lørdag 19. november 2011

Video med Jan Gehl: Hva er menneskelig skala i byer? Congress for New Urbanism, mai 2012.

 .
Her er link til en glimrende 33 minutters video med den danske arkitekten og byplanleggeren Jan Gehl der han bl.a. forklarer hva menneskelig skala i byer innebærer.

http://www.cnu20.org/content/dutch-design-2011-jan-gehl

En av Jan Gehls bøker
Gehl gir konkrete råd om hvordan vi skal utforme bygninger og byområder for å sikre at de kan fungere  primært på menneskers og ikke ensidig på arkitekters og utbyggeres premisser. 

Selv ble han befridd fra arkitektutdanningens ensidige fokus på form og objekter av sin psyklogektefelle, som stilte ham spørsmål om hvor hensynet til mennesket var blitt av i arkitektskolenes besettelse av estetikk og enkeltbygninger. Stjernearkitektur et en trusel mot byene som steder for mennesker, sier Gehl bl.a. Mange arkitekter utformer bygninger som om det var parfymeflasker. 

Et konkret eksempel på Gehls kritikk av konvensjonell arkitektur: For å bidra til gatelivet må førsteetasje i bygninger både ha offentlige funksjoner og utformes forskellig fra etasjene over. Bygninger må ikke møte bakken slik "et norsk fjell treffer en fjord", uten å markere overgang til gateplanets offentlige status. (Sammenlign med Barcodeblokker som treffer bakken som avvisende tårn).

Jen Gehl mener høyhus er late arkitekters svar på behovet for økt utnyttelse. Samme utnyttelse kan som oftest oppnås ved en god byforming med bygninger på 5-7 etasjer. Slik klassisk byform er også nødvendig for å skape en levende gatekultur.

Hjemmeside for Gehl Architects:
http://www.gehlarchitects.com/


Jan Gehls bøker er utgitt over hele verden
.
BLI MED TIL CONGRESS FOR THE NEW URBANISM I FLORIDA, 9-12 MAI 2012.

Jan Gehl, Richard Florida og mange endre ledende urbanister vil tale på Congress for the New Urbanism i West Palm Beach, Florida 9-12. mai 2012. Også  en norsk gruppe skal delta. CNU er st stort årlig arrangement med oppmot 1500 deltakere fra hele verden.  


Amerikanske nyurbanister har nå ansvar for å gjennomføre Obamaadministrasjonens nye byutviklingspolitikk, der fotgjengervennlighet, funksjonsblanding og sosial integrering i byene står i sentrum.

Dagene før, ca. 6. til 8. mai, blir det en norskledet studietur der vi skal å se på både nye og gamle velfungerende urbane områder i Florida, bl.a. South Miami Beach med fargerik funkisarkitektur fra 50-tallet i en tett urban struktur, og flere nye byer basert på New Urbanism.
 

Undertegnede kan kontaktes om man er interessert i å delta på studieturen og kongressen.

Epost audun.engh@gmail.com

Les mer om Congress for the New Urbanism,  9-12 mai 2012 her: http://www.cnu20.org/

Audun Engh

Naboskap (blog): www.naboskap.no
Council for European Urbanism - CEU - www-ceunet.org
Tlf. 92 62 26 26
audun.engh@gmail.com

onsdag 12. oktober 2011

Jane Jacobs: Hvordan byer blomstrer og ødelegges

 Fra en demonstrajon mot rivingen av den storslagne Pennsylvania Station i New York tidlig på 60-tallet. Pilen peker på Jane Jacobs.


Ulf Andenæs hadde søndag 9. oktober 2011 en glimrende artikkel i Aftenposten om den amerikanske byaktivisten og forfatteren Jane Jacobs (født 1916, død 2006). Hun startet en grasrotbevegelse som stanset den planlagte raseringen av historiske bydeler som Greenwich Village i New York til fordel for motorveier. For 50 år siden skrfev hun boken  "The Death and Life of Great American Cities" som er blitt en bibel for mennesker over hele verden som vil beskytte og pleie tradisjonelle bykvaliteter.

Du finner en pdf av artikkelen, egnet for printing i A3,  her:
http://db.tt/3mOCFOej

Dessuten er teksten gjengitt nedenfor.

Artikkelen er en fortjent hyllest til Jacibs og en god oppsummering av grunnleggende prinsipper for den menneskelige byen, nyttig også for dagens byaktivister i Oslo.

New Urbanism-bevegelsen i USA  og arbeidet til Prince Charles' stiftelse  Prince's Foundation i England er sterkt påvirket av Jane Jacobs.

Nyurbanistene i USA, som nå har mye av ansvaret for Obamaadministrasjoneens politikk for bærekraftig byutvikling og redusert bilavhengighet, hyller Jane Jacobs som sin store inspirasjonskilde.

INTBAU Skandinavias studietur til New York  6-13. november vil ha en hel dag viet Jacobs og hennes eget nabolag Greenwich Village. Se foreløpig program på http://intbau.org/urbanism-a-architecture/199-new-york2011.html  og norsk annonsering på www.intbauscandinavia.no

 Fra Jane Jabobs eget nabolag, Greenwich Village. Bydelen var truet av motorvegbygging på 60-tallet, paralellt med Oslo og mange andre byer som var utsatt for de samme kreftene.

Gjennombruddet for Jane Jacobs ideer har paradoksalt nok også ført til ta hun tok feil på ett punkt: Jacobs gikk inn for å bevare gamle bygninger, ikke bare fordi de er sjarmerende, men også  fordi de har lave husleier slik at det blir rom for kreative og uetablerte virksomheter. New Yorks historiske bydeler er nå blitt så populære at det ikke lenger finnes bygninger med lave husleier. De eldste bygningene er ofte de mest ettertraktede, med skyhøye leier. Det samme ser vi i Oslo. Nyurbanistenes svar er at vi må bygge nye byer og bydeler med de samme tradisjonelle kvalitetene. Hvis ikke vil det å bo i attraktive byområder vil bli forbeholdt rike mennesker.

Vi ser dette tydelig i Oslo, der det er et åpenbart underskudd  på gode nabolag som Frogner og Grünerløkka. Det nye som bygges er stort sett  ensformige villaområder langt fra byen, eller like ensformige blokker i utkanten av de attraktive historiske bydelene. De fleste arkitektene mener dessverre at det er gammeldags å bygge nye kvartalsbaserte bydeler. Spekulantene foretrekker masseproduserte, monofunksjonelle prosjekter som er enkle å håndtere. 

Et synlig  resultat av mangelen på intim urbanitet i  nye byutviklingsprosjekter er at folk fra Oslos ytre bydeler i helgene klumper seg  sammen i byens gamle sentrumsområder for å oppleve litt urban atmosfære. Der de bor kunne de knapt tenke seg å gå ut for å ta en pils, om det overhode er mulig.

Nyurbanistene vil påpeke at mangfold og  menneskelig skalaen som i gamle byