater å informere om fakta.

-----

Arve Edvardsen

Et meget godt tiltak for oss som bor på Nordstrand. Samtidig er det lurt å se utbyggingen av Oslo i sammenheng. Vi bør bevare grøntområder, men samtidig være åpne for tettere bebyggelse i knutepunkter og i sentrum.
De nye forslagene om høyh...us i området Oslo S er spennende og bør støttes. Spesielt likte jeg forslaget om å bygg Plaza enda høyere. Bygninger på 30-40 etasjer kan nemlig også være vakre.

---

Audun Engh

Med privatiserte tårn refererte jeg ikke til Kongsbakken. Der er høyden relativt moderat, men boligandelen er så høy akkurat der at det er fare for at området vil virke privatisert. Det er kanskje gunstig for salget av boliger, men ikke for å lage inkluderende bydeler i sjøkanten. Det er evt. flytting av boliger fra Kongsbakken til høyhus andre steder jeg ville anse som uønskede vertikale "gated communities". Boligandelen burde vært høyere i Bjøvika for å sikre en levende, mangfoldig bydel.

40 % ubebygd areal inkluderer Middelalderparke, tror jeg? Almenningene fremstor i stor grad som restarealer som ofte må forholde seg til svært lite innbydende, massiv bebyggelse. Offentlige roms kvalitet avhenger mer av utformingen og forholdet til bebyggelsen rundt enn til størrelsen alene.

Bydelens plansmie gjorde det motsatte av å tette igjen til fjorden. Som foreslått under smia av Niels Torp ønsker bydelen å fjerne bebyggelse nærmest sjøkanten mellom operaen og Kongsbakken for å lage en strandpark til glede for befolkningen, ikke bare en stripe offentlig areal. Bydelen ville også smale inn den overdimensjonerte Dronning Eufemias gate. Samt åpne Akerselva i sin helhet ved senking av sporene.

Mht.sporområdene kreves det aktiv kamp for på tvinge Jernbaneverket til å oppgi sin passive ruging på alt de har av spor, langt mer en f.eks. den nye sentralstasjonen i Berlin. Nå planlegges det massiv, lukrativ eiendomsutvikling med høyhus på jernbanens arealer, utenom sporene, i stedet for å satse primært på å forbedre infrastrukturen for jernbanedrift med mer effektive, helhetlige løsninger.

Metoden for å knytte de østlige bydelene til Bjørvika og fjorden er ikke "spektakulære" designerbroer og busser på lokk, men å senke sporene. En ny bussterminal svevende over sporene vil låse sporene som barriere.

Som nevnt bør det diskuteres om man i fremtiden skal ha bussterminal ved Oslo S. Fjernbussene er en miljøbelastning og terminalen tar stor plass. Svært mange stiger idag av på stopp lenger fra sentrum. Med en satsing på en polysentrisk byutvikling med flere integrerte kollektivknytepunkter bør endestasjonen for fjernbusser vurderes lagt et annet sted, slik at de som skal til ulike deler av sentrum benytter det lokale transportnettet det siste stykket.

--

Audun Engh

Rettelse til mitt siste inlegg. Det er på Sørenga jeg mener boligandelen kan bli så stor at området vil virke privatisert. Mht. Kongsbakken foreslo plansmia redusert bebyggelse, med åpninger mellom byggene for å sikre utsyn, men samtidig såpass tett at man opprettholder en sammenhengende urban karakter. Det er å håpe at Riksantikvarens krav om historiske siktlinjer kan kombineres med en rimelig tett urban karakter.

Kjernen i debatten er nettopp vårt ønske om en rimelig balanse mellom de ulike urbane virkemidlene;

- tetthet (vanlig Oslotetthet er trolig optimalt),

- høyder (nei til høyhus),

- kvartalsstørrelser (små kvartaler gir mer liv),

- gater (ikke for brede),

- offentlige rom (velformede, integrert med omkringliggende bebyggelse, ikke for store),

- funksjonsblanding (høy boligandel i alle bydeler, finmasket struktur av mangfoldige tilbud og aktiviteter),

- respekt for kulturminner og byhistorie (bygg videre på Oslos sentrums beste kvaliteter, som kvartalsbebyggelse oppdelt i mange bygårder og i moderat høyde. Bydelens plansmie forslår øst for Barcodeområdet en ny småskala bydel, oppført i tre, som fanger opp middelalderens by- og bebyggelsestruktur).

Det positive er et under halve den planlagte bebyggelsen i Bjørvika er oppført. Det er ennå mulig å ta folks engasjement på alvor, forbedre planene og skape oppslutning. For Byrådet bør det være viktig å vurdere nøye om man har gjort nok for å legge opp til at Bjørvika skal bli noe man kan se tilbake på som en god innsats for byen.

Jeg håper ikke Byrådet vil følge PBE også når det gjelder strategi mot protester og alternative innspill. Istedenfor å se på engasjementet som positivt, og seriøst satse på lydhørhet og endringsvilje, har PBE bare trappet opp kampanjen mot de utakknemlige borgerne. Avisen Byblikk fremstår som et propagandaorgan for PBEs egne planer, ofte før de er politisk vedtatt, i stedet for et åpent forum for debatt om byens fremtid, med presentasjon av valgene vi (ennå) har.

Bård Folke Fredriksen

"Chr har et poeng at selv vi som ønsker å ta vare på landskapet og den grønne Nordstrandsskråningen må bidra til en mer fornuftig og aktiv skjøtsel. Ellers gror Norge igjen, slik utsikten mot fjorden og byen har blitt borte fra Kongsvn. Men verneplanene for Nordstrandsskråningen er, i motsetning til det Audun mener, ikke i strid med Bjørvikaplanene. Snarere en forutsetning. Oslo må ta vare på det viktigste og beste, som grøntområdene, åsene og landsskapet, og fornye der det er grunnlag for det. Dersom vi ikke fortetter på Norges viktigste kollektivtrafikkknutepunkt, Oslo S/Bjørvika, kan vi heller ikke hindre fortetting i Nordstrandsskråningen, småhusområdene og i murgårdsbebyggelsen. Oslo vokser og har behov for flere boliger og arbeidsplasser, og hvor er det smartere å bygge disse enn nettopp der dekningen av og sannsynligheten for at folk kjører kollektiv er størst. Det er direkte feil når Audun hevder at miljøargumentet kom etter planene for Bjørvika og Oslo S. Antall kvadratmeter og fordelingen mellom bolig og arbeidsplasser I Bjørvika kom som resultatet av en lang faglig og politisk prosess som konkluderte i 1999 der målet var - nettopp pga klima og miljøhensyn - å utnytte kapasiteten på Oslo S fullt ut. Dette skjedde 3 år før avtalene med grunneierne var på plass og 4 år før reguleringsplanen ble behandlet. Så det er direkte feil og oppspinn å hevde at det er utbyggerne som har styrt hvor mye som skal bygges ut. Å bygge færre kvadratmetere i Bjørvika enn de vedtatte planene eller rundt Oslo S vil være å redusere miljøambisjonene, Audun kan gjerne være i mot, men da må han innrømme at miljø og klimahensyn settes til side. Lav utnyttelse og klima/miljøhensyn er ikke mulig her samtidig. I tillegg trenger Bjørvika også folkeliv etter kl 17. Derfor er planen lagt opp slik at 40% av arealet er parker, plasser og åpne almenninger, og ikke minst en bred strandpromenade langs hele sjøsiden som slipper folk helt ned til sjøen og gir mulighet for rekrasjon og nærhet til fjorden."

-----

Audun Engh

I debatten blandes ofte to temaer sammen: På den ene side utnyttelsesgrad samlet i den nye bydelen, og på den annen side hvordan denne utnyttelsen er plassert i konkret bebyggelse, og hva disse byggene inneholder.

Som nevnt vil vi som er inspirert av New Urbanism og ikke "NIMBYism" være for ganske høy utnyttelse for å redusere bilavhengighet og skape grunnlag for god funksjonsblanding i fotgjengervennlige nabolag. Bydelens plansmie foreslo ca. 100 000 kvm. mer samlet utnyttelse i Bjørvika enn de gjeldende planer, men da er langsiktig utbygging på sporområdene tatt med. For de øvrige arealene foreslo plansmia ca. 200 000 kvm. redusert utnyttelse for å få lavere bebyggelse og bedre urbanitet. Dessverre er utbyggingsavtalen en tvangstrøye som for årtier umuliggjør demokratisk revurdering av utbyggingsvolumet utfra nye omstendigheter, med mindre avtalen revurderes og f.eks. staten går inn med alternative midler til infrastrukturen.

Det er først og fremst høyhusene i Barcode som jeg mener ble drevet frem av begeistring for høyhus, kombinert med et press skapt av urealistiske mål for utnyttelsen i dette delområdet. De siste års klimabevissthet misbrukes etter min mening for å rettferdiggjøre høyhus og massiv utbygging av kontorer. Noen av våre fremste eksperter på klimavennlig bygging og byutvikling, som vinner av Oslos miljøpris, ark. Frederica Miller, er uenige i at Barcode er miljøvennlig, og ønsker en mer helhetlig forståelse og evaluering av hva som skaper bærekraftig byutvikling.

Såvidt jeg forstår ekspertene er alle høyhus problematiske energimessig. De har en tendens til å fungere dårlig urbant. Videre må man ta på alvor den åpenbare motstanden i befolkningen. Den dreier seg ikke om smak og behag som enkelte raljerende hevder, men om mentalhygiene og folkehelse. Mange opplever høyhusene som ubehagelige elementer og som ødelggende for de verdier som gjør at de trives i Oslo. Det gjelder ikke bare utsikt mot fjorden fra de eldre bydelene, men også kvartalsbyens urbane sjel. Hvis ikke byene bygges med respekt for folks estetiske preferanser vil mange velge å bo i mindre miljøvennlige forsteder. Eller de vil hele tiden ønske seg vekk og dermed bidra til overforbruket av flyreiser.

Å utnytte kapasiteten på Oslo S til bristepunktet til arbeidsreiser er neppe optimalt miljøvennlig. Jfr. avisoppslag forleden om at folk i økende grad krever at kollektivreiser, også i rushtiden, skal være komfortable. En moderasjon i Bjørvika, med noe lavere utnyttelse og høyder, færre kontorarbeidsplasser, flere boliger og mer lokal handel, kombinert med satsing på knutepunktutbygging rundt integrerte kollektivknutepunkter andre steder i byen, vil trolig samlet gi en miljøgevinst.

Mange, også i eiendomsbransjen, uttrykker bekymring for at Bjørvika vil mangle folkeliv om kvelden og 24 / 7. Handelen advarer om at det blir for lite butikkarealer til å nå en kritisk masse for et fungerende handelsområde. Store ubebygde arealer, de berømmelige 40 %, skaper neppe liv om kvelden. Tvert imot kan store "grønne" arealer oppleves som utrygge, spesielt om det ikke er aktiviteter og bor mennesker i bebyggelse tett rundt plasser og parker. Olav Ryes plass er ikke stor, men yrer av liv takket være sin passende størrelse og urbane kontekst. Frognerparken er stor og flott på dagen men død på kvelden. Campo di Fiori, en av millionbyen Romas mest elskede plasser, er ganske liten. Jeg er bekymret for at 40 % tildels utflytende offentlige arealer i Bjørvika vil fungere lite urbant, selv om Jan Gehl er engasjert til å pynte på dem.

Strandpromenade er bra, men av hensyn til hele Oslos befolkning foreslo Niels Torp å lage en liten park med strand i den innbydende bukten mellom operaen og Kongsbakken, og bydelen sluttet seg til forslaget. Prisen er et par kvartaler med redusert bebyggelse.

Det er nok riktig at utbyggerne ikke har styrt Oslos byutviklnig alene. Bl.a. PBE har hatt en sterk selvstendig rolle. Men det betyr at andre, inkludert bystyret, nå bør føle et ansvar og gripe inn for å rette opp feil og svakheter. Jeg tror ikke bastant forsvar for alt som er gjort er den mest konstruktive og nyttige strategien.

Byrådet og H bør ta på alvor det faktum at BU Gamle Oslo i vedtaks form og samlet har gitt utrykk for at de har vært overkjørt av rådhuset i sak etter sak som gjelder deres egen bydels fremtid. I mange viktige enkeltsaker knyttet til Fjordbyen har byrådspartiene i BU sluttet seg til vedtak, på tvers av ønskene til egne partigrupper i rådhuset og byrådet.

Rådhuset har et ansvar for byens samlede behov, men med en bedre, reell medvirkningsprosess kunne man ha nådd målsetningene gjennom smartere og mer helhetlige løsninger. Man kunne f.eks. ha unngått mye ondt blod dersom PBE og byrådet hadde fulgt opp bystyrets vedtak for noen år tilbake om at man skulle benytte charretter / plansmier i Bjørvikaplanleggingen. Den tilsynelatende oppfyllelsen av vedtaket, "Oslo-charretten" som PBE arrangerte i Bjørvika, var ingen charrette men en lukket arkitektkonkurranse. Dette er konklusjonen i evalueringsrapporten "Virker Medvirkning Virkelig" fra Asplan-Viak, 2007, som Oslo kommune var en av oppdragsgiverne for. Rapporten ble aldri debattert. Den bør trekkes frem fra glemselen nå, som grunnlag for en bedre medvirkningspolitikk i kommende periode.

Altfor mange gode borgere av Oslo, også blant byrådspartienes velgere, har de siste årene brukt krefter på protestaksjoner. Men enkle grep kunne energien heller blitt kanalisert konstruktivt inn i reell medvirkning og med konsensus som mål. Trolig også med en bedre og på sikt tilmed økonomisk mer lønnsom byutvikling som resultat.

--------------

Bård Folke Fredriksen

Ærlig talt, medvirkningen i Bjørvikareguleringen har vært enorm, alt det som diskuteres nå ble også spilt inn, debattert og vurdert før den ble vedtatt. Og, intet bydelsutvalg er blitt overkjørt i denne saken, de er hørt og forslagene vurdert. Men det er bystyret - og ikke bydelsutvalget - som har ansvaret for reguleringsplaner. Så overkjøringsargumentet er innholdsløs retorikk. Bli heller med å skape en god by, nå kommer deltajplanene for almenningene, jeg oppfordrer alle til å delta aktivt i stedet for å kjøre omkamper

---------

Audun Engh

Folk og organisasjoner har brukt enormt mye tid på å si sin mening om Bjørvika på utallige møter og seminarer og i høringsrunder. Men hvis nesten ingen noengang ser spor av vektige argumenter som er fremmet når de endelige forslagene kommer, må man spørre om høringene er gjenomført fordi de er pålagt eller fordi man faktisk er lydhør. Alle andre enn PBE og byrådet kan da ikke ta feil hele tiden? Har et ofte enstemmig BU Gamle Oslo aldri rett i sin omsorg for eget nærmiljø?

Det å få uttale seg er ikke nok til å kalle en prosess medvirkning. Kravet må være at alle parter lojalt legger opp til at man skal finne omforente løsninger basert på at alle må sluke noen kameler og innrømme at enkelte andre av og til har rett.

De lovpålagte lokaldemokratiske vedtaksprosessene for reguleringsplaner o.l. må selvsagt følges, men medvirkning må innebære at man faktisk legger seg i selen for å løse motsetninger og komme til en konklusjon som ivaretar de grunnleggense behovene til så mange aktører som mulig. Dette er eneste måte å unngå "omkamper" i et levende demokrati.

Medvirkning betyr at mange er med og konkret påvirker resultatet, ikke bare at de får mene noe om det andre har planlagt og allerede knytter stor prestisje til. Åpenhet og deltakelse må iverksettes fra starten av prosessen, ikke når noen allerede "har snakket sammen" og bestemt seg for hvordan de vil ha det.

Jeg viser til grundig gjennomgang av teori og praksis omkring medvirkning i Asplan-Viaks rapport "Virker Medvirkning Virkelig" fra 2007. Kommunen har brukt penger på den og det er ikke for sent å få noe igjen for pengene ved å bruke rapporten som inspirasjonskilde for en bedre medvirkningspolitikk i Oslo.

Skottland har nå pålagt ved lov skjerpede krav til åpen deltakelse før det er tillatt med oppstart av planarbeid. Den nye britiske regjeringen fremmer nå en ny lov som sikrer rask og forenklet behandling av byutviklingsprosjekter dersom de er utviklet i deltakende lokale prosesser. Byggeprosjekter som er forankret gjennom reell lokal medvirkning skal bare kunne avvises dersom de er direkte lovstridige. Dermed vil også utbyggere se seg tjent med å være lydhøre overfor befolkningen og lokale folkevalgte.

Det største engasjementet i byutvikling i Norge noensinne har knapt satt spor gjennom korreksjon av PBEs planer for Bjørvika. Resultatet er at mange er blitt utbrent og har resignert. Sikkert til glede for enkelte sentrale aktører som mener de alltid har rett, men til stor skade for demokratiet og Oslos sivile samfunn.

Du nevner at alt som nå diskuteres ble tatt opp i høringene. Ja det har ikke manglet advarsler underveis. Betyr det at aktivistene bare er bråkmakere som ikke gir seg selv om deres meninger allerede er seriøst vurdert og avvist med saklig begrunnelse? Eller betyr det at betimelige advarsel systematisk ble ingorert fordi PBEs ledelse og andre sentrale aktører allerede hadde bestemt seg?

Så lenge bygningene ikke er oppført ennå vil mange av oss som er engasjert i Oslos fremtid og ennå ikke utbrent gjenta advarslene og våre alternative forslag. Vi vil i det lengste håpe at nåværende eller fremtidige ansvarlige politikere vil droppe prestisjen til fordel for en fornuftig korrigering av kursen. Det ser dessverre ut til at PBE og byrådet står fast i sitt urokkelige selvforsvar.

Det har forøvrig i mange år undret meg at byrådet i så stor grad har vært villig til å redusere sin rolle til å være gjennomfører av PBE-ledelsens planer, og dermed som fortjent er kommet i konflikt med egne velgere.

Det oppfordres til ikke å kjøre omkamper. Jeg vil minne om at både Barcode og Lambda er resultat at omkamper som PBE og byrådet har initiert. Det er en demokratisk rett å gå inn for endring av gjeldende vedtakk så lenge de ikke er iverksatt. Det er faktisk dette demokratiet i stor grad handler om. Et nytt flertall kan rette opp det de mener er feilaktige vedtak og planer.

Men dessverre vil mange nå lure på om det har noen hensikt å engasjere seg i forslagene for almenningene.

-----

Bård Folke Fredriksen

Årsaken til at jeg sier at det som nå diskuteres var oppe i reguleringssaksbehandlingen, høringene og medvirkningsprosessene betyr nemlig at disse innspillene er allerede debattert og vurdert da alle kortene var på bordet. Noe er tatt med,... noe er tatt delvis hensyn til og noe er etter en demokratisk prosess avvist. Selvom du og andre ikke har fått gjennomslag betyr ikke det at dere er ikke er hørt. Dere er hørt og vurdert, men ikke fått gjennomslag. Alle kan rett og slett ikke få gjennomslag, hver gang. Jeg synes ikke det er mer demokratisk med omkamper, enn å vurdere alle sakens sider nettopp når alle kort er på bordet. Derfor er det omkamp når man etter at vedtak er fattet, vil ha revurdert forslag som tidligere er vurdert og helt eller delvis avvist i en faglig og demokratisk prosess. Faktisk vil jeg hevde at beslutningene i et demokrati som oftest blir best når de fattes etter åpen debatt mens alle kortene er på bordet. Ikke når man i ettertid bare vurderer dem enkeltvis. Alt kan gjøres bedre, men å hevde at Bjørvikaprosessen har manglet åpenhet og medvirkning faller som vi begge vet på sin egen urimelighet. Si det heller som det er; du er uenig i at vi skal følge opp demokratisk fattete beslutninger.

-----

Audun Engh

Du tar opp minst to viktige temaer her:

--- Hvor godt er saker utredet og alle hensyn ivaretatt når planer utvikles? Hvorfor, av hvem på vegne av hvilke intereser blir alternative forslag avvist eller lagt til grunn? Det faktum at reguleringsarbeid ofte initieres og gjennomføres av enkeltaktører med særinteresser er et problem som fra starten skaper en skjevhet og styrer i retning visse konklusjoner. De nye kravene til aktiv deltakelse i Skottland og Storbritannia tar sikte på å motvirke dette ved å fremvinge en helhetlig, inkluderende planlegging fra en tidlig fase.

--- Hva gjør man nå demokratisk vedtatte planer fremstår som feilaktige og mangelfulle, enten fordi at man mener de ignorerte viktige hensyn, eller det senere er kommet til nye omstendigheter? I tilfellet Lambda gikk byrådet inn for omregulering, i andre tilfeller kan frivillige grupper velge å ta saker opp på nytt. Dette bør i prinsippet være uproblematisk, men det bør selvsagt skje så sjelden som mulig. Og det er et problem hvis en fornuftig helhetlig plan undergraves ved "spekkhogging" fordi forutsetninger for enkeltelementer endrer seg. Det kommer åpenbart til å skje viktige endringer av enkeltelementer i Bjørvika, og det bør vurderes å samle behandlingen av disse nye omstendighetene i en effektiv, åpen og samlet revurdering der mange kan bidra.

Den faglige vurderinger du nevner opplever vi ofte er styrt av fagideologiske syn som burde være en del av den politiske vurderingen. Når f.eks PBE er tilhenger av høyhus og nærmest av prinsipp går mot at ny bebyggelse skal utformes i klassisk kvartalsstruktur, fordi de mener denne urbane, arealeffektive og populære byformen er gammeldags, er dette uttrykk for ideologi og ikke rene faglige råd. Slike veivalg bør derfor gjøres politisk. Når fagfolkene er ideologisk uenige må velgerne og de folkevalgte ta avgjørelsene.

Det viktiste argumentet for å oppgradere prosessene, fra konvensjonell høring og faglig evaluering av innspill til inkluderende prosesser med mest mulig konsensus som mål, er at slike deltakende prosesser reduserer faren for konflikter som trekker ut i tid og skaper usikkerhet for tiltakshaver.

Amerikanske utbyggere bruker i økende grad charretter, fordi de øker forutsigbarheten: Konflikter kan avklares og løses tidlig. Selv om konsensus ofte vil kreve noe redusert utnyttelse og økte krav til kvalitet, noe som øker kostnadene, oppveies dette av verdien av forutsigbarhet og oppslutning fra nærmiljøet. Arkitekter er ofte skeptiske, fordi de frykter at enighet om en byplan som ivaretar hele samfunnets behov skal sette begrensninger for deres utfoldelse av arkitektyrket som kreativ kunstnerisk virksomhet. Men demokratiets pris er visse grenser for den individuele utfoldelse. Det gjelder både utbyggere, arkitekter og politikere med ambisjoner om å etterlate seg "grand projects".

----

Er kulturminnene museumsgjenstander eller uttrykk for levende tradisjoner? Fra Aleppo, Syria til Union Hotell, Øye.

2010-12-29T03:51:00.000-08:00

Øverst: Union Hotell. Under: Aleppo, Syria.

Restaureringen av Aleppo, Syria, ledet av bl.a. Aga Khan-stiftelsen, er basert på nye idealer. Dette fremgår av en interessant artikkel i New York Times, 26.12.10. I stedet for å fryse bygninger som museumsgjenstander skal de fortsatt kunne endres som uttrykk for en levende tradisjon og befolkningens endrede behov. Gentrifisering og turistifisering motvirkes ved fokus på sosiale tiltak for befolkningen og etablering av inkluderende offentlige rom basert på tradisjonell byforming.

Konvensjonell restaurering av utvalgte kulturminner kombinert med rasering av fattige bydeler og ny byutvikling basert på modernistiske prinsipper med blokker for de fattige og villaer for de rike har ødelagt gamle sosiale nettverk og lagt grunnlag for ekstreme holdninger.

Artikkelen påpeker også at islamistiske fundamentalister har en idelogisk tilnærming til kulturminner: De ønsker å rive alt som er basert på de siste århundrers vestlige og ottomanske innflytelse, for å rendyrke det de mener er en "autentisk" lokal og islamsk kultur. Islamistenes syn har visse likhetstrekk med tidlig europeisk antikvarisk tenkning: Alt som var nyere enn de eldste antikke eller middelalderske byggverkene ble ofte revet for å få frem de "autentiske" kulturminnene fra en utpekt gullalder.

UNION HOTELL, ØYE: KONTINUITET ELLER BRUDD?

Mye av dagens strid om kulturminnevern også i Norge har sammenheng med to stridende syn på kulturarven: Er de museumsgjenstander som skal bevares i frossen tilstad, eller er de uttrykk for levende tradisjoner under stadig tilpasning?

Ser man på f.eks. på Union Hotell i Øye primært som en museumsgjenstand bør tilbygg om mulig unngås, eller man må ihvertfall kreve en konstrasterende stil. Tilbygg i samme stil er "kopi" og "juks" som reduserer verdien av det ekte kulturminnet.

Ser man derimot på Union hotell som et levende uttrykk for arkitektur- og håndverkstradisjoner er det en selvfølge at man idag som i tidligere tider vil bygge på og om for å imøtekomme nye behov. Men for å bevare helheten og harmonien i anlegget vil man velge et tilpasset stiluttrykk. Så langt som mulig under dagens forhold vil man også videreføre tradisjonelle byggemetoder. Slik tilpasning for å bevare de helhetlige estetiske kvalitetene i anlegget er åpenbart også fornuftig med tanke på at anlegget skal være attraktivt for brukerne. Men man vil, i likhet med våre forfedre, ikke avvise nye byggemetoder som gir et godt resultat for lavere kostnader.

Også bevaring av modernistiske byggverk vil bli vurdert forskjellig utfra ståsted:

Har man et musealt syn på bygningsvern vil alle stilepoker være like interessante og verneverdige. Man vil verne modernistiske anlegg fordi de er tidstypiske, uansett hvordan de fungerer i bystrukturen og sosialt. Både i Norge og andre land har det vært konflikter mellom lokalsamfunn og antikvarer om store modernistiske anlegg som befolkningen mener er ødeleggende for lokalmiljøets karakter og kvalitet.

Hvis man først og fremst verdsetter det bygde kulturlandskap som uttrykk for levende tradisjoner og lange historiske linjer vil man ha mindre sans for arkitektur basert på en modernistisk ideologi som avviste historien og brøt med all tradisjon for byggeskikk og bystruktur. Bygninger som verken elskes av befolkningen eller passer inn i bystrukturen bør kunne rives selv om endel fagfolk synes de er interessante uttrykk for sin tid. Noen ganger vil det også bli foreslått å gjenskape tapte bystrukturer og bygninger. Brudd på tradisjon og kontinuitet forårsaket av bombing eller sanering bør kunne repareres for å gjenetablere kontakten mellom nåtid og fortid.

Deler man med endel antikvarer og mange arkitekter det ideologiske syn at alle stilarter eldre enn modernismen er "døde" og kun interessante som museumsgjenstander, vil man selvsagt se på et slikt engasjement for levende tradisjon som uakseptabel folkelig sentimentalitet og historieforfalskende kopiering. Etter Union Hotell-saken har flere ledende antikvarer skrevet artikler der utfallet beklages. Man insisterer på at all reell tilpasning er banal stilkopiering og at kontrast fortsatt skal fremmes.

Denne ideologiske striden kan og bør ikke løses av fagmiljøene selv. Ideologer er gjerne urokkelige, og her som på alle andre områder må demokratiet råde ved viktige veivalg. De folkevalgte bør fastslå at kulturminneevernet skal forvaltes med stor vekt på befolkningens preferanser og behov for kontinuitet og levende tradisjoner.

Utdrag av artikkelen i NY Times nedenfor, etterfulgt av hele artikkelen.

Audun Engh
-----------------

Nicolai Ourossoff in New York Times.

Aeticle link:

http://www.nytimes.com/2010/12/27/arts/design/27preserve.html

Preserving Heritage, and the Fabric of Life, in Syria

Excerpts:

--- "Agencies like Unesco often steered governments toward a Western-style approach to preservation. Traditionally a family might have built onto a house to accommodate a newly married son, for instance, adding a floor or a shop out front. But those kinds of changes were often prohibited under preservation rules.

“The word ‘athar’ — ‘antiquities’ — became a horrible word because it meant preserving our houses but not our traditions,”

--- "The effort, led by a German nonprofit group and the Aga Khan Trust for Culture working with local government, is the culmination of a major philosophical shift among preservationists in the region. It seeks to reverse a 50-year history during which preservation, by myopically focusing on restoring major architectural artifacts, sometimes destroyed the communities around them. Other restoration efforts have also sparked gentrification, driving the poor from their homes and, at their worst, fostering rage that plays into the hands of militants".

--- "What’s particularly striking is the sense of shared ownership and belonging. The poor seem as comfortable strolling along the Citadel’s paths as the rich, which is all the more striking given that Syria is controlled by the authoritarian government of Bashar al-Assad and the ruling Baath Party. It is a expression of how public space, when thoughtfully designed, can promote a more egalitarian vision of civic life."

--- "The role of postwar urban planning in the rise of fundamentalism is well documented. In the 1950s and ’60s nationalist governments in countries like Egypt, Syria and Iraq typically viewed the congested alleys and cramped interiors of historic centers not as exotic destinations for tourists but as evidence of a backward culture to be erased. Planners carved broad avenues through dense cities, much as Haussmann had before them in Paris. Families that had lived a compartmentalized existence — with men often segregated from women in two- or three-story courtyard houses — were forced into high-rises with little privacy, while the wealthy fled for villas in newly created suburbs."

--- "What many militant extremists are fixated on is a utopia of the past: a vision of Islam in the era of the Prophet. Not only Western influence, but also three centuries of Ottoman rule — the period when the fabric of most Arab cities was created — is seen as a form of corruption.

“What is interesting about this whole argument between the modernizers on the one hand and fundamentalists on the other is that it all happens on the level of ideology,” Malise Ruthven, a historian who has written books on Islamic fundamentalism, said in a recent interview. Mohamed Atta, the central planner of the 9/11 attacks, once wrote an urban planning thesis on the Old City of Aleppo in which he said he wanted to tear out centuries’ worth of buildings, Mr. Ruthven said. He dreamed of “an Islamic city that was pure and unchanged — frozen in aspic.”
Full text below.

-------------------

December 26, 2010
Preserving Heritage, and the Fabric of Life, in Syria
By NICOLAI OUROUSSOFF

ALEPPO, Syria — At first glance it seems an unremarkable scene: a quiet plaza shaded by date palms in the shadow of this city’s immense medieval Citadel, newly restored to its looming power. Foreign tourists sit side by side with people whose families have lived here for generations; women, both veiled and unveiled, walk arm in arm past a laborer hauling tools into an old government building being converted into a hotel.

But this quiet plaza is the centerpiece of one of the most far-thinking preservation projects in the Middle East, one that places as much importance on people as it does on the buildings they live in. The project encompasses the rebuilding of crumbling streets and the upgrading of city services, the restoration of hundreds of houses in the historic Old City, plans for a 42-acre park in one of the city’s poorest neighborhoods and the near-decade-long restoration of the Citadel itself, whose massive walls dominate the skyline of Aleppo, one of the oldest continuously inhabited cities in the world, and a gem of Islamic architecture.

The effort, led by a German nonprofit group and the Aga Khan Trust for Culture working with local government, is the culmination of a major philosophical shift among preservationists in the region. It seeks to reverse a 50-year history during which preservation, by myopically focusing on restoring major architectural artifacts, sometimes destroyed the communities around them. Other restoration efforts have also sparked gentrification, driving the poor from their homes and, at their worst, fostering rage that plays into the hands of militants.

By offering an array of financial and zoning incentives to homeowners and shopkeepers, this approach has already helped stabilize impoverished communities in a part of the world where the most effective social programs for the poor are often still run by extremist organizations like Hezbollah and the Muslim Brotherhood.

“The project in Aleppo is quite an exceptional model,” said Daniele Pini, a preservationist who has worked for Unesco, the United Nations cultural arm, throughout the region. In places like Cairo and Jordan, he said, those who would restore historic buildings and those who live in them are often at loggerheads. The Aleppo plan, he said, “allows people to adapt the old houses to the needs of modern life.”

Correcting Past Blunders

The role of postwar urban planning in the rise of fundamentalism is well documented. In the 1950s and ’60s nationalist governments in countries like Egypt, Syria and Iraq typically viewed the congested alleys and cramped interiors of historic centers not as exotic destinations for tourists but as evidence of a backward culture to be erased. Planners carved broad avenues through dense cities, much as Haussmann had before them in Paris. Families that had lived a compartmentalized existence — with men often segregated from women in two- or three-story courtyard houses — were forced into high-rises with little privacy, while the wealthy fled for villas in newly created suburbs.

But while preservationists may have scorned Modernist housing blocks, they were often just as insensitive to the plight of local residents who got in their way. Even as they worked to restore architectural monuments in the Muslim world, they could be disdainful of the dense urban fabric that surrounded these sites. Neighborhoods were sometimes bulldozed to clear space around landmarks so they would be more accessible to tourists.

Agencies like Unesco often steered governments toward a Western-style approach to preservation. Traditionally a family might have built onto a house to accommodate a newly married son, for instance, adding a floor or a shop out front. But those kinds of changes were often prohibited under preservation rules.

“The word ‘athar’ — ‘antiquities’ — became a horrible word because it meant preserving our houses but not our traditions,” said Omar Hallaj, the chief executive of the Syria Trust for Development and a preservationist who has worked in Syria and Yemen.

These tensions grew with the boom in global tourism, as cities around the world sought to give travelers the “authentic” experience they craved, but in a safe, tidy and germ-free environment. The Old City of Damascus, for example, has in the last decade become a major draw both for the international tourist set and for Arabs who began traveling closer to home after Sept. 11. According to informed estimates, the number of foreign visitors to Syria has quadrupled over the last five years.

Even as the city government races to preserve its character, its courtyard houses are being converted into boutique hotels and fashionable restaurants. Many 20th-century structures — including impressive examples of early modern architecture from the time of the French mandate period — remain unprotected. The city has introduced incentives to keep some homeowners, but many preservationists think it’s too late.

Militant Islamic hardliners, meanwhile, have had equal disdain for both the modernizers and for the preservationists, many of them Western, who followed them.

“I remember when we first moved into the city of Zabid in Yemen, the local imam started going to the mosque saying, ‘The Germans are here to transform your towns into cabarets and brothels,’ ” Mr. Hallaj said.

What many militant extremists are fixated on is a utopia of the past: a vision of Islam in the era of the Prophet. Not only Western influence, but also three centuries of Ottoman rule — the period when the fabric of most Arab cities was created — is seen as a form of corruption.

“What is interesting about this whole argument between the modernizers on the one hand and fundamentalists on the other is that it all happens on the level of ideology,” Malise Ruthven, a historian who has written books on Islamic fundamentalism, said in a recent interview. Mohamed Atta, the central planner of the 9/11 attacks, once wrote an urban planning thesis on the Old City of Aleppo in which he said he wanted to tear out centuries’ worth of buildings, Mr. Ruthven said. He dreamed of “an Islamic city that was pure and unchanged — frozen in aspic.”

Benefits for Residents

At first sight the plan for Aleppo’s rehabilitation may not seem a radical departure from preservation as usual. Led by GTZ, a nonprofit organization owned by the German government, it began with a two-year analysis of the city’s historic structures that included hundreds of interviews with residents.

With GTZ’s guidance the government began laying more than 323 miles of sewage and water pipes, removing the webs of dilapidated electrical wiring that stretched across its alleyways and replacing missing cobblestones. To encourage building owners and their tenants to stay, the group set up a pilot program that offered interest-free construction loans. For those who accepted, it helped ensure that any renovations followed preservation guidelines.

“The rationale was that if the state is forcing preservation on people,” Mr. Hallaj said, “then the state has a responsibility to pay for that burden. So if they want a historical hand-carved window instead of an aluminum one, the state pays the difference.” Other incentives were put in place to encourage local businesses to stay — the kind of small neighborhood commercial establishments whose importance was championed by urban thinkers like Jane Jacobs.

What makes the project such an auspicious model for the region, though, is its clear grasp of how architecture can both shape and define relationships among social groups. Long before developers got an inkling of what was going on, GTZ and its government partners divided the Old City into zones, with new hotels and restaurants confined to two areas, one around the Citadel and the other in the Jdayde neighborhood. (GTZ describes Jdayde as an area of crooked streets and tiny shops with a large Christian population that would be more accepting of tourists than some of the more heavily Muslim areas.)

These zones, in turn, are being anchored by increasingly ambitious — and often architecturally magnificent — public spaces. The first, Al-Hatab Square in Jdayde, is a small patch of stone shaded by a few trees. Once partly built over with squalid sheds, the square has become a vibrant mix of Syrian families and foreign tourists, framed by old jewelry shops, fish markets and cafes.

It has been a decade since the Aga Khan Trust for Culture began its meticulous restoration of the Citadel. Its enormous moat was cleared of garbage and lined with low-growing plants. The ruins of houses and shops built by Ottoman soldiers stationed here in the 18th century, and destroyed in the 1828 earthquake were torn down. The mazelike interior walls — a monument to medieval paranoia designed to keep invaders from reaching the court’s inner sanctum — were cleared of rubble.

Just as important is the social vision behind it. The road surrounding the Citadel, which choked it with cars and exhaust fumes, has been replaced by a pedestrian walkway bordered by the newly landscaped moat on one side and scattered historical buildings on the other. Many of these are being beautifully restored, including a palatial 1930 neo-Classical structure that is being transformed into a hotel by the Aga Khan Fund for Economic Development. But if some of them — former government ministries built during the early half of the 20th century — are being turned into luxurious hotels for the wealthy, it is the buildings, not the public, that seem to be confined behind iron gates.

What’s particularly striking is the sense of shared ownership and belonging. The poor seem as comfortable strolling along the Citadel’s paths as the rich, which is all the more striking given that Syria is controlled by the authoritarian government of Bashar al-Assad and the ruling Baath Party. It is a expression of how public space, when thoughtfully designed, can promote a more egalitarian vision of civic life.

This atmosphere filters into the surrounding streets. The cobblestones look freshly scrubbed; the heavy wood shutters that front the old shops have yet to acquire the patina of age. But the clash of historical styles and eras that shaped Aleppo — and that made it one of the world’s great cosmopolitan centers — have not been smoothed over. And for the moment at least, you get the encouraging feeling that it is possible to push back at the forces of displacement. It’s a city being adapted for human beings, not for some abstract vision of a global consumer.

There is more to come. A few months ago the Aga Khan Trust for Culture began building the foundations for the 42-acre park in an impoverished neighborhood just outside one of the gates of the Old City. This hilltop site is now strewn with garbage. A sprawling asphalt parking lot borders it on one side; crumbling modern apartment blocks — the kind that 9/11’s mastermind envisioned demolishing — and decrepit 19th-century houses line the other.

The project, which is being modeled on an earlier one in Cairo, Al-Azhar Park, will feature rambling walkways and gardens with views over the Old City to the refurbished Citadel. The trust plans to train local people in traditional crafts like carpentry and stonecutting so they can take part in the park’s construction.

In a speech he gave in Aleppo two months after the Sept. 11 terrorist attacks, the Aga Khan described his mission as creating an intellectual garden “where there would be no possibility of suffocation from the dying weeds of dogma” and “beauty would be seen in the articulation of difference,” a statement crystallizing what preservationists hope will happen now in Aleppo.

A Search for Continuity

The tricky question — and the one that may have the most longstanding impact for the Middle East — is whether Aleppo can carry its vision of social and historical continuity into the future. The government recently started an architectural competition for a new cultural complex that will include a 1,600-seat opera house, library and exhibition space in an area built during the French mandate.

And the city’s mayor, Maan Chibli, said that he recently asked GTZ to help plan for the redevelopment of the informal ramshackle settlements that have sprouted on Aleppo’s outskirts.

“These settlements date from the 1970s,” Mr. Chibli said. “They are part of a social pattern that leads back to the old villages. Someone arrives, then his brother follows. So the idea, as before, is not to destroy these areas. It is to begin by providing them with infrastructure and services, then work programs.”

But how to make the final link between historic preservation and the creation of a contemporary city remains blurry. Many preservationists working here, including some at GTZ, see the last 70 years as unworthy of their interest. And most contemporary architects, whose clients are almost uniformly drawn from the global elite, are out of touch with the complex political realities of the poor in the region.
These are not merely esoteric issues. They have to do with the real lessons that cities like Aleppo and Damascus can teach. Their power is not just the beauty of historical layers. It is that the coexistence of those layers, often piled one on top of the other, embodies a world in which every generation — including ours — has the right to a voice and individual creativity triumphs over ideological difference. It is the point at which tradition and modernity are no longer in violent conflict.

---

BJØRVIKA: HVA SLAGS BY ØNSKER VI?

2010-11-29T03:52:00.000-08:00

Det ser ut til at "noen" (bl.a. Plan-og bygningsetaten og utbyggere) ønsker en overdose av Bilboa x 10 i Bjørvika, med det ene "lokomotivet" for utvikling i form av antatt oppsiktsvekkende kulturbygg etter det andre, men med færre vogner de kan trekke i form av alminnelig god byutvikling for folk flest.

Kontor- og boligblokkene som foreslås i Bjørvika betyr at det er Groruddalen som kommer ned til sjøen, ikke Oslo i form av en tett, levende og mangfoldig by, det vil se kvalitetene som gjør Gamlebyen, Grønland, Grünerløkka og andre 1800-tallsområder til Oslos mest populære.

Dette er villet. Mange arkitekter mener fortsatt at 1800-tallsbyens struktur er død og gammeldags, og at løsningen også på Groruddalens problemer er mer av det samme. Flere høyhys og store tomme plasser med en merkelig skulptur i midten, ikke intime torg og kvartaler.

Her er link til bilder fra tre mer humane modeller. Bl.a. den nye bydelen Plessis-Robinson i Paris, bygd de siste 10 årene etter riving av skog av drabantbyblokker ikke ulikt det som nå foreslås i Bjørvika.

LINK: http://pedshed.net/?p=187

Et bilde fra et av de nye byrommene i Plessis-Robinson overfor.

Både etablerte og nyutdannede norske arkitekter føler dessverre nostalgi for det verste ved 60-tallet, betonghjertenes herjinger, ikke tiårets nye humanistiske og miljøvennlige vinder som andre verdsetter.

Ennå kan mye forbedres i Bjørvia, se presentasjion av Bydel Gamle Oslos egen plan for Bjørvika, støttet av mange frivilige organisasjoner. Partienes valgprogrammer for neste bystyreperiode bør gjenspeile behovet for en snuoperasjon.

LINK: http://www.allgronn.org/plansmie-bjorvika.html

DEN BRITISKE REGJERINGEN STØTTER STEDSUTVIKLING BASERT PÅ DELTAKELSE OG PLANSMIER

2010-11-27T10:05:00.000-08:00

Artikkel i The Guardian, London 26.11.

Den britiske regjerningen planlegger å stimulere til både bedre stedsutvikling og økt lokal deltakelse ved at det blir en høy terskel for at myndighetene skal kunne avvise prosjekter som er utviklet gjennom aktiv deltakelse av type plansmie / charrette. Prosjekter utviklet i medvirkningsprosesser vil ha større forutsigbarhet og kan realiseres raskere. Dermed stimuleres også utbyggerne til å ta befolkningens ønsker og bekymringer på alvor.

Lignende nye vinder blåser i Norge: Miljøvernminister Erik Solheim sa i Stortinget i vår at regjeringen vurderer nye regler for å sikre bedre deltakelse gjennom bl.a. plansmier, se www.plansmier.no

Det er interessant å merke seg at en berømt britisk arkitekt, Will Alsop, er bekymret fordi mer demokreti vil fremme tradisjonell stedsutvikling og arkitektur. Han har rett, en rekke meningsmålinger i mange land viser at 70 - 80 % foretrekker ny utbygging baserte på tradisjonelle prinsipper. Spesielt er Allsop bekymret for at kommuner skal bruke The Prince's Foundation, etablert av Prince Charles, som konsulenter, åpenbart fordi denne stiftelsen ikke har problemer med å godta at befolkningen foretrekker stedsutvikling basert på velprøvde, velfungerende og populære prinsipper.

Gjennom plansmier får befolkningen anledning til å gi føringer for utformingen av nye byområder og byggeprosjekter. Erfaringsmessig resulterer det i planer som er preget av respektfull tilpasning til verneverdig bygninger og bruk av lokal byggeskikk. Flertallet ønsker å skape levende tettsteder i menneskelig skala.

Større tetthet og funksjonsblanding er avgjørende for å oppnå bærekraft. Erfaringer fra flere norske lokalsamfunn viser at folk er mer positive til høyere utnyttelse hvis de føler seg trygge å at arkitekturen blir attraktiv og i samsvar med lokal byggeskikk og folks egne preferanser. Å lytte til befolknignens ønsker for byggeskikk er derfor nødvendig for å oppnå optimalt bærekraftige tettsteder.

Arkitektur som folk misliker vil øke protestene mot en bymessig utvikling egnet til å redusere bilavhengigheten.

Når mange arkitekter ensidig går inn for modernistisk arkitektur og konvensjonell blokkbebyggelse fungerer det derfor både antidemokratisk og undergravende for viktige miljøoppgaver samfunnet står overfor.

Vi kan forvente at også representanter for dagens toneangivende krefter innen stedsutvikling i Norge vil motsette seg bruk av plansmier, og vil undergrave de deltakende prosessenes autoritet. Ellen de Vibe og Plan- og bygningsetaten gikk aktivt inn for å gjøre charrettene på Majorstua og i Bjørvika for noen år siden så lite reellt deltakende, konkrete og forpliktende som mulig. Dermed kunne etaten og dens partnere i arkitekt- og utbyggerverdenen opprettholde sin makt. Disse inngrepene fra de Vibe og PBE er påpekt i forskningsrapporten "Virker Medvirkning Virkelig" fra Asplan-Viak, 2007.

Vi får håpe Miljøverndepartementet vil følge opp Solheims signaler om å innføre mer forpliktende deltakelse på et tidlig tidspunkt i planleggingen.

På samme måte som en plansmies suksess avhenger av at mange ulike aktører deltar, vil også en vellykket utredning av forsterket medvirkning forutsette at andre krefter enn "the usual suspects" innen designetablissementet deltar. Konsulteres bare NAL, Norsk Form, Ecobox, arkitekthøyskolene og departemetnets egne fagfolk vil resultatet trolig bli lunkent og utflytende.

Les mer om plansmier på www.plansmier.no

Artikkelen fra The Guardian, London, nedenfor.

Audun Engh
NABOSKAP - www.naboskap.no
Tlf. 92622626
-------------------------------------------------

The Guardian article, below:

Important new development in UK planning law: I will be difficult to reject proposals based on participatory charette processes:

-- "Under proposals expected to be included in the bill, local authorities will be required to adopt the outcomes of community workshops as a planning framework unless there is a significant problem with their legality or practicality."

There will be very good reasons for developers to involve communities actively, rather than imposing unpopular projects on them.

The Prince's Foundation is ready to help:

--- "If the localism and decentralisation bill does enhance local planning through stakeholder engagement, the Prince's Foundation would be pleased to help local authorities to respond, by community planning training sessions and by conducting Enquiries by Design."--- Dittmar recently denied promoting any particular style, saying: "Unlike the critical elite, with its allegiance to often vain statement buildings by famous architects, our bias is toward design in service of walkable, mixed-use neighbourhoods, linked by streets and squares and landscape".

The design establishment is not pleased. An honest comment from award-winning architect Will Alsop,

--- "This is dangerous," he said. "We already know that the vast majority of people would favour the Prince of Wales's attitudes, but architecture, like all forms of art and science, thrives on the new and asking interesting questions as well as protecting the old. With the Prince's Foundation involved, the new would go out of the window."
Alsop confirms that the promotion of "innovative", modernist architecture and urban design has to depend on top-down, undemocratic decision-making processes. For modernist ideologists, the correct style is more important than democracy.

Article link:

http://www.guardian.co.uk/uk/2010/nov/26/charles-shaping-britain-towns-cities?intcmp=239

Fuill text below.

Audun Engh
CEU Norway - www.ceunet.org
---------------------------------------------

Prince Charles seeks 'big society' role in shaping UK towns and cities

Critics believe bid by prince's charity to play key role in neighbourhood planning system is dangerous and inappropriate

* Robert Booth and Chris Gourlay

* guardian.co.uk, Friday 26 November 2010

The Prince of Wales's charity, the Prince's Foundation for the Built Environment, is aiming to co-ordinate community groups setting the planning vision for local areas. Photograph: Matt Dunham/PA

The Prince of Wales is attempting to extend his influence over Britain's towns and cities by taking a key role in the neighbourhood planning system under changes launched by the government.

The prince's aides have been advising the government on one of David Cameron's "big society" policies aimed at handing people, rather than officials, power over what is built in their neighbourhoods.

The Prince's Foundation for the Built Environment, a charity of which Charles is president, is lobbying to co-ordinate community groups that would set the planning vision for local areas, including what housing and public facilities should be built and how they should look.

The innovation is expected to be announced in the coming weeks as part of the localism and decentralisation bill and is meant to turn the planning system on its head with the public "collaborating" rather than simply being consulted on official policies.

Planning experts believe the foundation's involvement in steering meetings would mean more neighbourhoods shaped according to the prince's favoured traditional and conservative architectural values, and have warned it could embed his influence in the democratic planning system.

Will Alsop, one of Britain's leading architects, said the bid was dangerous and threatened to stifle architectural innovation, while campaigners opposed to Charles's influence over democratic processes branded it "grossly inappropriate".

The foundation's decision to press for the role comes amid a resurgence in Charles's influence over planning under the Conservatives. Last month his foundation proposed taking over the design review of major planning applications from the government design watchdog, which has had its funding slashed.

The charity has also been drafted in by the Qatari developers of a £3bn housing plan at Chelsea barracks after the developers scrapped the original Richard Rogers design amid fears that Charles's objection might influence the London mayor, Boris Johnson, who has the power to veto major developments in the capital.

The Conservatives are understood to be keen to involve the Prince's Foundation in the planning changes. John Howell, the Conservative MP who originally proposed the new approach to planning in a green paper, said the foundation's method of running community design sessions was "one which had a good track record and people will be interested in learning of its success".

The prince's charity has used its Enquiry by Design workshops to develop housing plans from East Ayrshire to Northamptonshire which have resulted in proposals that reject modern architecture and favour traditional approaches.

Under proposals expected to be included in the bill, local authorities will be required to adopt the outcomes of community workshops as a planning framework unless there is a significant problem with their legality or practicality. The plans would be drawn up at ward, parish or town council level and district and borough councils would be expected to stitch them together. Planning sources claimed the foundation was "gearing up its machine" to seize the opportunity to advance its philosophy."We were asked by [the Department for] Communities and Local Government for input into ways that community engagement could promote more sustainable development, and we have provided information about our Enquiry by Design process, and ways that similar processes could aid local planning," said Hank Dittmar, chief executive of the foundation.

"If the localism and decentralisation bill does enhance local planning through stakeholder engagement, the Prince's Foundation would be pleased to help local authorities to respond, by community planning training sessions and by conducting Enquiries by Design."

Dittmar recently denied promoting any particular style, saying: "Unlike the critical elite, with its allegiance to often vain statement buildings by famous architects, our bias is toward design in service of walkable, mixed-use neighbourhoods, linked by streets and squares and landscape."

That has not prevented criticism of the bid for increased influence. "It is grossly inappropriate for the heir to the throne to be involved in an organisation that wants to take such a central role in government business, especially in the controversial area of planning," said Graham Smith, director of Republic, the campaign for an elected head of state. "We know that Charles has deep prejudices on architecture and planning and it would be very worrying to have that influence spread across the country."

Will Alsop, winner of the Stirling Prize for architecture for Peckham library, said the prince's involvement in the often politicised planning system would breach accepted norms about the royal family keeping out of politics and would be "bad news for architecture".

"This is dangerous," he said. "We already know that the vast majority of people would favour the Prince of Wales's attitudes, but architecture, like all forms of art and science, thrives on the new and asking interesting questions as well as protecting the old. With the Prince's Foundation involved, the new would go out of the window."

--------------------------

FLUKTEN FRA BYGGEFELTET TILTAR

2010-11-14T08:00:00.000-08:00

Trender på eiendomsmarkedet:

FLUKTEN FRA BYGGEFELTET TILTAR.

STORE USENTRALE ENEBOLIGER BLIR USELGELIGE. ØKENDE BEHOV FOR ATTRAKTIVE URBANE BOLIGER.

Se nedenfor en artikkel om 2011-utgaven av rapporten “Emerging Trends in Real Estate”, utgitt av PricewaterhouseCoopers og den amerikanske eiendomsbransjens egen tenketank Urban Land Institute.

Det meldes fra USA at store eneboliger er i ferd med å bli like uselgelige som bensinslukende biler a la Hummer.

Norske boligdrømmer har lignet mye på USAs: Enebolig i byggefelt uten å bry seg så mye om påtvungen daglig bilkjøring og fravær av andre tilbud i nærmiljøet enn plenklipp og grilling. I USA blir eneboliger i huttiheita nå i dramatisk omfang uselgelige på markedet. Eiere over 50 vil gjerne flytte til en mindre bolig nærmere urbane tilbud. Samtidig vil de påtenkte kjøperne, unge barnefamilier, nå også bo med gangavstand til skole, butikk, pub, kino og galleri.

Vil vi få forslummede områder av fralyttede store eneboliger også i norske byggefelt?

Ny boligbygging bør skje integrert i attraktive nye og gamle byområder som også inneholder et mangfold av tilbud i samme bygning eller rundt hjørnet. Men bebyggelsen må være attraktiv, la oss slippe drabantbyblokker plassert tett i tett med en falsk merkelapp som "urbant". Vi må bruke den urbane verktøykassens virkemidler; bygården, kvartalet, gaten, torget og de små lokale møteplassene.
Aritekturen må oppleves som attraktiv av beboerne, og arkitektene må derfor lære seg å tegne mer i samsvar med kundenes preferanser, som svært ofte går i tradisjonell retning. Utbyggerne bør gjenoppdage den tradisjonelle bygården og engasjere arkitekter som er villige til å tegne dem. Flertallet som foretrekker tradisjonell arkitektur kan velger og vrake i eneboliger, og det vil bremse flukten fra de miljøfientlige forstedene om ikke byene også kan tilby attraktiv tradisjonsbasert estetikk. Ikke bare bevarte eldre bygninger, som Oslos ekstremt populære gamle murgårder, men også når det bygges nytt.

Audun Engh

http://citiwire.net/post/2383/
Compact Real Estate: The Stimulus We Need?

Neal Peirce / Nov 12 2010

For Release Sunday, November 14, 2010
© 2010 Washington Post Writers Group

“Steer clear of tract mansions, ‘the Hummers of real estate.’ They never made much sense, given big heating bills, high property taxes, and large maintenance costs. Now they’re as obsolete as the cars.”

That’s the warning of analyst Jonathan Miller in the 2011 edition of the authoritative “Emerging Trends in Real Estate,” copublished by PricewaterhouseCoopers and the Urban Land Institute.

Miller’s caution underscores what many analysts are now saying: Housing development at the urban fringe, where foreclosures have been the most ferocious, won’t recommence any time soon. The great American “drive ’til you qualify” phenomenon has come to a screeching halt.

There may be exceptions in especially hot growth regions (whenever those reappear). Ritzy (solidly high-income) suburbs will keep their niche for years to come.

But the catastrophic housing slump triggered by subprime mortgages, false securitization, credit default swaps and now massive foreclosures has destroyed confidence, raised fears of more underwater mortgages, and placed a permanent crimp on the suburban growth machine.

Plus, the slump may be reinforced for years to come by a massive age mismatch among housing sellers and buyers, reports University of Virginia demographer William J. Lucy.

Why? Many suburban homeowners, the cutting edge of the massive baby boom generation aged 55 and up, are reassessing their housing needs. With the kids departed, they wonder about keeping (and heating) their big rec-room, multi-bedroom houses. They have lawns to tend. They’re considering smaller digs. Maybe even a move to town for its more walkable amenities (stores, parks, restaurants, libraries, medical facilities).

The number of people in this 55-and-up group increased nationwide by 8 million from 2000 to 2009. But there’s a problem — Who are they going to sell to? Normally it would be to younger people in the 30-to-45 age group, often interested in yards, rec-rooms and bedrooms for kids. But there’s the rub: There aren’t nearly as many in that younger group; in fact the number of potential homeowners aged 30 to 45 years of age actually went down by 3.6 million from 2000 to 2009. And they’re not having as many kids as their parents, anyway.

“There are simply too many sellers and too few buyers,” says Lucy.

Plus, there’s been a dramatic taste shift. Today’s “millennials,” born between 1977 and 1994, are leaving the nest with radically different tastes from their parents. A high proportion, write Patrick Doherty and Christopher Leinberger in the latest Washington Monthly, “have a taste for vibrant, compact, and walkable communities full of economic, social and recreational opportunities.” Some three-quarters, in polls, say they plan to live in America’s urban cores. Many fewer say they’ll be looking for drivable suburban homes.

Indeed, consumer taste for more convenient locations — in cities or older, more compact suburban neighborhoods — was rising long before the housing market implosion. Significant revival of pre-1940 neighborhoods — usually offering with some employment, shops, entertainment, restaurants and public transit — picked up as a strong trend in the 1990s.

“By 2000,” Lucy notes, “white flight was a distant memory in many parts of cities.” Even in today’s real estate bust, he adds, too few condominiums are for sale in attractive parts of cities and the inner suburbs where demand has increased.

There’s a frequent obstacle: neighbors’ opposition to infill development and the extra density it adds. But neighborhood doubts can often be satisfied by collaborative planning and prospects of quality redevelopment near transit stops, as well as attractive makeovers of obsolete shopping centers and low-grade strip commercial corridors. Plus, downtowns, universities and medical centers are new magnets for quality redevelopment.

We’re ready for a new housing decade, Lucy suggests — a “Fix-Up, Remodel, Expand and Condominium era.”

Doherty and Leinberger pick up on that theme with a vengeance, arguing that the real estate sector, which triggered the recession, “must get back into the game.” We’ll be “condemned to high unemployment and sluggish growth,” they assert, if the 35 percent of the economy that real estate represents “is not engaged.”

And where’s the opportunity they suggest? You guessed it: to satisfy what both the millennials, and many boomers ready to downsize seem to want — “small one-to-three bedroom homes in walkable, transit-oriented, economically dynamic, and job-rich neighborhoods.”

Meeting that market demand, whether by new construction or expanding/renovating old homes and apartments could, it’s argued, become a prime “economic engine to put our people back to work” without more government debt, without enduring the conservatives’ austerity or paying for more of the liberals’ fiscal stimulus.

And there would be big side benefits: more walking to reduce obesity, reduced carbon emissions to combat climate change, less reliance on oil from countries with terrorist ties, and a less overextended U.S. military.

It all won’t happen automatically. Hardly. We need some revolutions — to fund transit over road expansions, to revoke zoning codes that stop compact development. But in tight, dangerous times, what else? If not now, when ever?

Neal Peirce’s e-mail is npeirce@citistates.com.

Jan Wiklund: The meaning of the city is short distances

2010-07-30T07:00:00.000-07:00

This article by Jan Wiklund, Stockholm, is translated from the swedish web site Alternativ Stad (Alternative City).

http://www.alternativstad.nu/Dokument/stad-ar-nara.html

I like the reference to Versailles as the unsustainable model for suburban sprawl.

Audun Engh
----------

Jan Wiklund

The meaning of the city is short distances

It doesn’t pay to beg the public for ever more money for more permanent infrastructure for the ever more dispersed city. It is better to build a city that meets the logistical needs from the beginning. I.e. build close.
The city’s purpose is to facilitate division of labour, by shortening the distance between people who cooperate. It is designed to minimize the distance between the maximum number of events.
First, economic activities, like those that we live from, but also other productive activities that never result in any records, like production of good ideas. As an extra icing on the cake, it also minimizes the distance for consumers, but that’s a side issue.
The city’s raison d'être is to facilitate the creation of values, by facilitating the logistics.

Sprawl is expensive
It is therefore strange that throughout the twentieth century urban development has been on the opposite course. It has ignored the important principle of ”nearness”. It has thinned out, it has separated, it has created barriers, sometimes unintentionally as when building roads, sometimes even deliberately like when you created the so-called Neighbourhood Units in the 40’s. It has made the distance between human activities longer and longer, and hampered the creation of values.
The costs that have caused all of us, not just in money but also in trouble, can hardly be measured fully. The city of Göteborg tried thirty years ago to measure the cost of building in the periphery compared with the core, and found that it was twice as expensive if the infrastructure were counted [1]. But this took into consideration only the costs for the construction sector - costs for us all day in and day out for extended travel were not counted. Nor were the economic costs of meetings that never happened because of the prohibitive logistics.
Why have has they done it like this?

There are two strong driving forces.

Versailles
You can move closer to an understanding if you read how the city builders themselves describe it. They are not talking about cities, least of the city as a location for production. They talk about housing. It’s consumption instead of production. And family idyll instead of cooperation and activities. The productive parts of the city has become something they are ashamed of, something that is shunted away to places that are not visible.
Meanwhile, the model, or dream, that informed this ”housing” has been fundamentally aristocratic. The model was Versailles and its successors, the English country seats during the 1800s, diminished into bungalows. Noble, consuming ”resorts”, parasitically separated from the city life instead of contributing to it. And then, when the model would be realized even for the lower classes, the palaces were replaced by apartment blocks which do not produce anything either, where no cooperation is assumed to take place outside the family, preferably where no activity at all would be permitted, not to disturb the idyll. The vision of the good life has been to do nothing, at least nothing productive.
This policy has been sold to a skeptical audience [2] under the precondition that most people's ”activity” has been a soul-destroying toil, that no one wanted to be reminded of. The model has therefore been a perfect materialization of Fordism, with its murderous work-pace compensated by leisurely consumption. Nevertheless, the model has been expensive, and therefore, paradoxically, demanded even more soul-destroying toil to be paid for.

Fast roads disperse
But probably a more direct driving force is that the government has subsidized this development. The easiest way for a developer to reach a maximum land value increase is to build on cheap peripheral land. But this requires fast communications, otherwise people wouldn’t care of buying. This is provided by the municipalities and the state in the form of fast roads. According to Anders Hagson at Chalmers University of Technology in Göteborg, fast roads are the most powerful thing state and municipalities can do to speed up urban sprawl [3]. The benefits accrue to those who exploit the periphery, the costs affects those who use the city as a place of production, in the form of longer distance and higher taxation.
For several reasons it is impossible to continue in this way. We will, in terms of productivity, be outpaced by cities without our overly expensive infrastructure. And the fuels that keep up the infrastructure is becoming even more expensive: no non-hydro energy sources can match the efficiency of oil, and extracting oil is becoming increasingly difficult.
There is no future in using hundreds of billions for new highways and new urban sprawl, it is in the projects of the type Värtastaden in Stockholm and Northern Masthugget in Göteborg, dense blocks close to the city core. It is good that the one-sided confidence in the blessings of thinning has been challenged.
Still, it is surprising that governments and businesses on the whole still sponsor motorways and ”edge cities” much more vigorously than short distances. Apparently, the land speculators are still all-powerful – to the detriment of the productive businesses.

Shrink suit
Our cities need to shrink their excessive costumes. We need to change incentives so it becomes more profitable to build centrally than peripherally. We need to change the planning process so it becomes easy to build dense city in the semi-central locations. We need to change our thinking so we can see the city as a place of production rather than the city as a place of consumption.
And above all we need to stop the rapid build roads, which are the most powerful sprawlers that are.

January Wiklund /
Alternativ Stad (Alternative City)
Stockholm

[1] Göteborg City Planning office: Byggnadsekonomisk utredning, 1978, referenced in Björn Alfredsson: Staden och ekonomin (The city and the money), Stadsförnyelsekommittén 1980
[2] The audience has always appreciated centrality. An gallup reported in the Stockholms Stads Betänkande och Memorial in 1947 or 1948 shows that flats in the suburbs were stunningly unpopular. Inner city or a house were the alternatives people accepted.
[3] Anders Hagson: Stads- och trafikplaneringens paradigm, dissertation, Göteborg 2004

Britene trenger Prince Charles' støtte mot tøylesløse utbyggere.

2010-06-28T16:21:00.000-07:00

Aftenpostes Londonkorrespondent hevder at de fleste synes Prins Charles går for langt når han prøver å overtale en utbygger om å bygge mer respektfullt og humant.

Link til Aftenposten: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3712264.ece

Aftenpostens påstend er feil. Flertallet støtter Prince Charles's arkitektursyn og hans engasjement. Her følger min kommentar, publisert på Aftenpostens nettavis:

Prince Charles har ikke påvirket den offentligeplanprosessen i denne byggesaken. Han har kun kontaktet noen andre kongelige, fra Qatar, og anmodet dem om å velge et annet designgrep som viser mer respekt for den historiske sammenhengen i Chelsea.

Det er dessverre slik at utbyggere kan velge og vrake arkitekter etter eget
forgodtbefinnende, uten å konsultere lokalsamfunnet. Charles har kun
prøvd å påvirke en privat aktør, ikke noen demokratisk prosess. Det var
stor motstand mot det opprinnelige prosjektet i lokalsamfunnet, og
svært mange mener at det nye konseptet som utbyggeren har valgt vil gi
langt bedre tilpasning til stedets karakter. Det er sikkert riktig som
dommeren sier at prinsens innspill var "uvelkomment", idet utbyggerne
hadde et ferdig konsept allerede. Men på sikt vil de trolig takke
prinsen for at han hjalp dem til å velge en langt bedre plan som vil gi
dem mye goodwill blant Londons befolkning. Prosjektet blir nå kanskje
også mer lønnsomt selv om utyttelsen er noe redusert, fordi anlegget
blir mer harmonisk og humant.

Ved alle anledninger der folk får lov til å mene noe om stedsutviklnig, bl.a. i meningsmålingen om kontroversielle byggesaker, er 70 -80 % tilhengere av tradisjonell
arkitektur og byform. Arkitektetablissementet kjemper med nebb og klør for at all ubygging skal være modernistisk og i kontrast, og de får dessverre ofte utbyggerne med seg, til tross for at kundene ønsker andre løsninger. Den modernistiske ideologiens hegemoni er et stort demokratisk problem, også i Norge.

Prince Charles bruker sin posisjon som medlem av eliten til å representere folkets ønsker, mot den modernistiske maktelitens ensretting av byplanlegging og arkitektur.
Inntil vi får reell lokal dektakelse i planleggingen, med rett for befolkningen til å styre designvalg, trenger vi mennesker som Prins Charles, som bruker sin innflytelse til å fremme de maktesløses interesser overfor en arrogant arkitektelite, grådige utbyggere og deres støttespliller i bl.a. avisenes kulturredaksjoner.

Les mer om arbeidet for å fremme tradisjonsbasert arkitektur, med prinsens støtte,
på www.intbau.org . Audun Engh - audun.engh@gmail.com

Prince Charles - folkets talsmann mot makteliten

2010-06-10T14:37:00.000-07:00

Facebooksiden til Arkitektnytt (Arkitektforeningens medlemsblad) har videreformidlet en dansk artikkel med angrep på Prince charles fordi han bryr seg om de bygde omgivelser på en annen måte enn arkitektstanden ønsker. http://www.facebook.com/pages/Arkitektnytt/129720397333?ref=ts&v=wall

Jeg sendte dem følgende kommentar:

Det er greit eller tilmed glimrende for de fleste at Kong Harald engasjerer seg i politiske saker med en humanistisk dimensjon, som oppreising for tatere og andre forfulgte grupper. Hva er forskjellen til å engasjere seg for humanistiske verdier i arkitekturen? Ved alle anledninger der folk får anledning til å mene noe støtter 70 - 80 % tradisjonsbaserte løsninger av samme type som dem Charles promoterer. Dette er en internasjonal trend.

I mangel av demokratiske og deltakende beslutningsprosesser i stedsutviklingen er Charles folkets talsmann overfor en maktelite bestående av arkitekter og utbyggere, med kulturjournalister som heiagjeng. For folk flest er det av lite viktig om en bygning er "interessant", "nyskapende" og "kompromissløs", honnørord innen arkitekturetasblissementets kultbevegelse. For folk flest er det som teller at bygninger skaper fysisk og mental velvære.

Sorry alle ironikere på cafe, men at bygninger skaper KOS er mentalhygienisk og samfunnsmedisinsk lengt viktigere enn at et par tusen mennesker med bransjetilknytning til arkitekturen har de korrekte minimalistiske preferanser som gir innpass i designfiffen.

Det er på tide med mer brukermakt i arkitekturen. La de eldre bestemme arkitektureen på sykehjemmene, ikke NALs jurygjengangere. Minimalisme er angst for å gjøre noe galt.

Maksimalisme er livets mangfold omsatt i frodig design der intet er tabu, ikke engang vakre arkitektoniske forbilder oppfunnet gjennom et par årtusener før le Corbusiers dehumaniserende bomaskiner.

Les artikkel i Sunday Times om Charles som Streetfighter for the People.

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/columnists/guest_contributors/article7144763.ece

De kasteløse arkitektenes nettside, www.intbau.org

Bildet viser en ny tradisjonell bygårds i berlin. arkitekt Patzschke, 2005

Audun Engh

2010-05-02T13:19:00.000-07:00

BJØRVIKA DISKUTERT I STORTINGET: STATSRÅD ERIK SOLHEIM GÅR INN FOR BEDRE LOKAL MEDVIRKNING GJENNOM BL.A. PLANSMIER.

Nedenfor gjengis referatet fra interpellasjonsdebatten om Bjørvika i Stortinget 29. april 2010. En rekke representanter hadde ordet og ga bl.a. støtte til Riksantikvarens initiativ for å forankre utbyggingen bedre i Oslos historie.

Miljø- og utvillingsminister Erik Solheim la i sitt første innlegg stor vekt på behovet for bedre medvirkning i byutvikling nasjonalt, og han nevnte plansmier som en aktuell metode:

Den offentlige debatt vi har fått som følge av Riksantikvarens utspill, er en viktig del av prosessen for medvirkning. I store kompliserte saker som berører så mange som denne, må utbyggere og kommune være seg sitt ansvar bevisst for bred involvering og medvirkning. Det er sterkt oppfordret til at den legges opp på en slik måte at folk flest kan ta del i den. Alle de som en gang skal komme til å bo i Bjørvika – alle Oslos og Norges innbyggere – må kunne ta del i den. Den må selvfølgelig foregå med faglighet i bunn, men på en folkelig måte, som gjør at så mange som mulig kan delta. For å gjøre det, er det ofte nødvendig å formidle hva planene vil bety i praksis. Man må vise bebyggelsens høyde, utstrekning, rommene mellom bebyggelsen og siktlinjer og den typen demonstrasjonstiltak som var nevnt av Jan Bøhler – at man bygger stillaser og viser hvordan bygningen faktisk vil være, noe som stimulerer til tankegangen.

Loven vektlegger nå sterkere behov for og krav til medvirkning i planlegging. Nye begreper som «plansmier» og «folketorg» har dukket opp. Miljøverndepartementet ser det som et hovedanliggende kontinuerlig å arbeide med å videreutvikle lovverket og veiledningsmaterialet for å sikre en bredest mulig medvirkning i planprosesser som dem i Bjørvika."

Håkon Haugli, AP, gikk inn for ny arkitektkonkurranse for Munchmuseet:

"Når Deichmanske bibliotek skal bygges i Bjørvika, blir det f.eks. et av landets mest miljøvennlige bygg. Det samme kan dessverre ikke sies om forslaget til nytt Munch-museum. Lambda er et glasshus, noe som fører til stort energibruk, isolering om vinteren og ventilasjon om sommeren. Oslo Arbeiderparti mener Munch-museet burde forblitt på Tøyen, der det er i dag. Og om det skal bygges i Bjørvika, har vi ment at det burde utlyses en ny arkitektkonkurranse, slik at bygget kan få en annen utforming. Lambda er et interessant bygg, men det er 14 etasjer høyt, og kan bli en mastodontisk sperre mellom ulike deler av Oslo sentrum".

Flere talere gikk inn for at sporområdene ved Oslo S må senkes slik at byen kan knyttes sammen.

Mange av ønskene for bedre planer i Bjørvika som fremkom i Stortinget faller sammen med forslagene fra Bydel Gamle Oslos plansmie i 2008. Forslagene er nylig oppdatert og kan fortsatt realiseres hvis de følkevalgte vil. Les om planen på http://www.allgronn.org/plansmie-bjorvika.html

Ovenfor og på denne linken ser du bydelens plan for Bjørvika slik den er etter seminaret i mars der representanter for frivillige organisasjoner ble enige om oppdateringer:

http://www.doityourself.no/plansmier/Bjorvika_tusjet_illusplan_A3_revisjon_16_final.jpg

-----

Referatet på Stortinget nettsted: (sak 6)

http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2009-2010/100429/

Les om plansmier på www.plansmier.no

Sak nr. 6 [12:35:57]

Interpellasjon fra representanten Jan Bøhler til miljø- og utviklingsministeren:

«Det har i den senere tid pågått en omfattende debatt om utviklingen av Bjørvika-området. Både staten, Oslo kommune, bydel Gamle Oslo, Riksantikvaren, Universitetet, Den Norske Opera, vei- og jernbanemyndighetene mfl. har store prosjekter og interesser her, som det har vist seg vanskelig å koordinere og forene. Dette handler om hvordan gjenreisingen av den eldste delen av hovedstaden med en rekke institusjoner og attraksjoner av nasjonal betydning kan skje på en vellykket åte. Det er viktig at diskusjonene og beslutningene ikke bare tas stykkevis og delt, men ses i sammenheng og bygger opp om langsiktige mål. Det er prisverdig at miljøvernministeren i media har kommentert deler av debatten og dermed vist at dette har med nasjonale interesser å gjøre.

Hvordan ser statsråden på utviklingen i Bjørvika-området og mulighetene til å skape bedre samspill om å nå overordnede felles målsettinger?»

Jan Bøhler (A) [12:37:14]: Utgangspunktet for denne interpellasjonen er at de viktigste historiske delene av hovedstaden og utviklingen av dem angår hele landet, ikke bare Oslos innbyggere. Stortinget har markert det klart f.eks. ved det sterke, store og vellykkede grepet som det å plassere Operaen i Bjørvika har vært, ved å bygge senketunnelen i Bjørvika, som ble åpnet nå på mandag, og også ved prosjektet Miljøbyen Gamle Oslo, som man drev fra begynnelsen av 1990-tallet til 2007.

Men det er i de kommende 20–30 årene at vi vil få se om disse store grepene vil utløse en vellykket utvikling av hovedstadens historiske hjerte og vugge sammen med gode boområder og gode, nye og viktige attraksjoner. For at dette skal bli vellykket, er det mange løsninger, mye god samhandling, som må på plass i årene framover.

Når det gjelder forståelsen av hele dette prosjektet, er det avgjørende å bygge på at det gjelder et av nasjonens to eller tre aller viktigste historiske områder. Dette området kan bare sidestilles med Nidaros og med Bryggen og festningsanlegget i Bergen.

Fra 1000-tallet startet byggingen av byen i Vika, hvor vi etter hvert fikk de nasjonale institusjonene Mariakirken, Kongsgården, Hallvardskatedralen, Bispegården, Ladegården, Clemenskirken osv., og dette ble etter hvert det nye maktsenteret i Norge. På slutten av 1200-tallet bygde Håkon 5. Akershus festning, og noen år senere erklærte han at byen i Bjørvika var Norges hovedstad. Her lå altså hovedstaden i flere hundre år til den etter å ha brent hele 17 ganger, ble tvangsflyttet av Kristian 4. til Kvadraturområdet og der bygd i mur og stein i ly av Akershus festning.

Og så forsømte man seg i flere hundre år og lot den gamle hovedstaden i Bjørvika og institusjonene der forfalle og bli borte i trelastlagre, transportvirksomhet osv., og det ble også etter hvert vei- og jernbaneutbygging. Det var under denne jernbaneutbyggingen i 1868 at ruinene av Mariakirken ble gjenoppdaget og delvis tatt vare på i en bortgjemt inngjerding mellom jernbaneskinner. Der lå de inntil interessen ble gjenopplivet på slutten av 1980-tallet, særlig i Sissel Rønbecks tid som miljøvernminister, og senere gjennom prosjektet Miljøbyen Gamle Oslo, som miljøvernminister Thorbjørn Berntsen den gang og Ap/SV-byrådet i Oslo kommune startet fra 1993. Dette ble da videreført av kommende byråder fram til 2007.

Man fikk gjennom disse prosjektene tatt vare på og restaurert Bispegården og de opprinnelige kjellerne der, ruinene fra Clemensparken, ruinene fra Mariakirken og Kongsgården, og det store løftet kom da man fikk på plass vannspeilet ved ruinene fra Mariakirken som viser hvor strandkanten gikk da Bjørvika var landets hovedstad og maktsentrum. Og dette ble altså dagens middelalderpark.

Men parken ligger ennå så innestengt mellom motorvei, jernbaneskinner, lagerskur, trailerparkering osv. at det knapt er blitt noen tilgjengelig attraksjon som minner om fordums storhet. Så kjernen i diskusjonen om Bjørvika-utbyggingen handler om hvordan vi bedre kan få fram Norges aller viktigste historiske områder og maktsentrum, og kombinere dette med en god byutvikling, god boligutvikling, utvikling av ny attraksjoner i området – skape en sammenheng i dette historiske rommet som blir bedre enn i dag.

Den som aller mest har bidratt til denne nye interessen og skapt en ny diskusjon og gjort at vi har stoppet opp og tenkt oss om, er riksantikvar Jørn Holme. Hans foredrag i Polyteknisk forening 23. november i fjor ble starten på en stor debatt som har gått siden da, og som mange har etterlyst at vi også følger opp her på Stortinget i nasjonal sammenheng.

Riksantikvaren stilte seg bokstavelig talt opp i hovedstadens historiske hjerte, Middelalderparken, og så Bjørvika-utbyggingen derfra. Det han så, var en seksfelts nærmest motorvei, som skal hete Håkon 5.s gate, som stengte mellom parken og fjorden, og han så et boområde med opptil elleve etasjers høye blokker inn mot denne motorveien, som var en barriere mellom Middelalderparken – det området kalles Kongsbakken – og fjorden. Riktignok var det lagt inn tre brede og gode siktlinjer mot Hovedøya og Akershus festning, etter påtrykk særlig fra Riksantikvaren rundt 2003.

Men så etter at disse siktlinjene var på plass og Jørn Holme, den nye riksantikvaren, så én gang til på dem, stirret han plutselig i fjor rett inn i det nye planlagte museet, det såkalte Lambda, eller det 14 etasjers Munch-museet, som man på overtid ville legge ytterst på Paulsenkaia, som ligger inntil operaområdet. Det brøt med reguleringsbestemmelsene, som var stadfestet av Miljøverndepartementet på seks etasjer, det brøt med siktlinjene mot Akershus festning, og det skygget for det nye nasjonale monumentet som Operaen alt er blitt. Når man står på taket av dette operabygget, som titusener nå gjør i løpet av året, ser man med et nytt Lambda foran seg der ikke Ekebergåsen, men rett inn i en glassmur – istedenfor å nyte utsikten både mot denne åsen og Middelalderbyen osv.

Riksantikvaren varslet da at han, hvis ikke noe ble gjort med disse siktlinjene med Lambda og med utbyggingsplanen på Kongsbakken, ville kunne komme med en innsigelse mot det 14 etasjers bygget. Dette foranlediget uheldige reaksjoner, i første omgang fra byrådet i Oslo, der byrådslederen i et innlegg i Aftenposten 5. januar stemplet Riksantikvarens initiativ som «privat synsing på brevpapir med riksvåpen», og senere har Fremskrittspartiet toppet byrådets tilnærming med å varsle at med bakgrunn i Bjørvika-saken vil de komme med et forslag her på Stortinget hvor de vil innskrenke Riksantikvarens fullmakter og rolle.

Heldigvis ble den offentlige debatt etter hvert sterk, bl.a. da operadirektør Remlov foreslo å bygge et stillas for å illustrere hvor malplassert og feil det ble med Lambda ved siden av Operaen, og da Oslo Byes Vel meldte at dette ikke var noe originalt bygg, men at det lignet umiskjennelig på et hotell samme arkitekt hadde tegnet i Las Palmas.

I midten av januar ble det heldigvis kontakt mellom byråd og riksantikvar, og det skapte nye forventninger om bedre løsninger når det gjelder siktlinjer og utviklingen av Kongsbakken og Lambda-prosjektet.

Arbeiderpartiet for sin del har sagt at vi vil gjerne utnytte de mulighetene som finnes til å redusere utbyggingsgraden på Kongsbakken og åpne opp mer mellom Middelalderparken og fjorden. Det kan der være snakk om at opptil halvparten og kanskje mer av utbyggingen i det området kan reduseres, både ved at man betaler et infrastrukturbidrag fra kommunen som erstatter det den utbyggingen skulle bidra med til infrastrukturen i området, og ved at man kan gjøre omplasseringer av noe av bygningsmassen. Et infrastrukturbidrag på f.eks. opp mot halvparten av utbyggingen på Kongsbakken vil handle om 80–90 mill. kr etter det jeg har fått opplyst. Det er en rimelig pris for å gjenskape et historisk område for byen og for landet og for våre etterkommere. I denne prosessen er det viktig at staten gjennom sine datterselskaper ROM, Entra osv., som eier to tredjedeler av det som heter Oslo S. Utvikling, som er hovedaktør på Kongsbakken, stiller seg positive til å finne nye løsninger når det gjelder både å redusere utbyggingsgraden og å skape nye plasseringer av noen av prosjektene.

Når det gjelder dette at Lambda fungerer, ifølge f.eks. arkitekt Thiis-Evensen, som et skjermbrett på kryss og tvers av siktlinjene mellom Akershus, Operaen, Ekebergåsen, Middelalderparken osv., mente Riksantikvaren at det burde flyttes innover på Paulsenkaia, slik at siktlinjene kom fram igjen, slik at man forstyrret Operaen mindre, og slik at det kunne gli bedre inn i den høye bebyggelsen som allerede ligger lenger inn der i form av de såkalt Barcode-byggene. Dette, sammen med en redusert byggehøyde, kunne i hvert fall redusere en del av skadene og en del av den kritikken som har vært rettet mot det omdiskuterte Lambda-bygget. Men foreløpig har reaksjonen på det punktet fra Oslo kommune ikke vært positiv. Man har snakket om at man toppen kunne flytte det 3 meter innover, men jeg håper at flere partier vil vurdere sine standspunkter til dette ut ifra Riksantikvarens og andres tunge argumentasjon. Jeg håper også at staten lytter til sin operadirektør, Remlov, og sin riksantikvar, og for å ivareta sin store og tunge investering i operabygget også på en egnet måte samtaler med sine samarbeidspartnere i Oslo kommune om hvordan man kan finne en bedre og mer harmonisk plassering av det nye Munch-museet.

Det er mange flere spørsmål som jeg ikke rekker å komme inn på i første omgang, som man burde snakke om i forbindelse med Bjørvika-utviklingen. Jeg håper å komme tilbake til det senere i debatten.

Statsråd Erik Solheim[12:47:40]: La meg takke Jan Bøhler for å ha brakt inn i Stortinget en veldig viktig debatt, en debatt som har engasjert utrolig mange mennesker i Oslo. Det er viktig at den blir brakt inn i nasjonalforsamlingen, selv om spørsmålene ikke vil bli konkludert her i dag.

Som Jan Bøhler sa, er Bjørvika et av Norges tre viktigste historiske sentre. Mens alle bergensere jeg har møtt, er stolte av Bryggen, alle trøndere jeg har møtt, er stolte av Erkebispegården og Nidarosdomen, er det en lang vei å gå for at vi oslofolk skal bli like stolte av det som er det tredje senteret for Norge som nasjon, nemlig Bjørvika, og at vi skal se dette som et av de grunnleggende nasjonale sentrene. Det var altså her Oslo vokste fram. Her var det by allerede før Harald Hårdrådes tid, og på 1200-tallet vokste denne gradvis fram som vår rikshovedstad.

Jeg hadde glede av å lese en fantastisk god bok av en ung historiker, Tore Skeie, om middelalderhøvdingen Alv Erlingsson. Han skildrer der Oslo i middelalderen på følgende måte:

«Liggende lunt under den bratte Ekebergåsen var Oslo en liten, rotete treby, med trange plankebelagte gater. Husene var bygget i tømmer, noen i en, andre i to etasjer. Utenfor sjøbodene stakk lange plankebrygger ut i fjorden. I sjøen lå store tømmerkasser fylt med stein, som ble brukt som lastebrygger for store skip. Det fantes ingen forsvarsverker som beskyttet de omtrent tre tusen menneskene som bodde der.»

Det var hertug Håkon, eller Håkon 5. Magnusson, som i konkurranse med sin bror Eirik i Bergen bygde opp Oslo til den reelle rikshovedstaden. Den ble rikshovedstad da han overtok som konge. Det er dette historiske perspektivet på Bjørvika og Oslo som vi nå må ta med oss inn i det nye.

Så var området i flere hundre år i bunn og grunn en trafikkmaskin; et svært jernbaneområde og svære veier, og veldig lite skjedde. Men slik jeg ser det: Den viktige oppgaven vi nå har, er å ta med oss, ta vare på og beskytte og bevare historien, men samtidig bruke den unike muligheten til å bygge ut et svært byområde til en fantastisk ny by både for kultur, for næringsliv og for innbyggerne der. Man skal ta med seg det gamle, men samtidig være framtidsrettet inn i det nye. Det er hovedoppgaven.

Det er en komplisert utbygging fordi det er kompliserte eierforhold, og det er en kompleks og stor utbygging i norsk målestokk, hvor mange offentlige instanser er involvert. Brukerne er også mange og mangfoldige. Det spenner fra Norge som nasjon og vår nasjonale stolthet, dvs. alle nordmenn, til alle de reisende som kommer til å komme til Bjørvika, til de ansatte i bedriftene som blir anlagt der, til de mange som skal bo der, til eierne av bygninger og anlegg og selvsagt kommunalpolitikerne i Oslo, som føler et stort ansvar for sin by.

Utviklingen av området er av nasjonal betydning. Det er grunnlaget for at Riksantikvaren har engasjert seg så sterkt i debatten.

Området rundt Oslo Sentralstasjon er Norges største trafikknutepunkt. Klimautfordringene tilsier at vi baserer oss på en sterk fortetting, og det er grunnleggende positivt at mange kan bo så sentralt i en by. Det vil redusere transportbehovet. Vi bygger altså en ny mellomstor norsk by i Bjørvika.

Jeg vil gi stor honnør til Riksantikvaren, som vitaliserte denne debatten da han på basis av Oslo kommunes endrede planer gjorde det mulig å gjenåpne en debatt, som ikke betyr at den gjenåpnes ved at alle planer som er lagt, skal legges til side, men som gjorde at det ble et enormt, folkelig engasjement. Vi fikk veldig mange innspill til hvordan byen vår kan utvikles videre. Uten at Riksantikvaren hadde startet den, hadde vi ikke sett dette flotte engasjementet.

Utviklingen av Bjørvika har vært en lang prosess, og selvsagt kan ikke og skal ikke alle spørsmål tas opp igjen. Vi må konsentrere oss om de delene av utbyggingen som det fortsatt er mulig å påvirke.

Oslo kommunes endrede planer gjorde at planprogrammet og reguleringsplanen for Deichman-aksen og Munch/Stenersen-området ble brakt opp igjen. Det er nå etablert et konstruktivt samarbeid mellom Riksantikvaren og Oslo kommune, og jeg håper, tror og føler meg trygg på at det samarbeidet vil lede til de nødvendige kompromissene mellom Riksantikvaren og kommunen, slik at vi ikke bare får en økonomisk forsvarlig framtidsrettet, miljøvennlig bydel, men også tar vare på ett av Norges historiske sentre.

Miljøverndepartementet skal være forsiktig med å blande seg inn i detaljene i denne prosessen. Som sagt: Jeg håper på enighet mellom de viktigste berørte partene. Utbyggingen i Bjørvika kan ikke være basert på min personlige smak. Det tror jeg ikke ville være til gagn for noen. Utbyggingen i Bjørvika vil også til sjuende og sist kunne være et spørsmål som kommer inn til Miljøverndepartementet for anke. Jeg vil derfor være forsiktig med å si noe om hvert enkelt bygg i denne debatten. Vår rolle er å vurdere planprogram og å behandle arealkonflikter og eventuelle innsigelser. Så arbeides det jo parallelt med lokalisering av Universitetets kulturhistoriske museum.

Utfordringene når det gjelder å utforme et så stort og sentralt område, er svære. En av utfordringene er konstellasjonen av offentlig eide selskaper med økonomiske resultatkrav knyttet til sin virksomhet. En annen utfordring er selve gjennomføringen av alle de anlegg som allmennheten skal ha tilgang til. Oslo kommune kan ikke alene ha ansvaret for disse arealene. Finansiering av dem må sikres gjennom avtaler med ulike aktører. Det gjelder slikt som parker, plasser, fortau og anlegg for syklister, for å nevne noe.

Den tredje utfordringen er medvirkning. Den offentlige debatt vi har fått som følge av Riksantikvarens utspill, er en viktig del av prosessen for medvirkning. I store kompliserte saker som berører så mange som denne, må utbyggere og kommune være seg sitt ansvar bevisst for bred involvering og medvirkning. Det er sterkt oppfordret til at den legges opp på en slik måte at folk flest kan ta del i den. Alle de som en gang skal komme til å bo i Bjørvika – alle Oslos og Norges innbyggere – må kunne ta del i den. Den må selvfølgelig foregå med faglighet i bunn, men på en folkelig måte, som gjør at så mange som mulig kan delta. For å gjøre det, er det ofte nødvendig å formidle hva planene vil bety i praksis. Man må vise bebyggelsens høyde, utstrekning, rommene mellom bebyggelsen og siktlinjer og den typen demonstrasjonstiltak som var nevnt av Jan Bøhler – at man bygger stillaser og viser hvordan bygningen faktisk vil være, noe som stimulerer til tankegangen.

Loven vektlegger nå sterkere behov for og krav til medvirkning i planlegging. Nye begreper som «plansmier» og «folketorg» har dukket opp. Miljøverndepartementet ser det som et hovedanliggende kontinuerlig å arbeide med å videreutvikle lovverket og veiledningsmaterialet for å sikre en bredest mulig medvirkning i planprosesser som dem i Bjørvika. De mange avanserte hjelpemidlene som har vært tatt i bruk for kvalitetssikring og å demonstrere dette ved ulike former for animasjon, er viktige virkemidler i så måte.

Planen for Deichman-aksen og Munch/Stenersen-området er nå under endring. Det planarbeidet kan bli forelagt Miljøverndepartementet. Vi får komme tilbake til det, hvis det mot formodning ikke skulle kunne bli enighet mellom Riksantikvaren og Oslo kommune. Her er det også en debatt mellom bystyrets partier, som jeg har registrert.

Som sagt: Bjørvika-utbyggingen tilsvarer en middels stor norsk by i omfang. Den har gigantisk nasjonal interesse. Operaen har demonstrert for oss alle betydningen av vakkert utformete bygg, som tar vare på det gamle og samtidig er i samtiden. Det har vært en suksess. De av oss som husker hvordan vi kranglet om plasseringen av Operaen har i dette hus for 15 år siden, vet at det var en intens debatt om hvor den skulle ligge. Men det var veldig, veldig få som virkelig så for seg hvilken fantastisk dundrende suksess dette skulle bli, og hvordan operaen ville komme ut til folk på en måte og med en appell som jeg ærlig skal innrømme jeg trodde bare fotball og ishockey kunne ha. Nå kjøper folk billetter mange måneder på forhånd for å komme til Operaen. Den er en enorm attraksjon her.

Utviklingen av Bjørvika er krevende. Vi ønsker et utstillingsvindu for miljøvennlig byutvikling. Å bygge høyt og tett i Norges største kollektivknutepunkt er viktig for å følge opp klimamålene. Men det må gjøres med kvalitet. De store og viktige kulturinstitusjonene, som Operaen og andre, vil trekke til seg besøkende i stort omfang. Selv om det bygges tett og høyt, skal behovet for sollys, støydemping, trygghet, trivsel og tilgjengelighet ivaretas, slik at det oppfattes som en berikelse både for innbyggerne og for byen.

La meg avslutte med å gjenta at den store oppgaven vi står overfor, er å forene det historiske og fantastiske sentrum som Bjørvika har vært i norgeshistorien med behovet for å lage en miljøvennlig, framtidsrettet og tett bydel. Vi kan klare begge deler. Jeg føler meg trygg på at når vi går noen år fram i tid, vil Bjørvika gi Oslos innbyggere mye av den samme stolthet som Bryggen gir i Bergen, og som Erkebispegården og Nidarosdomen gir i Trondheim.

Jan Bøhler (A) [12:57:50]: Jeg vil takke for et godt svar fra statsråden, som viste mye innsikt.

Det jeg vil understreke, som også statsråden gjør når han bl.a. viser til hva Bryggen historisk har betydd for Bergen by, er at det ikke bare handler om å ta vare på det historiske hjertet, men å bruke det til å skape nye dimensjoner ved Oslo, ved hovedstaden vår.

Vi må passe på nå så vi ikke forsømmer oss når det gjelder store veivalg i forbindelse med ting som kan vise seg å være avgjørende i framtiden, og som ligger i avgjørelsesprosesser som er i skjæringspunktet mellom stat og kommune. Jeg vil nevne to eksempler til på dette.

Det ene gjelder den tilnærmede motorveien som ligger mellom Middelalderparken og Kongsbakken og blir en svær barriere ned mot fjorden fra Middelalderparken. Fremdeles er det planlagt at den skal ligge der som Håkon 5.s gate i framtiden. Den skaper en mur av støy og forurensning, eksos, som vil gjøre denne parken til et for lite attraktivt område å oppholde seg i. Når vi investerer milliarder, som vi nå gjør, i utviklingen av et attraktivt Bjørvika, burde vi ta vare på dette historiske kjerneområdet i utgangspunktet. Man bør se på om man kan få til en annen løsning, iallfall der kommunen bestemmer seg for å åpne for Kongsbakken, og om man kan få laget en kulvert og senke ned Håkon 5.s gate på en strekning, slik at vi kan åpne opp et grønt område, et sammenhengende område, ned mot fjorden fra Middelalderparken, og dermed gi den parken en helt ny dimensjon og en helt ny og større betydning for innbyggerne og for alle som besøker den.

Det andre punktet som er avgjørende for dette området som ligger i skjæringspunktet mellom stat og kommune, gjelder beslutningen om Kulturhistorisk museum. For det er viktig å tilføre dette området, middelalderparkområdet, flere attraksjoner for at det skal bli et samlingspunkt og et område veldig mange oppsøker.

Det er regulert en tomt for Kulturhistorisk museum inn mot Middelalderparken, ved enden av Dronning Eufemias gate, den hovedgaten som går forbi Operaen. Det vil være gangavstand fra Sentralstasjonen, og der vil det – med utbygging av ny rutebilstasjon osv. – passere rundt 350 000 mennesker i år 2025. Den vil vende seg mye mer mot Bjørvika. Og antall besøk ved et Kulturhistorisk museum som plasseres her, vil kunne bli flerdoblet i forhold til hva det har vært på Tullinløkka og på Bygdøy, hvor anleggene til Kulturhistorisk museum nå ligger. Både Universitetet i Oslo, som eier museet, og Kulturhistorisk museum selv ønsker en samlet flytting til Bjørvika, og vi håper at det etter hvert kan bli resultatet når saken behandles utover høsten.

Statsråd Erik Solheim [13:01:11]: Jeg vil si meg helt enig med Jan Bøhler i at historien må oppleves og så å si brukes for å ha størst betydning for mennesker. Det er helt i tråd med den debatten vi har på veldig mange verneområder – et passivt, slapt vern hvor noe bare beholdes uten at det legges til rette for at folk kan ta det i bruk, se det og oppleve det, er det siste vi må søke. Og for øyeblikket står Oslos og Norges befolknings opplevelse av Bjørvika veldig langt tilbake i forhold til hva vi måtte ønske.

Regjeringen hadde sin julefest i forbindelse med Mariakirken, og det var visstnok første gang en regjering møttes i det området siden 1200-1300-tallet eller noe sånt. Men det er altså et område som er til de grader underutnyttet som historisk opplevelse – og dette må vi få.

Jeg kan ikke nå ta stilling til de to spørsmålene som direkte ble brakt opp, for det vil jo gå inn i de prosessene som skal avklares med Miljøverndepartementet som mulig ankeinstans, og også i Regjeringen, men la meg si at jeg er veldig positiv til å se på enhver ting som kan gjøre at denne gaten ikke blir en så stor barriere som den nå er. Jeg mener dessuten det kunne finnes andre og bedre måter å ære Håkon 5. Magnusson på – en så viktig skikkelse i norsk historie – enn gjennom en bred vei. Men vi har jo æret Ibsen gjennom først og fremst en garasje, så sånn sett er det vel noe å slekte på. Men dette er altså en av de viktigste kongene i norsk historie, og for Oslo definitivt en helt avgjørende konge, så kanskje vi kunne finne finere måter å hedre hans minne på enn gjennom denne veien. Men la oss se på mulighetene for at den blir mindre barrierepreget.

Når det gjelder Middelaldermuseet, er det en debatt som går om det, som ikke er fullført, og der vil forsknings- og høyere utdanningsministeren på et tidspunkt legge fram det for Stortinget. Men jeg vil bare si som et personlig ønske at vi må bli mye flinkere i Norge til å lage denne typen historiske museer, på en slik måte at de fenger folk og når ut til et mye bredere publikum. Jeg kom akkurat tilbake fra Washington og har sett noen av de amerikanske museene, men vi trenger bare reise til Sverige for å se hva svenskene har fått ut av Vasaskeppet. Det er en ufattelig opplevelse, som bringer mennesker tilbake til historien, til å forstå hvordan historien var tidligere. Foreløpig er vi ikke er i nærheten av å ha klart dette i Norge, kanskje med noen enkelte unntak, som Røros og andre, men vi har i alle fall ingenting i Oslo som er noe i nærheten av hva Vasaskeppet er for Stockholm og for forståelsen av svensk historie.

Presidenten: Presidenten har all forståelse for at statsråden reiser meget, men vil minne om at vi også har en gate i Oslo som er oppkalt etter den samme Henrik Ibsen – og ikke bare en garasje!

Eirin Kristin Sund (A) [13:04:23]: Jeg er veldig glad for at representanten Bøhler tar opp denne saken i denne salen, og jeg takker ham for det. For utviklingen av Bjørvika er den største byutviklingssaken i Norge etter kong Christian 4 sin plan for Christiania med Kvadraturen. Utbyggingen omfatter 700 dekar og i underkant av én million kvadratmeter bruksareal, og den berører unike nasjonale kulturminner. Bjørvika er – som det er sagt før – på størrelse med en middels stor norsk by, og vi snakker faktisk om stedet som er nasjonens vugge. Det er med andre ord ikke en helt vanlig lokal byggesak vi står overfor!

Oslo er heller ikke en helt vanlig kommune, men noe langt mer. Det er landets hovedstad med alt det innebærer, og det er innfallsporten til hele landet for tusenvis av tilreisende hvert eneste år. I tillegg, men ikke minst, er det hjemmet til tett oppunder 600 000 mennesker.

Alt dette er momenter som tilsier at det er mange interesser som skal hensyntas når en utvikler store byområder, som for eksempel Bjørvika. Da er det viktig at vi gjør det rette i saken når muligheten er der. Utviklingen av Bjørvika har alltid vært et viktig byutviklingsprosjekt for Arbeiderpartiet – det var f.eks. Thorbjørn Berntsens hjertebarn.

Staten har gjennom ulike prosjekter kanalisert milliarder av kroner til dette området. Byggingen av Operaen og store og tunge samferdselsprosjekter er noen eksempler på dette. At saken diskuteres i denne salen, er av den grunn en selvfølgelighet. Det store engasjementet knyttet til utviklingen av Oslo by er en styrke for denne byen og ikke en svakhet.

For Arbeiderpartiet er det tre hensyn som er særlig viktige, og det er hensynet til en forbedring av levekårene til alle de titusener av mennesker som har sitt bosted i og nær Bjørvika. I tillegg må vanlige folks interesser sikres i utviklingen av området. Det må ikke bli slik at interessene til noen få, men kapitalsterke krefter får forrang foran tilgjengelighet og folks opplevelse av denne bydelen i årene framover. Arbeiderpartiet står opp for allemannsretten også i Bjørvika!

Det er viktig å forankre fortiden når vi skal forandre for framtiden. Det er det som gir oss identitet, og det er det som sier hvem vi er. Og det bringer meg over på det tredje – men ikke det minst viktige – hensynet i denne saken, og det er det kulturhistoriske. Bjørvika er et historisk og kulturelt svært viktig område i et nasjonalt perspektiv.

Riksantikvaren er altså av storting og regjering gitt i ansvar å ta vare på nasjonale kulturminner. Dette er et tungt samfunnsansvar. Å sikre nasjonale kulturhistoriske verdier krever sterke virkemidler, og det vil kunne innebære konflikt med lokale interesser. Vi har tilsvarende situasjoner på en rekke andre områder i samfunnet, som naturvern, strandvern, landbruk – bare for å nevne noen.

Riksantikvaren skal påpeke om kulturhistoriske hensyn ikke er ivaretatt. Det er Riksantikvaren sin jobb å gjøre det – en jobb og et oppdrag som det norske storting og den norske regjering har gitt det embetet. Den jobben mener jeg at Riksantikvaren har gjort på en forbilledlig og god måte.

Da Oslo kommune omregulerte Bjørvika av hensyn til museumslokaliseringen, var dette å anse som et nytt reguleringsvedtak. Det gir Riksantikvaren innsigelsesrett etter plan- og bygningsloven, så dette er en helt ordinær saksgang. En stor del av befolkningen har òg engasjert seg i debatten, og det viser at Bjørvika betyr mye for folk. Jeg har imidlertid ikke unngått å legge merke til at Riksantikvarens bemerkninger har falt enkelte tungt for brystet. Det kommer en interpellasjon i denne sal på et senere tidspunkt. I enkelte samfunn er det som kjent sånn at kritiske røster på ulike måter blir brakt til taushet. Som kjent er dette ikke demokratiske samfunn som vi sammenlikner oss med. I Norge har vi tradisjon for demokratiske prosesser og friske diskusjoner, der alle har rett til å komme til orde. Fagetatene i vårt land skal kunne hevde sine faglig forankrede synspunkt ut fra det mandatet og det oppdraget de er gitt av storting og regjering. Av den grunn må jeg si at jeg reagerer kraftig når jeg ser at Fremskrittspartiet i kjølvannet av denne saken søker å vingeklippe Riksantikvaren.

Som beslutningstakere må vi høre på de viktige stemmene i det norske demokratiet. Jeg er glad for at vi har en riksantikvar – og hans folk – som er offensiv og kommer med faglige innspill og råd som skal være en del av beslutningsgrunnlaget for de politiske vedtak en gjør lokalt, regionalt og nasjonalt. Da er det viktig at kommunen og nasjonale aktører har et godt samspill og god dialog for å sikre de gode løsninger, der en tar vare på fortid for framtid.

Trine Skei Grande (V) [13:09:45]: Jeg må innrømme at da jeg så interpellasjonsteksten, funderte jeg litt på hva dette gjorde i Stortinget som tema, og vurderte egentlig at dette ikke var noe å prioritere for Venstre. Jeg ser ut fra talerlista at de aller fleste partier har vurdert det slik, unntatt dem som er utpisket fra Oslo Arbeiderparti. Men etter å ha hørt innledningene her, må jeg si at det er et visst behov for at noen korrigerer historieforståelsen noe – fordi enten befinner man seg på en annen planet, eller så er det noen som har behov for å etterrasjonalisere historien.

Venstre gikk i 1993 ut med en plan for å gjøre havna om til en fjordby. Oslo Arbeiderparti hadde da hatt en utredning ved Thorbjørn Berntsen som gikk imot fjordby, men som ønsket en havneby. Det var overskriften i Aftenposten Aften og også overskriften på utredningen av Oslo Arbeiderparti. Bare så det er korrigert. Jeg må si at det jeg egentlig kvapp mest av, var statsråden, som sa at det er veldig langt igjen til at vi er stolte over Gamlebyen i Oslo. Da må jeg si jeg kjenner at jeg blir litt provosert. Dette er min bydel, det er den bydelen jeg har bodd i mesteparten av tida mi i Oslo. Dette er en bydel som vi som bor i den, er veldig stolte over. Dette er en bydel som Oslo kommune har brukt mye tid og energi på å få til å bli så bra som den er. Jeg har personlig jobbet masse med å få til vannspeilet, jeg var byråden som åpnet vannspeilet. Middelalderparken er helt fantastisk. Statsråden kan komme ned en sommerdag – enten om det er Øyafestival eller om det bare er godt vær – og merke hvordan den parken fungerer. Dette er den mest spennende bydelen å bo i i Norge – punktum. Dette er en flerkulturell bydel, det er en historisk bydel. Det er mange av oss som bruker mye av vår tid og våre penger på at denne bydelen skal være bra å bo i. Det er mange av oss som bruker tid og penger på å bevare bygningene i denne bydelen, som da Arbeiderpartiet styrte byen, skulle kondemneres alle som én.

Venstre mener det er fantastisk flott å ha en riksantikvar. Det er fantastisk flott å ha en riskantikvar som påvirker i utviklingsprosessen, og som kikker på det fra sitt ståsted. Jeg er helt overbevist om at folkestyret i Oslo kommune vil finne en god løsning på dette også. Men jeg syns det er pussig at man skal overstyre det lokale folkestyret i Oslo, og nekte å tro at det kan klare å finne fram til gode prosesser, slik som det hørtes ut fra interpellanten – sjøl om det var klart at statsråden har en mye større tillit til akkurat det.

Men jeg kan si hva staten kan gjøre for at Gamlebyen og Bjørvika-prosjektet skal bli et godt prosjekt. Det første er at man ikke må overkjøre det lokale folkestyret, for det lokale folkestyret inneholder mye vett og drømmer og visjoner for denne byen. Det er i hvert fall ingen der som driver kampanje mot Oslo, noe man kanskje ser at man kan finne andre steder. Å få til et kulturhistorisk museum i Gamlebyen er ekstremt viktig for å klare å utvikle den historiske delen av byen. Å plassere det på Bygdøy er ikke bare museumsfaglig dumt, det er også dumt for Oslo.

For det andre: Utviklinga av Oslo S. Det skal ikke bare bli et stort firkantet bygg, der må staten bidra til at Oslo S faktisk blir den viktige bygningen den er, for at dette skal gå seg til. For det tredje: Hvis vi skal få en levende bydel med en sammensatt boligmasse, må også staten bidra til at vi får lavpris-boliger i området, slik at dette ikke bare blir eksklusive utgaver av noen fine boliger. Derfor har Venstre kjempet, både i forrige budsjett, der vi la inn penger, og ved at vi får inn studentboliger i området – noe som gjør at vi får en sammensatt boligmasse. Så må man slutte å ha statlige institusjoner som herser med Oslo, slik som Jernbaneverket nå opptrer i Gamlebyen. De skal hugge hundre trær, noe som sørger for at alle hager langs hele jernbanetraséen raseres. Det er en type overgrep overfor borgerne i Gamlebyen som har pågått fra staten i mange, mange år. Vi trenger en stat som spiller på lag med byen, og som ikke spiller imot byen.

Truls Wickholm (A) [13:14:36]: I likhet med flere er jeg glad for at man ser at debatten om hvordan Oslo skal se ut ikke bare er et lokalpolitisk spørsmål, men et spørsmål av nasjonal betydning – fordi vi her i byen har en kulturhistorie av betydning for hele landet, men også fordi Oslo er landets ansikt ut mot resten av verden. Da Operaen skulle plasseres, ble valget møtt med motstand. I dag er det vel ingen som er i tvil om at dette var den beste beslutningen. Den beslutningen har vært viktig for å revitalisere Oslo øst.

Men debatten om Bjørvikas betydning for øst og vest er ikke over ennå. Da vinnerutkastet for Deichmanske bibliotek var klart, sa Aftenpostens kulturanmelder at det var bra at vinnerutkastet «lar hovedinngangen vende mot byen», altså mot vest. Det er gammeldags. Hele poenget med operaplasseringen og storstilt utbygging i Bjørvika er at sentrum i Oslo flyttes, tyngdepunktet i byen endres. Utviklingen der skal komme hele byen til gode, og Bjørvika skal vende seg mot hele byen. Ved at boligmasse, næringsstruktur og sosial infrastruktur blir mer variert også i Oslo øst, styrkes Oslo by som helhet. I den forbindelse er det noen ting som er spesielt viktig:

Det mest aktuelle er lokaliseringen av Kulturhistorisk museum. Oslo Arbeiderparti mener at dette bør lokaliseres i Bjørvika. Tankegangen er den samme som med Operaen: Det flytter byen. I en håndvending ligger Oslos største turistattraksjon i Gamle Oslo. Når vi legger Kulturhistorisk museum med vikingskipene ved siden av ruinparken, vil bygget være med på å trekke Bjørvika og Gamlebyen enda nærmere hverandre.

Neste poeng er at Bjørvikas forbindelse mot Grønland, Tøyen og Gamlebyen må være god. I de planene som ligger for området nå, vil vi fortsatt – som Bøhler også var inne på – få en infrastruktur som hindrer god flyt og bevegelse mellom disse bydelene og Bjørvika. I arbeidet med ny Nasjonal transportplan må det skisseres en løsning på Oslo S. Togsporene ligger som et stort sår gjennom sentrum. Dette er forsøkt løst med diverse broforbindelser, men disse kan aldri skape den nærheten som egentlig trengs for å knytte de to sidene av jernbanesporene sammen.

Gamle Oslo Arbeiderparti har foreslått å legge sporene i en dyptunnel. Dette kan være én løsning. Vi vet at vi uansett vil trenge en ny togtunnel under Oslo. Det viktigste er at området blir åpnet for aktivitet. Jernbane er viktig, men den fungerer like godt under som over bakken. Også Mosseveien og Håkon 5.s gate vil være et hinder. Mosseveien er i Oslopakke 3 planlagt lagt i tunnel. Da er det viktig at dette skjer så nær Oslo sentrum som mulig, slik at vi får minst mulig vei oppe i dagen.

Det bør være naturlig å se på hvilke løsninger man kan finne for dette når man også nå skal planlegge det nye dobbeltsporet mellom Oslo og Ski, da vi kan anta at disse må ta noenlunde samme vei for å komme dit de skal.

Det må være viktig at den nye bydelen blir en allsidig bydel. Vanlige familier bør kunne bo i Bjørvika. Bjørvika må ikke bli en liten øy, en slags vestkant på østkanten, som forsterker avstanden og forskjellen i levekår for dem som bor lenger øst i byen.

Bjørvika vil kunne bli et fantastisk område, men det er viktig at vi holder fokus. Staten må også ha en klar strategi på hva man vil med området. På ulike måter kan staten påvirke infrastruktur, lokalisering av museer, miljø eller boligbygging, og det bør være en klar retning på alt staten foretar seg med sine mange armer i området. På den måten kan vi være med på å sikre at byen utvikler seg etter en klar politisk vilje og en klar politisk retning, og ikke bare som et resultat av tilfeldigheter og private utbyggeres nærsynte økonomiske kalkyler.

Helt til slutt: Representanten Skei Grande var inne på at Oslo Arbeiderparti og Thorbjørn Berntsen ville ha en havneby. Det har vi til de grader fått, fordi Oslo Arbeiderparti innser at havn og tog sammen er en av de best løsningene vi kan ha for et godt klima og god transport i byen vår. Vi har altså greid å få to ting, både en fantastisk fjordby og en fantastisk havneby.

Håkon Haugli (A) [13:19:22]: Navnet Bjørvika har røtter i norrønt og betyr byvika. Arkeologiske utgravinger tyder på at det var bebyggelse der Alnaelva møter Oslofjorden så tidlig som på 900-tallet. Stedet egnet seg godt, fordi det kommunikasjonsmessig og militært lå godt til, og i tillegg var det vestvendt og lunt. Slik er det fortsatt.

Kommunikasjonsmessig er Bjørvika et knutepunkt for hele Norge. Viktige deler av dette er Oslo S, et av Norges største veisystemer, og Oslo havn. Det var uenighet om havnen i Oslo bystyre, men det ble til slutt flertall for at Oslo fortsatt skal ha havn. Det er bra, for det ville vært dårlig miljøpolitikk, dårlig samferdselspolitikk og uhistorisk å gjøre oss avhengige av havnen i Göteborg, og transportere alt gods til og fra Oslo med lastebil. Med havn i Oslo og ny godsterminal på Alnabru, vil vi kunne få et av Europas mest miljøvennlige systemer for godstransport, frakt på båt, en velfungerende havn med togforbindelse og omlasting fra skinnegående til skinnegående transport. Det er god miljøpolitikk.

Det er mye å si om Venstre-lederens historieskrivning. Jeg nøyer meg med å minne om at Venstre ville legge ned havnen og fremmet forslaget om at Munch-museet skulle flyttes fra Tøyen, og har vært et pålitelig støtteparti for et byråd som har latt kommersielle aktører dominere byutviklingen i Oslo i mange år.

I 1999 ble det bestemt at Operaen skulle plasseres i Bjørvika. Operaen tilhører hele Norge. For Oslo var beslutningen om å plassere operabygget nettopp der et viktig byutviklingsgrep. Bydelen Gamle Oslo med sitt kulturelle mangfold, med sin historie og med sine betydelige levekårsutfordringer er blitt hjem for hele landets kulturelle storstue.

Bjørvika-utbyggingen er den største byutviklingssaken siden 1624. Det har vært stort engasjement blant folk flest, og vi som bor i området, er stolte av både historien og den fantastiske nye bydelen som vokser fram.

Det vil bli etablert ca. 20 000 arbeidsplasser og 5 000 boliger i Bjørvika. Det er god miljøpolitikk å bygge boliger og arbeidsplasser rundt Norges travleste kollektivknutepunkt. Folk som bor og jobber i Bjørvika, vil kunne basere seg på kollektivtransport – tog, t-bane, trikk og buss. De vil kunne gå og sykle til alle andre deler av Oslo sentrum.

Bjørvika har som mål å bli ledende innenfor bærekraftig byutvikling i Europa. Når Deichmanske bibliotek skal bygges i Bjørvika, blir det f.eks. et av landets mest miljøvennlige bygg. Det samme kan dessverre ikke sies om forslaget til nytt Munch-museum. Lambda er et glasshus, noe som fører til stort energibruk, isolering om vinteren og ventilasjon om sommeren. Oslo Arbeiderparti mener Munch-museet burde forblitt på Tøyen, der det er i dag. Og om det skal bygges i Bjørvika, har vi ment at det burde utlyses en ny arkitektkonkurranse, slik at bygget kan få en annen utforming. Lambda er et interessant bygg, men det er 14 etasjer høyt, og kan bli en mastodontisk sperre mellom ulike deler av Oslo sentrum.

De sentrale aktørene i Bjørvika er Bjørvika Infrastruktur AS, Statens vegvesen, Statsbygg og Oslo kommune ved plan- og bygningsetaten, eiendoms- og byfornyelsesetaten og samferdselsetaten. Det er to dominerende grunneiere og en rekke private, kommunale og statlige institusjoner som har interesser i området. Det sier seg selv at dette har vært og er et krevende samarbeid, og at det er behov for koordinering.

Kulturminnene i Bjørvika er av nasjonal interesse. Riksantikvaren har bedt Oslo kommune og de statlige eiendomsaktørene tenke seg om. Han har advart mot å stenge middelalderbyen inne. Her ble Norges hovedstad anlagt i 1314. Mariakirken, Hallvardskatedralen, Klemetskirken og bispegården i Gamlebyen er blant norgeshistoriens viktigste kulturminner. Riksantikvaren har advart spesielt mot å bygge en sammenhengende mur av bygninger på åtte til tolv etasjer foran Middelalderparken. Det er en advarsel det er grunn til å lytte til.

Michael Tetzschner (H) [13:23:33]: Det er utmerket at vi bruker noe av Stortingets tid til å diskutere noe av det viktigste som skjer i landets viktigste by. Det er også fint at interpellanten, Jan Bøhler, melder sin interesse. Jeg må allikevel si at det er mange av oss som har arbeidet med Bjørvika-planene og det som kalles en gjenoppbygging av en gammel bydel, i mange år, og har gjort det fra andre fora enn dette, nemlig Oslo bystyre. Det man kanskje kunne ønsket seg, var at interpellanten hadde vært noe mer presis når det gjelder hvilke problemer han ønsker å adressere – vi er jo nå i en gjennomføringsfase, og det er ikke lett å styre byutviklingen gjennom en interpellasjonsdebatt i Stortinget under en gjennomføringsfase.

Men la meg knytte sammen noen av de trådene som har vært fremme fra andre talere. Det er to hovedaktører i denne byutviklingen, nemlig stat og kommune, selv om det er viktige underaktører. Kommunens interesser er splittet på to hold. Det ene er selvfølgelig kommunen som arealplanlegger og havneinteressene, hvor loven sier at det skal være atskilte interesser også økonomisk. Jeg må i denne forsamling også minne om at vi hadde ikke fått til en omdanning av de tradisjonelle havnevirksomhetene hvis Arbeiderpartiet hadde vunnet valg etter valg i 1990-årene og det siste tiåret, fordi man der har vært mer opptatt av å ta vare på industriarbeidsplasser. Det er selvfølgelig et utmerket formål, men når det gjelder å bygge en moderne by basert på et moderne næringsliv, får vi registrere at det har vært godt for byen å ha et borgerlig flertall som over tid har fastholdt en visjon om en blågrønn by og det å bygge en miljøriktig og bærekraftig moderne by.

Så har det selvfølgelig vært diskusjoner om innholdet i denne byutviklingen, og det er naturlig at interessene ikke alltid har vært samordnet fra dag én. Men jeg synes de grepene som er gjort, er riktige. Jeg tror også det har vært veldig viktige grep – siden noen talere har vært inne på det – at man flytter Munch-museet fra Tøyen. Jeg synes at den lokaliseringen fortjener noe bedre enn bare å bli en lokaldebatt i Oslo. Det er en plassering av nasjonal betydning, som også har betydning for hvem som besøker byen, og hvordan man kan manifestere et inntrykk av museet internasjonalt. Så jeg gleder meg til at vi får Kulturhistorisk museum, at Deichman får sitt nybygg, at Munch-museet kommer på plass ved siden av Operaen – som så langt ligger nokså alene – og at vi får veitrafikken i en senketunnel under.

Så har har jeg lyst til å si, siden det er mange som nå viser interesse for de lokale forhold i Oslo, at den delen av Bjørvika som man sier er historisk, er vel egentlig ikke Bjørvika, men Bispevika. Man er også upresis når man snakker om å gjenreise en ødelagt tradisjonsrik bydel, for det som er det egentlige Bjørvika – i snever betydning, ut fra lokalkunnskap – det er utfyllingsmasser. Der har det aldri bodd mennesker og slitere i gråbeingårder. Det har vært en trafikkmaskin som man ønsket å legge nærmere ut i den delen av Oslo havn som hadde minst betydning etter hvert som båtene stakk dypere. Til slutt var det bare Holger Danske som kunne legge til utenfor daværende Østbanen. Så det er utmerket at man etter altfor langt tid med støyende overflatebiltrafikk får lagt dette i moderne tunneler, og at vi bygger en ny by for det 21. århundret, basert på den teknologien vi kjenner, og som skal stå som et monument over vår evne til å planlegge og bygge et fornuftig urbant sentrum. Hele byen er tjent med det som skjer, og hele landet er tjent med det som nå skjer i Bjørvika.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:28:28]: For et par–tre dager siden kjørte jeg gjennom den nye senketunnelen. Det var en fryd å oppleve at byen er i ferd med å få enda flere åpne områder – for når man senker tunnelen, må det bety at vi etter hvert vil fjerne trafikkmaskinen. Vi vil fjerne veldig mye annen trafikk på bakken, og de områdene vil da bli parker, vannspeil – det skal bli kafeer der, og det skal bli boliger og ikke minst næringslokaler. Det er det veldig hyggelig for Oslo-borgere, men ikke minst for folk i resten av landet, å se og oppleve og være en del av.

Så må jeg si at jeg og SV i Oslo hadde ønsket en annen type utnyttelse av Bjørvika. Vi må innse at det ikke gikk den veien. Vi, særlig jeg, opplever at Barcode er en utnyttelse som til en viss grad er et skille mellom sjøen og byen bak. Vi håper nå at utviklingen går videre, og at Bjørvika bygges etter de prinsippene som Oslos bystyremedlemmer mange ganger har blitt enige om, nemlig at mest mulig av dette området skal tilbake til byen. Det skal bli en åpen by. Bjørvika må bli åpen, den må ikke lukkes.

Det må ikke bli slik at de som har mest penger, får boltre seg, og at resten av byen på et eller annet vis betaler prisen – om det er i form av å miste utsikt eller ved å delta økonomisk. En må sørge for at strandlinjen helt fra Frogner og til Nordstrand-siden er sammenhengende og åpen for byens befolkning. Det har vi hatt mange utredninger og mange debatter om i Oslo. Det viktigste er at Oslo-folk vil sette pris på at det blir en sammenhengende strandlinje.

Det må ikke bli slik – som et par andre var innom tidligere – at det bare blir luksusboliger og ingen rimelige boliger i Bjørvika. Det må ikke bli slik at vi får et nytt Oslo vest midt i sentrum av Oslo. Oslo bystyre har mange ganger vedtatt – og det vedtaket må realiseres – at det skal være rimelige boliger i Bjørvika, slik at det blir en blanding av alle typer mennesker der. Det er, som jeg sa, mange flere som betaler prisen for det, enn som kommer til å kjøpe disse boligene for mange millioner kroner.

Det viktigste jeg tror en kan gjøre nå, er å se på hvordan vi kan senke alle de sporene som deler byen fysisk – fra Grønland og mot sjøen. Den statsråden og den regjeringen som klarer det, vil gå inn i historien som kanskje den eller de som har bidratt veldig mye i byen. Det vil frigjøre veldig mange ettertraktede tomter, som igjen kan brukes til å forskjønne byen – ved å anlegge parker og vannspeil – og til å bygge skoler og rimelige boliger, helst, og til mye annet. Det er ettertraktede områder. Det vil også binde byen, Fjordbyen og fjorden sammen med Grønland og Gamlebyen, hvor det foreligger en viss – skal vi si – terskel. En må bruke de fire allmenningene til å binde Grønland sammen med Fjordbyen. Hvis vi klarer å senke sporene, vil kontakten mellom disse bydelene bli komplett. Da vil Gamlebyen, Grønland og den nye bydelen bli ett.

Jeg håper at politikerne i Oslo, Regjeringen og statsrådene – og Stortinget, ikke minst – vil se på hvordan vi kan utnytte det flotte området som ligger under sporene, senke sporene og binde byen sammen.

Marit Nybakk (A) [13:33:29]: Representanten Michael Tetzschner stilte spørsmål ved hvorvidt det var interessant å ha en interpellasjonsdebatt om Bjørvika.

Til det vil jeg svare: Ja, det er interessant, for Bjørvika og middelalderbyen har statlig og nasjonal interesse. Det er få steder i landet der det er ruiner av en slik betydning som i middelalderbyen, Bjørvika og området rundt – med så synlige og spennende rester av maktkampen mellom stat og kirke, mellom konge og bisp, som middelalderbyens to maktsentra, markert med praktkirker og borganlegg slik det var. Utviklingen av Bjørvika er derfor også en synliggjøring av århundrets håndverk, levekår og kultur, som vi skal ta vare på – en illustrasjon på Oslos og Norges identitet, som Jan Bøhler, interpellanten, understreket sterkt.

Da Oslo feiret sitt tusenårsjubileum – det kan vi selvfølgelig diskutere om det var – valfartet folk til historiske steder og merkesteiner. Med jubel gjenoppdaget Oslo sin opprinnelse, sin vugge, nemlig Gamlebyen, middelalderbyen, sjøsiden – det opprinnelige Oslo. Dette området var, som flere her sikkert husker, en søppelplass for flere statlige samferdselsetater gjennom tiår, ja sågar gjennom flere hundre år. Bjørvika var kanskje i årevis det største av alle gatebarna rundt Oslo S – foreldreløst og uten støttekontakt – som hadde, og har, potensialet til å bli Oslos kulturperle nr. 1. Både interpellanten og statsråden har understreket den historiske verdien av Bjørvika, byen under Ekeberg.

Det var Gamle Oslo Arbeiderpartilag, som også har blitt nevnt her tidligere, som lanserte tanken om å legge Operaen til dette området. Og la meg legge til: Det var andre partier som var imot, bl.a. Høyre. De ville ha Vestbanen. Men i dag ligger Operaen der, og stat og kommune utvikler området. Det hadde ikke skjedd hvis Operaen ikke var blitt lagt nettopp til Bjørvika, der den ligger nå.

Det er også byutviklingsmessig spennende med en kulturakse langs fjorden. På denne bakgrunn vil også jeg, som flere andre, påpeke betydningen av at Kulturhistorisk museum legges til Bjørvika, som en del av denne kulturaksen. Det vil også være en fordel for museet å ha den historiske formidlingsrammen som Middelalderparken og området rundt vil gi. Et nytt og større kulturhistorisk museum vil bli en stor publikumsattraksjon, med høye besøkstall, og vil bli en viktig del av denne kulturaksen. Jeg vil så sterkt jeg kan oppfordre statsråden – jeg ber ham høre på akkurat nå – til å sørge for å bidra til at Kulturhistorisk museum blir lagt akkurat der. Det handler også om byutvikling, om aktiv byutvikling. Det er viktig å tilføre det gamle middelalderområdet flere kulturaktiviteter og flere aktivitetstilbud.

La meg til slutt få understreke at det å utvikle Bjørvika, det å legge kulturinstitusjoner der, det å sørge for en utvikling av boliger hvor alle kategorier mennesker kan bo, også er en viktig del av styrkingen av Oslo indre øst og balansen mellom øst og vest i byen – en del av det å gjøre Oslo til én by og fjerne den delte byen.

Peter N. Myhre (FrP) [13:38:04]: Bjørvika er et stort og viktig prosjekt. Det er det mange som har understreket allerede. Det dreier seg altså om utbygging av til sammen nærmere 1 000 000 m2 gulvflate. Dette er ikke bare kulturpolitikk – det dreier seg om boliger, det dreier seg om næringsliv, det dreier seg om uteliv og opplevelser, og det dreier seg ikke minst om trafikknavet – trafikknutepunktet der havn møter bane og vei.

Det er blitt reist mye kritikk mot Bjørvika-prosjektet. Noe av kritikken har gått på at det blir bygget for mye i Bjørvika. Det er jeg helt uenig i. Utbyggingstettheten i Bjørvika er nøyaktig tilsvarende den på Grünerløkka, og jeg tror ingen i dag vil si at Grünerløkka – byutviklingsmessig sett – er noe annet enn en braksuksess.

Så er det også slik at utbyggingen må være av et bestemt omfang for å kunne finansiere den infrastrukturen som ligger under. Det dreier seg om vann og avløp, det dreier seg om energiforsyning, det dreier seg om fjernvarme, veier, ledninger av all verdens slag og ikke minst parker.

Jan Bøhlers initiativ er veldig godt. Det gjør at vi får muligheten til å diskutere dette temaet i Stortinget. Jan Bøhler spør hva statsråden vil gjøre for å unngå at beslutninger og debatt skjer stykkevis og delt. Jeg vil si at Bjørvika er et eksempel på en helhetlig planlegging som definitivt ikke har vært stykkevis og delt.

Det ble lagt frem for Oslo bystyret i 2001 en prinsippsak om utbyggingen i Bjørvika. Det gikk på både det byutviklingsmessige og ikke minst det organisatoriske og økonomiske. Deretter tok Plan- og bygningsetaten bystyrets råd med seg og la frem en reguleringsplan for hele Bjørvika som ble behandlet på sommeren 2003. Det er altså syv år siden.

Skal vi snakke om stykkevis og delt, må jeg si at det beste miljøvernministeren kan gjøre, er å be Riksantikvaren om å roe seg litt ned. Det er altså syv år siden reguleringsplanen for Bjørvika ble vedtatt, og det er nå Riksantikvaren blander seg inn i dette. Det beste man kan gjøre for å videreføre denne overordnede planleggingen som ikke skjer stykkevis og delt, er å la Oslo kommune ta initiativet og føringen. Det er ingen steder i Norge hvor det er tilsvarende kompetanse på storbyutvikling som det som er i Oslo kommune. Staten har ingen slik kompetanse. Derfor er det viktig av hensyn til Bjørvika-utbyggingen at det er Oslo kommune som bestemmer, og at det er Oslo kommune som kan stå for den helhetlige planleggingen, som interpellanten etterlyser.

Når det gjelder bevaring, må jeg si at Oslo kommune har en aktiv bevaringspolitikk, for å si det mildt. Det er en egen etat – Byantikvaren i Oslo – som holder orden på verneverdige og fredede objekter i Oslo. Alt dette er ført opp på Byantikvarens Gule liste. Sist vi telte opp – det var i februar – innholdt den 12 478 elementer som er regulert til bevaring, de er verneverdige av forskjellige årsaker, fredet eller av andre årsaker ført opp på Byantikvarens Gule liste. Det er 500 flere enn i fjor høst. Byantikvaren har altså en aktivitet innen bevaring i Oslo som er imponerende, kanskje litt for imponerende er det enkelte som sier.

Min konklusjon er altså at Bjørvika-prosjektet har kommet veldig godt i gang. Det er blitt ledet etter moderne byutviklingspolitiske prinsipper som gjør at utbyggingen er i rute, og det kommer til å bli en flott bydel.

Jan Bøhler (A) [13:43:20]: Først vil jeg si til representanten Myhre, som nevnte dette med helhetlig planlegging, at jeg tror det på mange måter er riktig at mye av denne samlede planleggingen har vært slik representanten beskrev. Men noe av det som har utløst den senere tids debatt, er at byrådet og flertallet i bystyret selv har kommet med endringer i forhold til de planene som ble behandlet den gangen. Da var det snakk om denne Paulsenkaia, hvor dette Lambda er plassert, som ble regulert til akvarium/kulturbygg. Et akvarium ville også vært en viktig attraksjon for Oslo kommune å ha i havneområdet, noe man har diskutert i flere tiår. Det var regulert til maks seks etasjers høyde. Det var dette 14 etasjers bygget der som var starten på mange av disse diskusjonene, og som har skapt en større innsikt når det gjelder det historiske rommet vi må utvikle i denne delen av byen – hvor det kan gjøres noen viktige ting også framover. Blant annet skal bebyggelsesplanene for Kongsbakken behandles i 2018. Der ligger det et handlingsrom som jeg tror alle partier i bystyret vil være opptatt av å se på framover, som vi også har vært inne på i dag, når det gjelder forbindelsen Middelalderparken og fjorden.

Det er mange spørsmål som er tatt opp her i dag som ligger innenfor rammen av det jeg mener det er viktig at Stortinget diskuterer. Det er flere ting enn det som har vært nevnt, som vil komme opp i årene framover. Et eksempel er tospors jernbane til Ski – den nye jernbaneløsningen der – og hvordan det skal gjøres gjennom dette området.

Et annet eksempel er det som representanten Wickholm og andre har vært inne på når det gjelder sporløsninger og utvikling av Sentralstasjonen, og spørsmålet om hva man kan gjøre i neste transportplan når det gjelder kulvert og løsninger for Håkon 5.s gate.

Spørsmålet er hvordan man kan få et område med en sammensatt befolkning, og ikke skape nye forskjeller ved f.eks. tiltak som kan hjelpe Studentsamskipnaden med å etablere flere studentboliger i området med former for infrastrukturtilskudd eller hva de tilskuddene måtte hete. Så det er mange spørsmål.

Statsråden var bl.a. inne på hvordan Kulturhistorisk museum kan bli et opplevelsesmuseum – en ny dimensjon i forhold til hva det har vært på Tullinløkka og slik vi tradisjonelt kjenner historiske museer. Det er en veldig oppløftende tankegang, som også krever et nært samspill mellom stat og kommune.

Jeg må si jeg synes det ligger oppløftende dimensjoner i debatten, og jeg håper at den kan være starten på et sterkere engasjement for å se på noen av disse framtidsspørsmålene som ligger 20–30 år fram i tid, hvor disse ulike veivalgene skal tas. Det er en veldig god start på utviklingen av Bjørvika-området, som jeg også understreket, både fra statens side, med dens store grep, og fra Oslo kommunes side, men det er noen veivalg framover som vi bør være bevisste på, og som vi også har vært inne på i denne debatten. Jeg takker alle som har bidratt her, og for at vi kan skape oppmerksomhet om spørsmål som gjelder hovedstaden, også her i Stortinget.

Statsråd Erik Solheim [13:46:45]: Det var innledningsvis spørsmål om denne debatten hørte hjemme i stortingssalen. Det må være opplagt at når vi bygger en mellomstor norsk by, så hører debatten om det i seg selv hjemme i stortingssalen. Når vi i tillegg til det gjør det i et av Norges tre historiske sentrumsområder, de avgjørende områder for å definere norgeshistorien – ikke Oslos historie, men norgeshistorien – må det høre hjemme i stortingssalen og at vi har en debatt om det.

Jeg skal ikke begi meg langt ut i polemikk, men Trine Skei Grande hadde et merkelig innspill om at jeg skulle ha snakket negativt om hennes bydel Gamlebyen. Det har jeg overhodet ikke gjort. Tvert imot, uten å skryte for mye, er jeg nesten sikker på at jeg har bodd lenger på Oslos østkant enn Trine Skei Grande. Det handler ikke om det i det hele tatt. Gamlebyen er en fantastisk flott bydel for dem som bor der. Men det er ingen bevissthet i Oslos befolkning om at Bjørvika- og Gamlebyen-området er et historisk sentrum for Norge, på samme måte som hver eneste trønder vil tenke på Nidarosdomen og Erkebispegården og hver eneste bergenser vil tenke på Bryggen. Det er ikke sjelden å møte folk i denne byen som ikke har vært der engang! Hvis du ser i den retningen (statsråden peker), ser oppover der, vil du finne massevis av mennesker som aldri har vært i den delen av Oslo engang. Det er en lang vei å gå for å gjøre dette til det det er: en fin bydel for dem som bor der, ja, men noe mye, mye mer.

Så er jeg enig med Michael Tetzschner, som kom med en historisk presisering. Det er riktig at det som nå er Bjørvika i betydningen Operaen, lå under vann i mange hundre år, og bare gradvis er blitt en del av byen. Vi ser på dette som et sammenhengende område, hvor hele Bjørvika opp mot Middelalderparken, mot Vannspeilet, mot Mariakirken og Gamlebyen må bli et sammenhengende område for kultur, boliger osv.

Peter N. Myhre var her noe mer forsiktig i sin omtale av Riksantikvaren enn i media – det setter jeg pris på. Men det er ikke riktig at Riksantikvaren først nå begynner å interessere seg for Bjørvika. Riksantikvarembetet, med alle riksantikvarer, har vært engasjert og en viktige deltaker i dette hele tiden. Vi har fått en ny aktivistisk riksantikvar, som har engasjert seg i saken på et nytt grunnlag fordi Oslo kommune har endret forutsetningene og dermed gitt grunnlag for at Riksantikvaren har skapt den debatten som er mye av grunnen til at vi diskuterer dette her i dag. Det har vært en veldig fin debatt.

Så vil jeg til slutt si at flere har vært inne på det som Akhtar Chaudhry snakket om, nemlig at nye Bjørvika må bli en «åpen» by. Det oppfatter jeg som en åpen by både i geografisk og fysisk forstand, som åpner Oslo opp mot havna, mot sjøen og får gode siktlinjer, og også som en åpen by i sosialpolitisk forstand, ikke bare for folk som har god råd til å bo der, men i så stor grad som mulig en by for alle typer mennesker både for å bo, for å drive næringsliv og for å komme på besøk.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.

2010-04-27T15:10:00.000-07:00

Byantikvaren i Stavanger vil verne Stavanger svømmehall og en rekke andre bygninger fra 50- 60 og 70-talet.

NRK melder at byantikaren er på kollisjonskurs med befolkningen, som mistrives med betongkassene. Hun bør ikke få siste ord.

NRK Rogaland: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/nord-jaeren/1.7099409

Dermed er det duket for heftig debatt når kommunen sin nye kulturminneplan snart blir lagt ut på høring.

Byantikvar Anne Merethe Skogland i Stavanger vil altså verne den enorme betongkollossen som mange mener Stavanger svømmehall er. Svømmehallen ble bygget i 1971.

«Vi diskuterer ikke om det er veldig pent, men det er veldig representativt.»
Anne Merethe Skogland, Byantikvar i Stavanger.
---

Befolkningen kan støtte seg til en viktig internasjonal avtale:

Norge har ratifisert Faro-konvensjonen om kulturminners rolle i samfunnet. Konvensjonen forplikter Norge til å legge stor vekt på befolkningens ønsker når det skal defineres hva som er viktige kulturminner. Det er åpenbart at svømmehallen ikke er særlig verdsatt av befolkningen i Stavanger. Byantikvarens personlige ønske bør derfor ikke tillegges vekt. Svømmehallen og lignende bygninger som foilk opplever som negative for bymiljøet kan derfor trygt rives og erstattes av mer human bebyggelse, , selv om noen antikvarer synes de er interessante.

Les konvensjonen her. Viktige sitater nedenfor

http://www.ra.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4722

Article 12 – Access to cultural heritage and democratic participation

The Parties undertake to:

a encourage everyone to participate in:

– the process of identification, study, interpretation, protection, conservation and presentation of the cultural heritage ;

– public reflection and debate on the opportunities and challenges which the cultural heritage represents;

b take into consideration the value attached by each heritage community to the cultural heritage with which it identifies;
--

2010-04-18T09:48:00.000-07:00

NORSK FORM SOM STILPOLITI - KUN KONTRAST OG MODERNISME ANBEFALES NÅR BØNDER SKAL BYGGE NYTT

Fra et nytt hefte som skal fremme gårdstrurisme gjengis nedenfor avsnitt med ideologisk propaganda fra Norsk Form.

Finansiert av et prosjekt for å fremme gårdsturisme benytter Norsk Form anledningen til å bekjempe lokalt forankret tradisjonell byggeskikk og fremme kontrast.

Norsk Form formaner også om bruk av arkitekt. De favoriserer dermed en yrkesgruppes næringsinteresser fremfor lokale håndverksbaserte bedrifter som har lang erfaring i å oppføre funksjonelle gårdsbygninger tilpasset lokal byggeskik og som ikke krever arkitekt, fordi løsningene er basert på tradisjonell design som man vet er vakker og velfungerende. Slike håndverksbedrifter har idag anledning til å søke godkjenning av mindre nybygg, uten bruk av arkitekt.

Men Norsk Form vet selvsagt at bare man får en arkitekt på banen vil man som oftest klare å forhindre bruk av lokal tradisjonell byggeskikk.

Det nevnes ikke at endel arkitekter faktisk også designer tradisjonelle nybygg. Visse grupper av arkitekter støttes dermed også på bekostning av andre, ved at man ensidig går inn for "kontrasttilpasning"

Lokalt forankret næringsliv og lokal kompetanse innen byggeskikk undergraves av Norsk Forms promotering av arkiktektstanden og deres designløsninger, som svært ofte krever byggematerialer og byggeteknisk kompetanse som ikke finnes lokalt.

Som i så mange andre saker misbruker arkitekturetablissementet offentlige midler bevilget til gode formål for å fremme sin egen smak, ideologi og oppdragsmengde. Tilsvarende ser man i prosjekter for økt bruk av tre som materiale, og miljøvennlig bygging generelt. Bærekrftige tekniske løsninger kobles konsekvent til fremme av "nyskapende" design som eneste gyldige løsning.

Slike formaninger undergraver saken, som i dette tilfelle er gårdstrurisme. Bønder som liker tradisjonell byggeskik, og det må man anta er de fleste, kan miste interesse for å utvikle gårdsturisme hvis de får inntrykk av at forutsetningen er å engasjere en arkitekt til å rive opp den vakre og harmoniske helheten man ofte har i eksisterende gårdsbebyggels. Det inspirerer neppe til satsing å få vite fra statsfinasierte eksperter at den lokale byggeskikken man foretrekker er mindreverdig kopiering. Konklusjonen kan bli at man heller vil fortsette vanlig drift.

De fleste gårdsturistene er også trolig som folk flest mer interessert i tradisjonell regioonal byggesklikk enn i siste skrik fra arkitektstanden.

Slike gode prosjekter bør i fremtiden søke faglig bistand fra andre enn designeteblissementet.

Audun Engh
INTBAU Skandinavia
www.intbau.org
Tlf 92622626
--------------------

http://gardsutvikleren.no/arch/_img/9075065.pdf

www.gardsutvikleren.no

Utviklet av HANEN i samarbeid med Norsk Form · gardsutvikleren@hanen.no · tlf: +47 22 05 46 41 s 7

– en innføring i merkevarebygging av bygdeturisme og grønt reiseliv

Hvordan skal huset se ut?

Husenes utforming

Hvordan bør husene utformes? Her er det ingen klare svar. Hvordan man velger å tilpasse seg eller ta i bruk eksisterende omgivelser, omliggende natur-/kulturlandskap, moderne teknologi og gamle tradisjoner er opp til hver enkelt arkitekt.

Byggeskikken, eller måten vi bygger på er i konstant forandring. Den utvikler seg med ny tilgang på ny teknologi, nye materialer og nye levemåter. Tidligere var det lengden på tømmeret som bestemte
dimensjonene på huset. I dag har vi ikke lenger disse begrensningene.

Man må være åpen for hva samtiden kan by på av materialer og teknikker, selv om man fortsatt spiller på lag med stedet og lar seg inspirere av tradisjoner. Bygg forteller historier fra sin samtid, og når vi bygger i det 2000 århundre, må vi fortelle historien fra vår tid. Nostalgisk kopiering av eldre byggeskikk blir sjelden vellykket. Det finnes mange gode eksempler på nytolkninger
av gammel byggeskikk gjennom materialbruk og inspirasjon i byggkonstruksjonene.

Hvordan utforme noe nytt på en gammel gård?

Når man bygger nytt, kan utformingen av det nye (påbygg eller nybygg)
i varierende grad bygge på det som er fra før, eller etablere kontraster. Innenfor arkitekturfaget opererer man med begrepene samspill, kontrast og tilpassing når man skal bygge nytt i et eksisterende
miljø.

Haabakkas nye tilbygg relaterer seg til det gamle gjennom formen og materialene, men reflekterer likevel vår samtid i uttrykket. Arkitekt/foto: 3RW Arkitekter AS.

HUS OG BYGNINGER

Tilpassing

Når det skal bygges nytt i bevaringsverdige områder, kreves det ofte at nye hus skal tilpasse seg det gamle. I noen tilfeller kan det være riktig. Slik tilpassing vil i så fall stille store krav til den håndverksmessige
utførelsen. Når det nye skal underordne seg det gamle
totalt, kan det ofte føre til nostalgisk kopiering av gamle hus, noe som sjelden blir vellykket fordi håndverkstradisjonene er svekket og arbeidskraften for dyr til at man kan gjøre det på gamlemåten. Nostalgisk kopiering kan fort forflate både gammel og ny byggeskikk.

Samspill

Begrepet samspill antyder at man har et samspill mellom likeverdige
partnere. Dette begrepet kan i mange tilfeller være et bedre utgangspunkt enn ”tilpassing” for et byggeprosjekt, også i et verneverdig
strøk. Hus kan stå i samspill selv om de ikke er kopier av hverandre.
De kan ha relatere seg til hverandre, for eksempel gjennom volum, pl assering eller materialbruk, selv om det nye bygget reflekterer
nåtiden i sin utforming. Arkitekten har mange slike virkemidler han kan benytte seg av, de må imidlertid forvaltes med godt skjønn, da alle hus er forskjellige og det ikke finnes noen fasitsvar.

Bruk arkitekt når du skal bygge nytt til det gamle!

En god arkitekt er vant til å analysere gårdsanlegg og kan identifisere det som har vært nøkkelfaktorene i utformingen av din gamle gård. Hun vil være kjent med forskjeller mellom ulike landsdeler og epoker og kan gjenkjenne kvaliteter som er typiske for området eller spesielle for gården din. Hun kjenner til forholdstall som snekkerne opererte med i samtiden dine hus ble bygget i, til byggeskikk
og materialer som det er viktig å fremheve og så videre.

Med øvet formsans og kunnskap også om hvilke muligheter som ligger i moderne teknologi kan en god arkitekt få nye tilbygg eller ombygginger til å spille sammen med det gamle, selv med et moderne uttrykk. Hun kan bruke de gamle kodene hun finner på nye måter, slik at byggene spiller sammen, med sine ulike forutsetninger. I vår tid har vi andre krav til både funksjoner og komfort i bygninger. Da er det viktig å ha med en formgiver (arkitekt) på laget som har kompetanse til å skape gode, moderne bygg som viser respekt for det gamle og samtidig reflekterer den gode arkitekturen i vår samtid.

2010-04-18T08:35:00.000-07:00

En artikkel i Londonavisen Observer 18. april feller en knusende som over Labours politikk for byutvikling og arkitektur det siste tiåret.

Likheten til Norge er sørgelig åpenbar. Her i landet rammes ikke bare Arbeiderpartiet, men også høyreledede byer med Oslo i spissen.

Kjennetegn er:

- Påstander om at man vil satse på fellesskapets beste, bærekraft, gode tettsteder og kvalitetsdesign, men uten at det vedtas et utvetydig regelverk som kan definere og sikre slike gode urbane kvaliteter.

- Naiv tiltro til at både private utbyggere og halvprivate selskaper som ROM, Statsbygg, HAV og Oslo S Utvikling skal ta samfunnsansvar i sin forretningsvirksomhet. Planleggingen er delegert til selskaper som er forpliktet til å ivareta de økonomiske interessene til eierne, inkludert staten, ikke lokalsamfunnets behov.

- Overdreven vekt på "nyskapende" design fra "kjente arkitekter", noe utbyggere har utnyttet til å få godkjent prosjekter som ødelegger stedskvaliteter, ikke forbedrer dem. Artig design fra innleide kjendisarkitekter har dekket over at prosjektene representerer overgrep mot stedet og befolkningen.

- De offentlig oppnevnte kvalitetssikrerne er gjerne arkitekter som etter tur solidarisk hyller og anbefaler hverandres prosjekter, bl.a. gjennom arkiktektkonkurranser.

Det som har manglet er en offentlig sektor som utvetidig definerer samfunnets beste og sørger for at målsettingene blir gjennomført gjennom konkrete rammebetingelser.

Vage politiske målsettinger og toppstyrte prosesser har ikke fungert. Arkitekter og andre fagfolk har forkastet konkrete, erfaringsbaserte kvalitetskriterier. Det mangler forutsigbare faglige prinsipper for å oppnå velfungerende prosjekter som også blir verdsatt av befolkningen. Arkitekter er altfor ofte styrt av motetrender og ideologisk pregede ideer om at "nyskaping" er det viktigste kvalitetskriteriet.

LØSNING I SIKTE?

De siste års erfaringer tilsier at folkevalgte og fagetater må suppleres med aktiv deltakelse fra de berørte i lokalsamfunnet for å nå målene. De vellykte plansmiene flere steder i Norge viser at bredt medansvar og prosesser som skaper konsensus blant alle berørte er den beste metoden for både å stagge grådighet og fremme en bærekraftig, balansert stedsutvikling.

Det er også behov for fagkritisk arbeid blant planleggere og arkitekter, kombinert med reform av utdanningen for å fremme helhetlig tenkning og praksis.

Denne teksten ligger også på www.naboskap.no

Les mer om plansmier på www.plansmier.no

Les om aksjoner mot forfeilet stedsutvikling i Norge på www.omgivelser.no

Les om alternative ideer om stedsutvikling verden rundt på nettsidene til:

CEU - Council for European Urbanism - www.ceunet.org

CNU - Congress for new Urbanism: www.cnu.ord

INTBAU - www.intbau.org

A Vision of Europe - www.avoe.org

Artikkelen fra Observer er gjengitt nedenfor.

---

Audun Engh
Naboskap
INTBAU Skandinavia
------------------------------
The Observer, London, 18 April 2010
Labour's castles in the air

As Britain prepares for possible political change, we ask whether New Labour delivered on its promises of a bright new dawn for architecture
Sitater:

- "In 1997, Sir Richard Rogers, soon to be ennobled, had the ear of Tony Blair, and his long, lonely campaign to better and beautify British cities was suddenly favoured. An Urban Task Force, chaired by Rogers, was set up......

- Their problem, as in other fields, has been the New Labour belief that you could hand over the delivery of social benefits to the private sector.

And so the ideals of Rogers's urbanism were corrupted. He always argued for a combination of increased urban densities and better designed environments, as in his beau ideal city of Barcelona. More people in cities, he said, would mean a more active and cared-for public realm, better use of public facilities and less use of cars and greenfield sites. Developers gleefully seized on the density part of his argument, always happy to maximise returns on their land. To cram a site could now be portrayed as a public service.

The "good design" part was put in the hands of Cabe and planning authorities, which would often do a good job of mitigating monstrosities and steering proposals in more intelligent directions. But the definition of good design became enfeebled. The concept arose that a development was good if it was "iconic" and was designed by a "world-class architect", with the latter notion being ever more flexibly interpreted. Coteries of consultancies grew up to verify what good design was, while architects of skyscrapers, sitting on Cabe's design review panels, would take it in turns to applaud each other's works.

By the mid-noughties, a type had emerged: an office or residential development straining at the limits of its site, extravagantly styled so as to earn the adjective "iconic", with "public realm", in the form of highly monitored aprons of granite, at its foot. Such developments would rarely work with their neighbours to form coherent urban fabric, which should surely be part of good architecture. They were individualistic and egotistical....
- What is lacking is the belief that public authority can state clearly and firmly what it thinks is the public good and then see that it is achieved".

----

http://www.guardian.co.uk/artanddesign/2010/apr/18/new-labour-architectural-legacy-rowan-moore

Full text below.

----
Labour's castles in the air

As Britain prepares for possible political change, we ask whether New Labour delivered on its promises of a bright new dawn for architecture

Rowan Moore

The Observer,
Sunday 18 April 2010

The Britain that Labour built: blocks of new-build flats for sale in Sighthill, Edinburgh. Photograph: Murdo Macleod

-----

When Labour launched its manifesto last week, it chose a brand new building as a backdrop. This was the Queen Elizabeth hospital, Birmingham, where the first phases of a new £545m super-hospital will open in June. The forecourt where the cabinet gathered to brandish their paperless manifesto memory sticks looked somewhat bleak, but never mind. We were invited to admire the scale of the investment behind the V-formation of grinning ministers.

Labour has been an enthusiastic builder. It has embarked on a huge hospital building programme and has promised "to rebuild or renew nearly every secondary school". It has celebrated construction which flourished in the prolonged boom. In his first conference speech as prime minister, Brown promised 240,000 new homes a year, a target that has shrivelled in the merciless drought of recession.

It also, in its early days, proclaimed the importance of architecture and design, to an extent never before heard from a British government.

In 1997, Sir Richard Rogers, soon to be ennobled, had the ear of Tony Blair, and his long, lonely campaign to better and beautify British cities was suddenly favoured. An Urban Task Force, chaired by Rogers, was set up. The government swept away the Royal Fine Arts Commission, a clubby, oak-panelled, leather-upholstered institution led by the fragrant Tory ex-minister Lord St John of Fawsley. In its place, it made the Commission for Architecture and the Built Environment, or Cabe, an organisation with expanded powers for influencing the quality of British architecture.

Ample construction plus good design should equal a transformation of the country, comparable to the Victorian wave of town halls, libraries and museums, and some of it has happened.

There are indeed parts of British cities better and brighter than they were before. There are some lovely school buildings such as Kingsdale school in south London and examples of decent housing such as Adelaide Wharf in east London.

A generation of young architects has grown up and been given the opportunity to prove their worth. British architecture was stagnant in the early 90s and now it's not, for which some of the credit is due to Labour.

But Labour has also presided over some of the poorest and most ill-considered housing of modern times, thanks mostly to the explosion of buy-to-let developments. In big cities, especially London, it has permitted grossly exploitative development with only the flimsiest pretence of being good architecture or planning.

Many of the new schools and hospitals are at best very ordinary, at worst soul-destroying. Their problem, as in other fields, has been the New Labour belief that you could hand over the delivery of social benefits to the private sector.

And so the ideals of Rogers's urbanism were corrupted. He always argued for a combination of increased urban densities and better designed environments, as in his beau ideal city of Barcelona. More people in cities, he said, would mean a more active and cared-for public realm, better use of public facilities and less use of cars and greenfield sites. Developers gleefully seized on the density part of his argument, always happy to maximise returns on their land. To cram a site could now be portrayed as a public service.

The "good design" part was put in the hands of Cabe and planning authorities, which would often do a good job of mitigating monstrosities and steering proposals in more intelligent directions. But the definition of good design became enfeebled. The concept arose that a development was good if it was "iconic" and was designed by a "world-class architect", with the latter notion being ever more flexibly interpreted. Coteries of consultancies grew up to verify what good design was, while architects of skyscrapers, sitting on Cabe's design review panels, would take it in turns to applaud each other's works.

By the mid-noughties, a type had emerged: an office or residential development straining at the limits of its site, extravagantly styled so as to earn the adjective "iconic", with "public realm", in the form of highly monitored aprons of granite, at its foot. Such developments would rarely work with their neighbours to form coherent urban fabric, which should surely be part of good architecture. They were individualistic and egotistical.

Some of the worst are still unbuilt. These include the Vauxhall Tower in London, pushed through by John Prescott against the advice of his planning inspector. Also the Pinnacle, or Helter-Skelter, the putative tallest building in the City of London, which completely ignores a neighbouring design by Richard Rogers. To get an idea, however, of misdirected urbanism in practice you can go to Stratford High Street in east London. Here, strung along a howling road, you get stacks of undersized, poorly oriented, cheaply built flats, each shrieking with its own design gimmicks and contributing not at all to a shared public space. That they are within spitting distance of the Olympic site, billed as the greatest regenerative gift of all time, is entirely typical.

As for the schools and hospitals, these are mostly being delivered by the infamous private finance initiative, which asks private contractors to carry the debt and risk of public building projects.

The drawback is that the contractors also get to call most of the shots, with the result that they interpret their obligations as minimally as possible. Another drawback is that PFI contracts are vastly complicated, requiring generous payments to lawyers, accountants and other consultants. At the same time, there are paltry margins left to pay architects to use their imaginations or for specifying any finish or detail above the most basic. The end product is places of learning and healing that look like escapees from a business park or Ricky Gervais's domain in The Office.

In the planning of office blocks and blocks of flats, and in the building of schools and offices, the same thing happens. Worthy public aims are stated. Ambitious targets are set. The private sector is entrusted with achieving the aims and targets which, as it will, put its own interests first. So the worthy aims are compromised.

What is lacking is the belief that public authority can state clearly and firmly what it thinks is the public good and then see that it is achieved. This might mean a meaningful plan for places like Stratford High Street or the ability to describe what a beautiful school might be.

British government, national and local, used to be able to do this, for example when the handsome London Board Schools were built in the 19th century. To achieve this again would be a fitting task for the next government, whoever it may be.

http://www.guardian.co.uk/artanddesign/2010/apr/18/new-labour-architectural-legacy-rowan-moore

--

2010-03-08T06:54:00.000-08:00

Bydel Gamle Oslos alternative plan for Bjørvika i ny utgave:
Åpent verksted onsdag 10. mars kl. 18 i Saxegården, Saxegårdsgate 17.

Onsdag 10. mars kl. 18 inviterer Gamlebyen Beboerforening og andre lokale krefter til et verksted for å oppdatere den alternative byplanen for hele Bjørvika. Planen ble laget under bydelens plansmie i januar 2008, der flere hundre beboere deltok. Møtet holdes i Saxegården, Saxegårdsgate 17, og er åpent for alle. Påmelding er ikke nødvendig.

Vi vil legge inn noen tapte slag, som de allerede oppførte Barcodeblokkene og østre tangent, men også vise nye positive muligheter som et gjenskapt Oslo Torg. Planen har også helhetlige løsninger for Oslo S-området, og disse er gode alternativer til forslagene fra Plan- og bygningsetaten og utbyggerne.

Verkstedet ble 4. mars presentert for bydelsutvalget i Gamle Oslo, og det var allment bifall for prosjektet. BU-medlem Helge Winsvold deltar onsdag 10. mars som representant for bydelen.

I januar 2008 gjennomførte Bydel Gamle Oslo en ukelang plansmie der det ble laget en alternativ byplan for hele Bjørvika. Planen fikk tilslutning fra bydelsutvalget, mange organisasjoner og flere hundre enkeltpersoner som deltok. Selv om bystyret og byrådet senere har gjort vedtak som går i andre retninger, bl.a. Barcode, kan mye av planen fortsatt legges til grunn. Se linker nedenfor.

Gamlebyen Beboerforening inviterer alle interesserte til å være med på en oppdatering av planen slik at den blir et redskap for de mange som kritisere forslagene som nå er til behandling, og som støtter krav fra Riksantikvaren og andre om en tenkepause eller time-out.

Det er viktig at en tenkepause ikke blir stillstand, og derfor bør bydelens plan aktiviseres som en synliggjøring av at andre realistiske løsninger finnes og kan velges.

Verkstedet onsdag 10.3. kl. 18 organiseres av Audun Engh og arkitekt Arne Sødal, som også hadde gjennomføringen av plansmia i 2008, i samarbeid med beboerforeningen og andre krefter i bydelen. Velkommen med dine meninger og innspill!

Møtet som Facebook-event:
http://www.facebook.com/event.php?eid=340736769868

Beliggenhet: Man kommer til Saxegården / Saxegårdsgate 17 i Gamlebyen med trikk 18 eller 19 fra Jernbanetorget til Oslo Hospital. Eller med buss 32, 34, 70 eller 74 til Oslo Ladegård.

Bydelens byplanprosjekt fra 2008 kan studeres her:

http://www.allgronn.org/plansmie-bjorvika.html

Oppsummering av forslaget:

http://www.allgronn.org/trebrett-tall-2602.pdf

Løsninger skrevet inn på plan over området:

http://www.allgronn.org/bjorvikaplan-tekst.pdf

Rapporten fra plansmia:

http://www.allgronn.org/hovedrapport-liten-sp-2602.pdf

Les om plansmier generelt på: www.plansmier.no

Kontakter:

Audun Engh audun.engh@gmail.com, tlf 92 62 26 26.

Arne Sødal: arnsoeda@online.no , tlf. 2220096, 92298996.

Gamlebyen Beboerforening: Thomas Backofen, thomas.backofen@gmail.com

--------

STUDIETUR TIL CUBA 14 - 20. MARS OG PLANSMIE I HAVANA 22 - 27. MARS 2010.

2010-01-26T07:12:00.000-08:00

STUDIETUR TIL CUBA 14 - 20. MARS OG PLANSMIE I HAVANA 22 - 27. MARS 2010.

Norske og cubanske arrangører inviterer til to prosjekter på Cuba, en studietur til tre cubanske byer 14 - 20. mars, og en plansmie /workshop (også kjent som charrette) 22-27. mars for å utvikle ideer for etterbruk av Havanas gamle havneområder.

Man kan melde seg på ett av arrangementene, eller kombinere begge.

Arrangerer er de norske og cubanske avdelingene av organisasjonene INTBAU (www.intbau.org) og CEU - Council for European Urbanism (www.ceunet.org).

Norsk nettside: www.naboskap.no
--

STUDIETUR 14 - 20. MARS.

Alle som er interessert i arkitektur- og kulturhistorie vil ha glede av studieturen til de tre Cubanske byene som har status som UNESCO Worrld Heritage Sites; Havana, Trinidad og Cienfuegos. Det legges stor vekt på arkitektur-, kultur- og byutviklingshistorie, fra tidlig spansk kolonitid til idag.

Arkitekturprofessor Julio Cesar Perez fra Havana er faglig reiseleder, med engelsk som språk. Audun Engh er for fjerde gang norsk reiseleder til en slik studietur på Cuba.

Julio Cesar Perez er mangeårig professor ved arkitektskolen, Havana universitet. Han har forelest flere ganger i Norge, bl.a. på NTNU i 2008. Perez er også forfatter av praktverket "INSIDE CUBA, utgitt på Tachen forlag for et par år siden og tilsalgs i Norge.

Audun Engh er jurist og arbeider bl.a. som arrangør av plansier i norske kommuner, se www.plansmier.no

I Havana vil vi oppleve både gamlebyen som er under restaurering,og nyere bydeler som Vedado og Miramar. Turen til de vakre og godt bevarte mindre byene Cienfuegos og Trinidad vil skje med charterbuss.

InnkvarterIng vil bli i "Casa Particular", leiligheter der cubanere leier ut rom. Man får dermed kontakt med cubanske familier og et bedre innblikk i samfunnslivet enn det turistindustrien kan tilby.

Det blir deltakere fra flere land, og guidingen vil være på engelsk.

Norske deltakere tilbys en reduseret deltakeravgift, kr. 5.500 kr inkludert overnatting en uke i enkeltrom. 4900 kr. hvis to deler et rom. Fly og måltider kommer i tillegg.

(Vanlig pris for deltakere fra andre land er ca. 1000 kr. mer, 670 / 600 £).

Fly med f.eks. Air France fra Oslo til Havana via Paris koster fra 7200 kr. Iberia har forbindelse fra Oslo via Madrid.

Anbefalt ankomstdag er 13. mars, hjemreise 20. mars. Vi kan om ønsket bestille forlenget opphold.

For ytterligere informasjon og påmelding, kontakt Audun Engh:

audun.engh@gmail.com, tlf 92622626.

-

Norsk nettside: www.naboskap.no

Link til engelskspråklig nettside med fullstendig program og praktisk informasjon

Tour of Cuba 14-20 March: http://www.intbau.org/cubatour2010.htm

----

PLANSMIE / CHARRETTE I GAMLE HAVANA.
22 - 27. MARS

Fagfolk og studenter innen bl.a. arkitektur, planlegging og kulturminnevern og andre som er opptatt av byutvikling inviteres til å delta i et norsk-cubansk prosjekt I Havana 22 -27 mars. Formål å utarbeide planer for etterbruk av Havanas gamle og etterhvert forlatte havneområder. Prosjektet blir organisert som en plansmie / charrette, der det arbeides tverrfaglig og i dialog med lokalsamfunnet for å utvikle omforente designforslag.

Et internasjonalt team vil arbeide sammen med cubanske kolleger. Engelsk vil være hovedspråk. Målet er å fremme forslag til en bærekraftig og sosialt inkluderende byutvikling, med vekt på nærheten til gamle Havana som er UNESCO World Heritage Site.

Faglig leder er den cubanske arkitekten Julio Cesar Perez, mangeårig professor ved arkitektskolen, Havana universitet. Han har forelest flere ganger i Norge, bl.a. på NTNU i 2008. Perez er også forfatter av praktverket "INSIDE CUBA, utgitt på Tachen forlag for et par år siden og tilsalgs i Norge.

Audun Engh organiserer den internasjonale deltakelsen.

Den norske ambassaden i Havana har støttet de tre tidligere charrettene i 200, 2008 og 2009.

Registringsavgiften for charretten er 2000 kr. (flyreise og opphold en uke vil koste ca.10.000 kr samlet).

Anbefalt ankomstdag er lørdag 21. mars, avreise søndag 28. mars. Vi kan om ønsket bestille forlenget opphold.

-

Norsk nettside: www.naboskap.no

Engelskspråklig internettside for charretten; med detaljert program

Havana Urban Design Charrette 22-27 March:
http://www.intbau.org/havanacharrette2010.htm

Kontaktperson: Audun Engh, audun.engh@gmail.com . Tlf. 92 62 26 26

--------

Engelskspråklig annonsering nedenfor.

----------

TOUR OF CUBA

14 - 20 March 2010

The Cuban and Scandinavian chapters of INTBAU in partnership with the Academy of Urbanism (UK) and C.E.U. - Council for European Urbanism invite you to join a one week tour of three Cuban cities and UNESCO World Heritage Sites: Havana, Trinidad and Cienfuegos.

AN INTRODUCTION TO THE HISTORY OF CUBAN ARCHITECTURE AND URBANISM

The one week tour March 14-20 will give you an introduction to the history of Urbanism and Architecture of Havana, Cienfuegos and Trinidad, all listed as UNESCO’s World Heritage Sites. We will study the restoration and regeneration of Old Havana and go on one day tours by bus to two smaller historic towns, Trinidad and Cienfuegos.

Our expert guide will be Prof. Julio Cesar Perez, who has been a speaker at several INTBAU and C.E.U. conferences. A Loeb Fellow at Harvard Graduate School of Design 2001-2002 and Adjunct Professor at the School of Architecture in Havana, he has lectured widely in the US and Europe about Cuban architecture. He is also the author of the major book “INSIDE CUBA”, published by Taschen in 2006. Julio Cesar Perez was also our tour guide in 2007, 2008 and 2009.

Who is it for: Architects, planners, art historians, antiquarians, writers, students, others with an interest in the history of Cuban architecture, urbanism and culture, and anybody who wants to discover better ways to make cities for people.

Havana Urban Design Charrette: The week following the tour, we will arrange an urban design charrette in Havana 22 -27 March 2010. You are welcome to join one of the events, or both

Registration: The Registration fee for tour program is 670 £ / GBP (approx. 740 Euro, 1100 US $) with single room accommodation. For two persons sharing a room the individual cost is 600 £ / GBP.

The registration fee includes:

- Seven nights accommodation in Casa Particular (rooms for rent in private apartments),

- Bus and walking tours of Havana, Cienfuegos and Trinidad. Travel by bus from Havana to Trinidad and Cienfuegos. - Expert guiding by Prof. Julio Cesar Perez all week, and by local experts at some of the locations.

- Travel to Cuba and meals are not included.

Website for detailed program and registration:

http://www.intbau.org/cubatour2010.htm

Havana Urban Design Charrette 22 - 27 March :

http://www.intbau.org/havanacharrette2010.htm

For additional information, please contact Audun Engh, INTBAU Scandinavia, Oslo, Norway; audun.engh@gmail.com Tel. +47.92622626

---------------------------------------------------------------------------------

INTBAU Cuba and Scandinavia in partnership with The Academy of Urbanism (UK) and C.E.U. – Council for European Urbanism invite you to the:

2010 Havana Urban Design Charrette

22 – 27 March, 2010

The 2010 International Charrette will build on our work from 2007, 2008 and 2009. International architects, planners and urban enthusiasta are invited to join Cuban experts and local communities for a one-week charrette 22 – 27 March 2010 to develop proposals for the regeneration and development of the Waterfront area of Old Havana, Casablanca, a small marine town across from Old Havana, and East Havana.

The event will give participants an introduction to the history of Havana’s cultural heritage, through a close contact with its traditions, architecture and urbanism. The charrette seeks the participation of individuals who share a respectful attitude to new interventions in historical contexts, and value the creation of places where human beings can live, work and enjoy: A contemporary city that respects and values tradition, order and urbanity, and honors the culture of cities.

Who is it for: Architects, planners, art historians, antiquarians, writers, students, others with an interest in the history, traditions and the culture of Cuba. and anybody who wants to discover better ways to make cities for people.

The registration fee for International participants is 220 £ / GBP (approx. 250 Euro or 350 $ / USD). Student scholarships are available.

The week before the charrette, 14 - 22 March, we will arrange a tour of three historic cities; Havana, Trinidad and Cienfuegos.You are welcome to join one of the events, or both.

Website with detailed information: http://www.intbau.org/havanacharrette2010.htm

Tour of Cuba, March 14 - 20: http://www.intbau.org/cubatour2010.htm

For additional information, please contact: Audun Engh, INTBAU Scandinavia, St. Olavs gate 9, 0165 Oslo. Norway, email audun.engh@gmail.com. Tel. +47.92622626 .

-------------

TOUR OF CUBA: 14 - 20 MARCH 2010

2009-11-16T13:51:00.000-08:00

TOUR OF CUBA
14 - 20 MARCH 2010

---

The Cuban and Scandinavian chapters of INTBAU in partnership with the Academy of Urbanism (UK) and C.E.U. - Council for European Urbanism invite you to join a one week tour of three Cuban cities and UNESCO World Heritage Sites: Havana, Trinidad and Cienfuegos.

AN INTRODUCTION TO THE HISTORY OF CUBAN ARCHITECTURE AND URBANISM

The one week Tour March 14-20 will give you an introduction to the history of Urbanism and Architecture of Havana, Cienfuegos and Trinidad, all listed as UNESCO’s World Heritage Sites. We will study the restoration and regeneration of Old Havana and go on one day tours by bus to two smaller historic towns, Trinidad and Cienfuegos.
Our expert guide will be Prof. Julio Cesar Perez, who has been a speaker at several INTBAU and C.E.U. conferences. A Loeb Fellow at Harvard Graduate School of Design 2001-2002 and Adjunct Professor at the School of Architecture in Havana, he has lectured widely in the US and Europe about Cuban architecture. He is also the author of the major book “INSIDE CUBA”, published by Taschen in 2006. Julio Cesar Perez was also our tour guide in 2007, 2008 and 2009.
Who is it for: Architects, planners, art historians, antiquarians, writers, students and others with an interest in the history of Cuban architecture, urbanism and culture.

---

TOUR SCHEDULE

Day 0 – Saturday 13 March

Arrival in Havana. Accommodation.

Day 1 – Sunday 14 March

Morning. 9.30 am- 1.00 pm
WALKING Tour of Old Havana by Prof. Julio César Pérez Visit the 4 oldest squares of Old Havana and the most representative colonial buildings:
• Plaza de Armas, XVI century with Royal Force Castle by Sánchez and Calona (1558- 1577), the Palacio del Segundo Cabo or Royal Post Office (1770- 1791), the Palacio de los Capitanes Generales (1776- 1791) by Antonio Fernández Trevejos and Pedro de Medina; the beautiful Santa Isabel hotel- where US President James Carter was lodged when he visited Cuba in 2002- the former residence of Count of Santovenia from 1784 and El Templete from 1828 by Antonio M. de la Torre.
• Plaza de San Francisco de Asís from 1628 with the baroque Church and Convent of Saint Francis of Assisi from 1735 and the 1908 Stock Exchange of Havana by Tomás Mur built by the famous US company Purdy and Henderson in a record time of only 16 months; the Custom House of Havana by Barclay, Parsons and Klapp from 1914.
• Plaza Vieja where the restoration process is best explained with a stop at a special corner restaurant which is the museum of beer in Havana. Visit to the 1735 Casa de Condes de Jaruco with the most beautiful stained glass windows in Havana and walls with the original fiezes and a wonderful courtyard.
• Plaza de la Catedral. Visit the Casa de Condes de Bayona from 1725- currently the Museum of Colonial Art of Cuba- and the Casa del Marqués de Arcos, Casa del Conde de Lombillo and Casa del Marqués de Aguas Claras, all from XVIII Century and the Cathedral, the greatest example of Cuban Baroque from 1777.
Lunch suggestion: 1.00- 2.30 pm
Café del Oriente at Plaza San Francisco.
Afternoon. 2.30 pm- 4.00 pm.
FREE, Siesta, EastHavanaBeaches, etc.
Evening suggestions:
Live Jazz Music at “La Zorra y El Cuervo” Nightclub in La Rampa, El Vedado. Coppelia Ice Cream Parlor on the hottest place in town where youngsters hang out. Watching the old traditional ceremony of the 9.00 o’ clock canyon shooting at the Fortress of San Carlos de la Cabaña across the bay. El Gato Tuerto bar.
Dinner suggestion:
La Torre restaurant on top of FOCSA Building in El Vedado, overlooking the city and the sea.

Day 2 – Monday 15 March

Morning 9.30 am- 1.00 pm.
WALKING Tour of The Walls District (XIX century/ early XX century) by Prof. Julio César Pérez.
• Visit The Parque Central of Havana where the 1879 England hotel is, the Neo- Moorish 1908 Seville Hotel, the 1914 Casino Español, the 1915 Great Theater of Havana by Belgian architect Paul Belau who also designed the former Presidential Palace in 1920- currently the Museum of the Revolution; the 1925 Centro Asturiano designed by Spanish Architect Manuel del Busto- currently the Fine Arts Museum.
• Walk along the world wide famous1929 promenade El Paseo del Prado, inspired in the elevated plaza concept and considered one of the best open spaces in the world by French Landscape designer J.C. N. Forestier who also designed the nearby Park of Fraternity and Avenida del Puerto (Harbor Avenue) and also the 1929 Capitolio gardens.
• Visit the former home of President José Miguel Gómez from 1915 designed by Cuban architect Hilario del Castillo.
• Visit the former Bacardi Headquarters Building from 1930 (the Jewel of Art Déco).
Lunch suggestion: 12.30- 2.00 pm
Prado y Neptuno Italian Restaurant across Parque Central, designed in 1999 by Italian architect Roberto Gottardi, author of the Drama School at the Schools of Art Campus.
Afternoon 2.30- 4.00 pm.
WALKING Tour of El Vedado district led by Prof. Julio César Pérez:
• Visit the City Garden of El Vedado- planned in 1859-60 but not developed until early in the XX century- according to modern planning principles that introduced the green in the city for the first time.
• Visit the 1906- 40 Universtity of Havana Campus, the 1926 Dolce Dimora mansion designed by Cuban architects Govantes and Cabarrocas, currently the Napoleon’s Museum, La Rampa district, the very heart of modern Havana where the famous 1966 Coppelia Ice Cream Parlor is and the1950s hotels, apartments, cinemas, restaurants and shops are.
• Visit the 1930 National Hotel designed by US architects McKim, Mead & White designated best hotel all over the world in 2006.
Evening suggestion:
Optional drinks at the Hotel Nacional gardens and terraces.
Dinner suggestion:
Paladar de Adela in El Vedado or at the National Hotel.
Late evening suggestions:
Discotech at the Havana Café of the Melia Cohiba Hotel or Nightclub at the Riviera Hotel or Jazz café at Galerias Paseo.

Day 3 – Tuesday 16 March

Morning 9:30 - 1:00 pm.
BUS Tour of West Havana. The suburbs, the new hotels.
• Visit the Miramar District (planned in the early XX century) and the big city model at the Group for Integral Development of the Capital.
• Learn from the bus about important landmarks as the 1980 Soviet Embassy- tallest building in Miramar- and the Miramar Trade Center office park and the new hotels area.
• Lectures and meetings with key people who will talk about current development, opportunities and challenges for the near future of the city of Havana and will answer questions from the participants.
Lunch suggestion: 1.30- 2.30 pm
Paladar VistaMAr, a 1950s architect’s home by the sea, in Miramar.
Afternoon 2.30- 5.00 pm.
From the bus see the westernmost suburbs inspired by the City beautiful movement from Frederick Law Olmstead with isolated villas in ample lots with huge gardens and eclectic and modern houses.
On the way back, drive along the tree- lined avenues of Paseo and G Street (Avenue of the Presidents) and visit the 1927 Florentine style Baró- Lasa mansion designed by Cuban architects Govantes and Cabarrocas with Art Déco interiors by French designer René Lalique and the 1957 Riviera Hotel originally designed by Philip Johnson and formerly owned by mobster Meyer Lansky.
Evening suggestion:
Dinner at Paladar La Cocina de Lilian in Playa district.

Day 4 – Wednesday 17 March

Morning 8:30- 11:30 am.
Travel by bus from Havana to Cienfuegos. Accomodation.
Lunch suggestion: 1.00- 2.30 pm
Palacio del Valle Restaurant by the sea.
Afternoon 2.30- 5.00 pm.
WALKING Tour of the Historic Center of Cienfuegos by Julio César Pérez and possibly Historiador Architect Irán Millán.
Main square and XIX century Townhall, Terry Theater, Catholic Church, Row houses with cafes and shops.
Dinner suggestion:
Cienfuegos Yatch Club by the sea.
Overnight in Cienfuegos.

Day 5 – Thursday 18 March

Morning 9.00- 10.30 am
Travel by bus from Cienfuegos to Trinidad. Accomodation.
Lunch suggestion:
Local restaurant
Afternoon 2.30- 5.00 pm.
Walking tour of the center of the city led by Julio César Pérez and possibly Historiador Nancy Gonzalez.
Plaza Mayor, Catholic Church, Palacio Cantero, Palacio Brunet, Regidor Ortiz, Casa del Cocodrilo, etc.
Evening suggestion: 5.00 pm.
At the beach. Dinner at a restaurant by the sea.
Late evening suggestion:
Casa de la trova. Cuban music and dancing.
Overnight in Trinidad.

Day 6 – Friday 19 March

Morning 9.00- 10.30 am
Travel by bus to the Sugar Mills Valley in Trinidad outskirts. Visit Hacienda Iznaga and Tower Iznaga on the way back to Havana.
Lunch suggestion
Cienfuegos Yacht Club by the sea.
Afternoon 2.00- 6.00 pm
Return Trip to Havana
Evening suggestions:
Salsa Music at Casa de la Música in Miramar, Music at Hotel Riviera or at Hotel Nacional with Buena Vista Social Club members.
Day 7 – Saturday 20 March
"Day on your own" in Havana. Optional departure in the afternoon.

------

Some of the Cuban practitioners we will meet
Orestes del Castillo:
Mr. del Castillo is an expert in the restoration and structural repairs of old buildings. He has recently retired from his position at the Office of the Historador of Havana, where he for many years has been working closely with the Historador Eusebio Leal Spengler himself, who is in charge of the restoration of Old Havana. Mr. del Castillo is a professor at the Havana School of Architrecture and he has been awarded the National Award of Architecture. He has lectured widely in both the U.S. and in Europe.

Raúl González Romero
Mr. Romero is an architect, expert in hotels and one of the advisors of the Minister of Construction of Cuba. Mr. Romero is a professor at the Havana School of Architrecture and he has been awarded the National Award of Architecture. He has lectured widely in Europe.

Mario Coyula.
Mr. Coyula is the former Director of Havana´s Planning Agency known as Grupo para el Desarrollo de la Capital. He is the former Director of the School of Architecture and the former editor of Arquitectura Cuba magazine. Mr. Coyula is a professor at the Havana School of Architrecture and he has been awarded the National Award of Architecture He has taught in MIT, Harvard and has lectured widely in USA and Europe.

We will also try our best to arrange a meeting with the Historiador of Havana: Eusebio Leal Spengler. But we cannot promise that we will manage to set up such a meeting, alternatively we will meet other key staff at the Historador office such as Mr. del Castillo.

Cienfuegos and Trinidad

We will also meet several people involved with restoration / preservation / heritage / and urban development in the other cities we visit. In Cienfuegos we will meet the Historiador and Head Architect of the town Mr. Irán Millán, and in Trinidad we will meet the Historiador and Head Architect of the town Mr. Nancy González.

------

Registration fee

The cost of the tour program is 670 £ / GBP (approx. 740 Euro, 1100 US $) with single room accommodation.
For two persons sharing a room the individual tour cost is 600 £ / GBP.
We can also arrange accommodation for additional nights in Havana if you arrive early or would like to stay longer. Please contact Audun Engh – audun.engh@gmail.com
The registration fee includes:
- Seven nights accommodation in Casa Particular (rooms for rent in private apartments),
- Bus and walking tours of Havana, Cienfuegos and Trinidad. Travel by bus from Havana to Trinidad and Cienfuegos.
- Expert guiding by Prof. Julio Cesar Perez all week, and by local experts at some of the locations we visit.
The fee does not include international travel to Havana, and does not include any meals.
The participants are asked to arrange their own travel to Havana. Airlines with connections from Europe include Air France, British Airways, Iberia, and Virgin Atlantic (from London).
Meals will be organised either collective and on an individual basis, but all meals will have to be paid by the individual participant.
Some ATMs can be found, but they are rare compared to other countries. No cards issued by US bank will work in Cuba. It is recommended to bring cash for the trip. Euros, UK Pounds and Dollars are accepted in any currency exchange shop. US $ will be subject to a 10% tax when exchanged.

Registration and contact

For registration and payment, please go to the Registration page on the INTBAU web site, www.intbau.org. (from approx.1 December, 2009).

For information and a preliminary registration, please e-mail Audun Engh, Oslo, Norway; audun.engh@gmail.com Tel. +47.92622626

---

Accommodation

Havana

Casa Particular (rooms for rent in private houses and apartments) is a uniquely Cuban form of accommodation. Most of the rooms are in apartment buildings from the 1950s, and all are located in the El Vedado area of Havana, just a few blocks from the famous Hotel Nacional. The living and dining rooms are shared with the Cuba family. If you wish, the family will provide you with breakfast and other meals (against a surcharge). All guests will have single rooms unless otherwise agreed. Some bathrooms might be shared with other guests. The buildings are just five minutes away from the Malecón waterfront. We have stayed in the same area as during our last two trips, and the location has proven as a superb starting point for exploring Havana.

Cienfuegos.

We will stay in private homes (Casa Particular). Not all the group will be accommodated in the same are due to the character of the city. We will split the group in two neighbourhoods, most of our guests will stay in old colonial houses close to the city centre while others will stay outside of the city centre in early modernist bungalows close to the sea. In most cases the rooms will have air condition, private bathrooms, etc., but standards may vary as we will stay in private homes.

Trinidad

We will stay in private homes (Casa Particular).Some of the houses have truly spectacular interiors from the height of the colonial time in Cuba.
Visa
You will need a tourist visa for visiting Cuba, please contact your local Cuban embassy. New regulations require you to submit the address and registration number of our Casa Particular when applying for a visa. We will provide you with this information in due time.

---

US Participants

We have had US participants on both our tour and workshop in 2007 and 2008. Due to the US trade embargo, US citizens will need to travel to Cuba under either a general or a specific license. Please go to the website of the United States Department of the Treasury Office of Foreign Assets Control.

Travel agents that have been recommended by some of our previous American participants:
• Common Ground Education & Travel Services - www.commongroundtravel.com
• Marazul - www.marazul.com
.
If you are uncertain whether or not you fall under the General License category, you may contact the Center for Constitutional Rights in New York (Phone: 212-614-6464; Fax: 212-614-6499; Email: ccr@igc.apc.org ), for free legal advice on travel regulations.

--

Havana Urban Design Charrette

Following the tour, we will arrange an urban design charrette in Havana 22 -27 March 2010. You are welcome to join one of the events, or both. For more information on the charrette, please go to the 2010 Havana charrette web site

--

The Organisers

The tour is organised by the Cuban and Scandinavian chapters of INTBAU, in partnership with the Academy of Urbanism, UK, and Cuban and Norwegian chapters of C.E.U. - Council of European Urbanism. We have organised similar events in Norway, Germany, the UK, Romania and Italy.

Prof. Julio César Pérez Hernández, Havana, will be the expert guide.
Prof. Perez was a Loeb Fellow at Harvard Graduate School of Design 2001-2002 and adjunct professor at the School of Architecture in Havana (1998-2006), has lectured widely in the US, Canada and Europe about Cuban architecture. He is a member of the Union of Writers and Artists of Cuba and the recipient of several international and national awards. His writings have been published in the New York Times, Arquitectura Cuba and Arquitectura y Urbanismo.

Julio Cesar Perez is the author of a major new book on Cuban architecture and culture, "Inside Cuba", published byTaschen. He is the president of the Cuban chapters of INTBAU and C.E.U. and the author of "A Master plan for 21st century Havana".

INTBAU Scandinavia is represented by Audun Engh, who is also a member of the INTBAU College of Chapters.

Web sites:
www.intbau.org
www.ceunet.org
www.academyofurbanism.org.uk

----

More info on Havana

Havana described by Wikipedia

More info on Trinidad

Trinidad described by Wikipedia
Trinidad described by a travel agency

More info on Cienfuegos

Cienfuegos described by Wikipedia
Cienfuegos described by a travel agency
Cienfuegos described by Cuba-Junky

HAVANA URBAN DESIGN CHARRETTE 22 - 27 MARCH 2010

2009-11-16T13:03:00.000-08:00

INTBAU Cuba and INTBAU Scandinavia in partnership with the Academy of Urbanism (UK) C.E.U. Norway and C.E.U. Cuba invite you to the:

2010 Havana Urban Design Charrette

22 to 27 March 2010.

---

The 2010 International Charrette will build on our work from 2007, 2008 and 2009. International architects and planners are invited to join Cuban experts and local communities for a one-week charrette 22nd – 27th March 2010 to develop proposals for the regeneration and development of the Waterfront area of Old Havana, Casablanca, a small marine town across from Old Havana, and East Havana.

The charrette will fit both educational and professional purposes and will give participants an introduction to the history of Havana’s cultural heritage, through a close contact with its traditions, architecture and urbanism. The charrette seeks the participation of individuals who share a respectful attitude to new interventions in historical contexts, and value the creation of places where human beings can live, work and enjoy: A contemporary city that respects and values tradition, order and urbanity, and honors the culture of cities.

Who is it for: Architects, planners, art historians, antiquarians, writers, students and others with an interest in the history, traditions and the culture of Cuba.

Participants are responsible for their own travel to Cuba, accommodation and meals. We can assist with arranging accommodation for you, either in private apartments (Casa Particular) or in an international style hotel.

For a report on the 2009 charrette, please go to : http://www.johnpilling.net/2009-havana-harbour-charrette/summary.html ,

For information and registration, please contact:

Julio Cesar Perez, Cuba, email jcesar@cubarte.cult.cu ,

or Audun Engh, St. Olavs gate 9, 0165 Oslo. Norway, email audun.engh@gmail.com. Tel. +47.92622626.

----

Havana Charrette 2010 - Project Objectives

1. Elaborate ideas for the development of the waterfront sectors of the harbor and East Havana.
2. Promote an integrated vision between the natural condition and the built environment.
3. Promote and highlight the importance of the harbor and East Havana for the new image of Havana and for social and cultural integration.
4. Evaluate the benefits of the transformation of the harbor and East Havana for the future of Havana in economical and urban terms.
5. Improve the quality of life of the inhabitants of the harbor and East Havana, preserving its Mediterranean image and getting advantage of its privilege site.
6. Propose the increase of urban open space, housing and commerce in the area and its impact at city level.
7. Turn the current industrial character of the harbor into a sport and recreation one.
8. Reshape the urban landscape of an area currently dilapidated and lacking character by increasing the green areas.
9. Reinforce the cultural identity of the City of Havana.
10. Propose the sanitation of the bay as a necessary condition and departure point to achieve from an ecological perspective.

In 2007, 2008 and 2009 the Royal Norwegian Embassy has most generously invited all Charrette participants to a private evening reception with dinner and live music at the residence of the Norwegian Charge d'Affairs. In 2008 and 2009 also the British Embassy invited Charrette participants to a private evening reception. Similar social events are expected to happen during the 2010 Charrette as well, but they will be confirmed later.

---

What is a Charrette?

A charrette is an intensive planning session where citizens, designers and others collaborate on a vision for development. It provides a forum for ideas and offers the unique advantage of giving immediate feedback to the designers. More importantly, it allows everyone who participates to be a mutual author of the plan.
Read more about charrettes at The Town Paper and Wikipedia.

---

Registration & Costs

The registration fee for International participants is 220 £ / GBP (approx. 250 Euro or 350 $ / USD). This fee goes exclusively to cover expenses during the charrette, such as drawing materials, transportation costs for Cuban participants, and rent of venue.

A limited number of student scholarships covering the registration fee are available. To apply, please contact Audun Engh: audun.engh@gmail.com

The participants will have to organise their own travel to and from Cuba, and cover accommodation and meals individually. Air France, Iberia, Virgin and other airlines have flights to Havana. We can on request arrange Casa Particular (rooms in private houses and apartments) accommodation in the Vedado district for 50 CUC, Cuban Convertible Peso per night (approx, 55 $, 35 Euro, 30 £). This price is per room, single or double occupancy. Most of our participants at the 2007, 2008 and 2009 Charrettes chose this option, although some preferred to arrange for their own accommodation. We can make some suggestions if you prefer hotel accommodation.

For further information and preliminary registration, please e-mail:
Audun Engh. Oslo Norway, audun.engh@gmail.com , or Julio Cesar Perez, Havana Cuba, jcesar@cubarte.cult.cu

---

Tour of Cuba, 14 - 20 March 2010

Preceding the charrette, we will arrange a on week tour of Cuba, visiting the three UNESCO World Heritage cities Havana, Cienfuegos and Trinidad. You are welcome to register for one of the events, or both. For a detailed program and more information on the 14 - 20 March tour please go the 2010 Tour of Cuba page

---

Visa

You will need a visa to visit Cuba. Please contact your local Cuban embassy. A tourist visa will be the simplest to obtain. New regulations require you to submit the name of the hotel or the address and registration number of the Casa Particular bed and breakfast) when applying for a visa. We will provide you with this information in due time if you prefer Casa Particular accomodation.

---

US Participants

We have had US participants for the previous tours and workshops. But due to the US trade embargo, US citizens will have to travel under either a general or a specific license. For further information, please go to the website of the United States Department of the Treasury Office of Foreign Assets Control http://www.ustreas.gov/offices/enforcement/ofac/programs/cuba/cuba.shtml
You may email us or contact one of the travel agencies listed below for additional information on licenses.
Common Ground Education & Travel Services - www.commongroundtravel.com
Marazul - www.marazul.com .
You may also contact the Center for Constitutional Rights in New York (Phone: 212-614-6464; Fax: 212-614-6499; Email: ccr@igc.apc.org ), for free legal advice on travel regulations.

---

The Organisers

The charrette is organised by the Cuban and Scandinavian INTBAU chapters, in partnership with the Academy of Urbanism, UK, and the Cuban and Norwegian chapters of C.E.U. - Council of European Urbanism. We have organised similar events in several countries, including Norway, Germany, the UK, Romania and Italy. In September 2008 C.E.U. Norway organized the Third International C.E.U. Congress - Climate Change and Urban Design in Oslo, Norway.

Web sites:

www.intbau.org
www.ceunet.org
www.academyofurbanism.org.uk

---

Professor Julio Cesar Perez Harnandez is responsible for the academic and professional program in Havana and the Cuban participation. Prof. Perez was a Loeb Fellow at Harvard Graduate School of Design 2001-2002 and adjunct professor at the School of Architecture in Havana (1998-2006). He has lectured widely in the US, Europe, Canada and Bermuda about Cuban architecture. He is a member of the Union of Writers and Artists of Cuba and the recipient of several international and national awards. His writings have been published in Progressive Planning, the New York Times, Arquitectura Cuba and Arquitectura y Urbanismo. Julio Cesar Perez is the author of a major new book on Cuban architecture and culture, "Inside Cuba", published by Taschen. He is the President of the Cuban Chapters of INTBAU and C.E.U., and the author of "A Masterplan for 21st Century Havana" and of the forthcoming book “The Magic Landscapes and Urban Design of Havana”.

---

Previous Charrettes

Read about our previous charrettes in Havana

2007 report (John Pilling) : http://www.johnpilling.net/Havana_Harbour_Charrette/Home.html

2008 report (John Pilling) : http://www.johnpilling.net/2008_havana_harbour_charrette/Summary.html

2009 report (John Pilling): http://www.johnpilling.net/2009-havana-harbour-charrette/summary.html

---

About Havana and Casablanca

Cuba is the biggest island in the Caribbean with 114, 525 Km2 and its current population is 11, 224, 321 inhabitants. Its strategic location regarding the Gulf of Mexico and the Strait of Florida marked important commercial routes since the arrival of the Europeans to America in 1492 while its tropical climate and the beauty of its beaches make it an important destination for tourists nowadays.

Havana is the Capital of Cuba and it was founded by its protected harbor in 1519 whose key geographic position for the Spanish fleets granted the city great prominence by the XVI century. Partially surrounded by a chain of stone fortresses that were built to defend the city, the harbor has an enormous potential for its future economic and urban transformation as part of the waterfront redevelopment strategy to increase public space, housing, recreation and commerce. Its current population is around 2.5 million people. There are different towns and neighborhoods - like Regla, Guanabacoa and Casablanca - around the harbor.

Read more about Havana on Wikipedia.

---

Casablanca, founded in 1780, is a small marine town across from Old Havana with 5,000 inhabitants. It is crowned by the biggest fortress built by Spain in America from 1763 to 1774. The town is located on a hill where the bay becomes wider so it offers magnificent views to the bay and Old Havana and the Malecón- the seaside promenade in the background. Its urban pattern is very simple and mostly developed along a main axis- Calle Artés- parallel to the water and then, terraces that deal with the slope of the site to accommodate other streets and the buildings. The European influenced vernacular architecture is rather simple and most of the buildings are one story high row houses either with flat or pitched roofs. Porches, high ceilings, stucco walls and courtyards are among its main features. Infrastructure is in an acceptable condition- the town has a stable water supply, electricity, sewage and telephone network- though it should be improved. It has a train- the 1916 Hershey electrical train, the only one in Havana and the oldest of its kind still working in the world- and a boat service for transportation across the harbor.

The 28 meters high Jesus Christ of Havana- a 1958 white Carrara marble sculpture by woman artist Jilma Madera- is one of the landmarks together with the National Weather Center and its dome and the Fortress of La Cabaña, where the International Book Fair is held every year.

Providing the enormous success of restoration in Old Havana- declared a World Heritage Site by UNESCO in 1982- Casablanca- under the authority of the Historian of the City of Havana- could enjoy the benefits of restoration with a sustainable approach.

Casablanca offers an opportunity to develop a project for improving the quality of life of its inhabitants and a challenge to reshape the neighborhood getting advantage of its privilege location overlooking the bay and Old Havana.

----

The East Havana Waterfront Sector is one of the most relevant in the Waterfront Redevelopment Concept of the Master Plan for 21st Century Havana conceived by Professor Julio César Pérez Hernández and his team of Cuban architects. Its proximity to the harbor and vacant land makes it very appealing for potential future development.

Since its very foundation Havana's expansion was restricted to the East, so it sprawled westwards along four centuries, and even further based on the car along the XX Century. Once the distances became unfeasible, the territory beyond Old Havana to the East was very much appreciated for new development, although it could not be developed until 1958 after the Tunnel of Havana, executed by the French Societé de Grands Travaux de Marseille, was finished. The tunnel and a new highway - Vía Monumental - contributed to increase the value of the land, and soon several urban projects were done for the now available area, including Sert's new Presidential Palace across the bay and one by Italian architect from Milan, Franco Albini. The US firm Skidmore, Owen and Merril were also involved in the projects that were thought to create a paradise for casinos and hotels at the time when Las Vegas didn't even exist.

After the 1959 Revolution, Albini's project turned into a new and smaller social housing complex, East Havana Neighborhood Unit Camilo Cienfuegos district according to the then current urban trends, finished in 1963. Although a high architectural quality was achieved, it lacked connectivity with the rest of the areas like Cojímar, a small fishermen’s town where writer Ernest Hemingway used to have his boat. In the 1970s a massive precast construction project flooded Alamar, another district after the Cojímar River, and in 1991 a new urban development was added with the construction of several sports facilities and the Villa Panamericana for the celebration of the Pan American Sport Games, the former being examples of bad architecture, and the latter a failed attempt to recreate the traditional city with a central street and blocks filled in with kitsch post-modern style buildings.

The challenges are many and huge, but the most important one will be the integration of this territory as proposed in the Master Plan following its guidelines and design codes - urban, landscape and architectural - so that the whole waterfront is developed according to both its vocation and its potential to give Havana a new facade related to the sea, that orients new urban development to the sea and creates an urban realm according and a sustainable environment. The challenge will consist in the integration of this area to the rest of Havana in both physical and cultural terms, so that it gives continuity to the tradition of excellence of Havana's urbanism and architecture.

--------------------

Havana Harbor Charrette Program. March 22nd - 27th, 2010

Day 1 SUNDAY March 21st Evening
Welcome and Introduction by Dr. Eusebio Leal Spengler; Director of the Office of the Historian of the City of Havana, Prof. Julio César Pérez; Cuban and Norwegian Chapters of INTBAU, Audun Engh; Council for European Urbanism. Followed by a buffet and drinks reception. Hotel Condes de Villanueva. Mercaderes Street, at corner of Obrapía; 5.30 pm

Day 2 MONDAY, March 22nd Morning 10 a.m.Work Session.
Tour of the harbor site, Casablanca and East Havana. Introduction of the city, its history and evolution by Professor Julio César Pérez at the scale model of Old Havana.

Lunch on your own or at the venue.
2.30- 5.30 p.m. Studio work. Work in teams. Lectures. Hotel Condes de Villanueva, Mercaderes Street, corner of Obrapía.

Day 3 TUESDAY, March 23rd Morning 9.30 a. m.
Work session. Discussion and organization for presenting preliminary ideas. Venue Hotel Condes de Villanueva. Mercaderes Street, corner of Obrapía

1.30- 2.30 p.m. Lunch. Afternoon session. Public meeting and pin ups of the first ideas. Led by Prof. Arch. Julio César Pérez.

2.30- 5.30 p.m. Studio work at the venue.

Day 4 WEDNESDAY, March 24th. Morning. 9.30 a. m.
Studio work. Team work according to training and affinity
1.30- 2.30 p.m. Lunch
Afternoon session
2.30- 5.30 p.m. Studio work

Day 5 THURSDAY, March 25th. Morning. 9.30 a.m.
Studio work.
1.30- 2.30 p.m. Lunch
Afternoon session
2.30- 5.30 p.m Studio work
5.30 p.m. Public presentation and Discussion of First Proposals

Day 6 FRIDAY, March 26th. Morning. 9.30 a.m.
Studio work.
1.30- 2.30 p.m. Lunch
Afternoon session. Preparation for the final presentation.
2.30- 5.30 p.m. Studio work

Day 7 SATURDAY, March 27th. Morning. 10.00 a.m.
Public Presentation of Final Proposals for The Harbor and of Casablanca
Conclusions and announcement of follow up.
Evening: Cuban Party (to be paid individually).

--------------

Participating Cuban Experts

Dr. Professor Architect Orestes del Castillo - ONG Old Havana.
Professor Architect and Urban Planner Julio César Pérez, UNEAC, CEU, INTBAU.
Professor Architect and Urban Planner Esteban Martínez, Member of UNEAC.
Architect Juan Carlos Toledo, Office of the Historian of the City of Havana.
Architect Joel Estévez, OSEDIP.
Architect Alexis de la Cruz, EPROB.

Cuban Supporting Organizations

Office of the Historian of the City of Havana
UNEAC (National Union of Artists and Writers of Cuba)
UNAICC (National Union of Architects and Engineers of Cuba)
National Physical Planning Institute
Faculty of Architecture of Havana / CUJAE
Fundación El Hombre y la Naturaleza
Instituto Nacional de Geofísica y Astronomía
Government of Casablanca
Government of East Havana

--

PLANSMIEKURS 17. TIL 22. JANUAR; EVJE I AUST-AGDER

2009-11-16T12:03:00.000-08:00

INVITASJON TIL KURS:

PLANSMIER OG DELTAKENDE PROSESSER FOR LOKAL STEDSUTVIKLING.

Evje og Hornnes kommune, søndag 17. – fredag 22. januar 2010.
Kurset er koblet til en samtidig "plansmie" for utvikling av tettstedet Evje, se www.plansmier.no

pdf:

http://www.allgronn.org/invitasjon-plansmiekurs-evje.pdf

Dette blir vår tredje plansmie /charrette med tilknyttet kurs, etter Brokelandsheia og Åfjord i 2009.

Evje befinner seg 50 km. nord for Kristiansand.

Kurset passer for fagfolk og studenter innen arkitektur, landskapsarkitektur, samfunnsgeografi og planlegging.

Vi har noen plasser til subsidiert pris for studenter, takket være støtte fra Evje og Hornnes kommune.

Artikkel i Arkitektnytt om forrige plansmie i Åfjord: www.allgronn.org/arkitektnytt-plansmier.pdf

I januar 2010 arrangerer Evje og Hornes kommune en ”plansmie” for å lage planer for fremtidig stedsutvikling i Evje sentrum. I løpet av fire dager skal det utvikles et konkret og detaljert planforslag for hvordan Evje kan bli et bedre tettsted med øke befolkning. Forslagene fra plansmia vil bli integrert i den pågående planprosessen i kommunen.

Sivilarkitekt Arne Sødal er engasjert av kommunen til å lede det faglige arbeidet og den deltakende prosessen under plansmia.

I samarbeid med INTBAU Skandinavia - http://www.intbau.org/norway/index.htm - inviterer arkitekt Sødal interesserte til å delta i et kurs som holdes parallelt med plansmia, og i samme lokaler.

Les mer om plansmia her: www.plansmier.no

HVA ER EN PLANSMIE?

Både kommuner og utbyggere opplever et stadig sterkere lokalt engasjement i stedsutviklingen. Dessverre kommer befolkningen og frivillige grupper ofte så sent på banen at man får store konflikter, med protestaksjoner og klagerunder som resultat.

Plansmier innebærer at et team med fagfolk (arkitekter, landskapsarkitekter, planleggere) arbeider tett sammen med både de viktigste lokale aktørene og befolkningen som helhet. Målet er en konkret, relaistisk plan som ivaretar alle viktige hensyn på en balansert måte, og får tilslutning fra så mange som mulig.

Plansmier betyr at man tar alle lokale aktører aktivt med fra starten av, og arbeider med enighet som målsetting. Fungerer prosessen som forutsatt kan man få en realistisk plan som ivaretar både ambisjoner om utvikling og ønsker om å bevare og styrke eksisterende kvaliteter.

HVA VIL MAN LÆRE PÅ KURSET?

Målet er å gi deltakerne innsikt i metoder for deltakende planlegging av lokal utvikling, med to hovedinnfallsvinkler:

- Hvordan trekke mange aktører og engasjerte borgere med på en konstruktiv måte? Fra folkemøter og konfliktløsing, til konkret arbeid sammen med arkitekt for å tegne ut forslag.

- Hva er bærekraftig stedsutvikling? Prinsipper og sjekklister for gode stedskvaliteter: Bl.a. et mangfold av ulike funksjoner, gode offentlige rom, korte avstander med redusert bilavhengighet, inkludering av ulike sosiale grupper og vern av natur- og jordbruksområder gjennom høyere utnyttelse.

Kursdeltakerne vil bli trukket aktivt med i plansmia, med oppgaver som kan bli en del av planen. Oppgavene tilpasses den enkelte deltakers faglige bakgrunn. Det kan være f.eks. tegnearbeid og gjennomføring av holdningsundersøkelser blant beboere og næringsdrivende.

Forelesninger vil ha et seminarpreg, med aktiv dialog mellom deltakere og forelesere.

Se ellers detaljert program nedenfor

HVEM ER KURSET FOR?

Fagfolk som arbeider med stedsutvikling og planlegging i kommuner, andre offentlige etater og i privat sektor. Folkevalgte og representanter for frivillige organisasjoner (kulturminnevern,velforeninger, næringsforeninger). Studenter innen aktuelle fag kan også delta. Det vil være både norske og internasjonale deltakere.

HVEM LEDER KURSET?

Det blir undevisning og ledelse av øvelser ved både norske og engelske fagfolk. I Storbritanna har deltakende prosesser tilsvarende plansmier (Inquiry by Design) blitt vanlige de siste årene, og vi nyttiggjør erfaringer derfra. Mye av kursprogrammet vil foregå på engelsk.

Dr. Susan Parham, samfunnsviter og byplanlegger fra London, knyttet til CAG Concultants. Firmaet har en rekke oppdrag for britiske kommuner innen stedsutviking, med vekt på bærekraftig lokal deltakelse.

Dr. Matthew Hardy, arkitekt fra London, med erfaring fra undervisning og plansmier i flere land.

Arne Sødal, sivilarkitekt med eget foretak i Oslo. Har vært hovedarkitekt i flere store plansmier i Norge, bl.a. Bjørvika og Majorstuen. Sødal leder det faglige arbeidet under plansmia, men vil også ha en forelesning og trekke inn kursdeltakerne i prosessen, med oppgaver som vil bidra til i den samlede planen.

Audun Engh, jurist. Bred erfaring fra planprosesser, bl.a. plansmier og engasjement fra frivillige organisasjoner.

PRAKTISKE OPPLYSNINGER:

Evje befinner seg ca. 50 km. nord for Kristiansand.

Kurset holdes de fem dagene i tidsrommet ca. 09.00 til kl. 18.00, med deltakelse på åpne kveldsmøter første og siste dag (se nedenfor). Vi vil holde til sentralt på Evje, og det er gangavstand til innkvarteringen.

PÅMELDING OG PRIS:

Deltakertallet er begrenset til 20. Påmelding skjer til Siv.Ark. Arne Sødal ved Audun Engh, audun.engh@gmail.com, tlf. 92 62 26 26 .

Kursavgiften er kr. 2.000.

Seks overnatting og alle måltider kan tilbys for kr. 900, basert på at to deltakere deler rom. Med enkeltrom er prisen 1500 kr.

STUDENTPLASSER TIL REDUSERT PRIS

Vi har et mindre antall gratis kursplasser for studenter og nyutdannede som ikke er i arbeid. Studenter betaler kun den vanlige prisen på kr. 900 eller 1500 dersom de ønsker overnatting og måltider. Kurset passer for studenter innen bl.a. arkitektur, landskapsarkitektur, samfunnsgeografi og planlegging. Søknad om studentplass sendes til Audun Engh, audun.engh@gmail.com, tlf. 92622626.

KONTAKT:

For ytterligere informasjon on kurset og påmelding, kontakt Audun Engh, audun.engh@gmail.com, tlf. 92622626

Ny plansmie berammet: Tettstedet Årnes i Åfjord kommune, Sør-Trøndelag:

2009-04-30T01:12:00.000-07:00

Etter en vellykket plansmie på Brokelandsheia i Gjerstad i mars 2009, se rapport på www.plansmier.org , er neste plansmie berammet i Åfjord kommune, Sør-Trøndelag 7. til 11. september 2009.

Oppgaven blir sammen med lokalsamfunnet å lage en plan for utvikling av tettstedet Årnes, under mottoet "Landsbyen mellom Elvene". Parallelt med plansmia blir det holdt et kurs i arrangement av plansmier og annen deltakende planlegging av bærekraftige tettsteder.

Nyheter om denne plansmia vil bli offentliggjort på www.plansmier.org

Audun Engh kan kontaktes om du er interessert i deltakelse i kurset. Det vil være åpent for både studenter og yrkesutøvere innen flere relevante fag, som arkitektur, landskapsarkitektur, planlegging og kommunal forvaltning og folkestyre.

Epost: audun.engh@naboskap.no
Tlf. 92622626
Adresse: Thomas Heftyes gate 14, 0264 Oslo

Naboskap

2009-04-16T01:29:00.000-07:00

Velkommen til bloggen om stedsutvikling Se www.plansmier.org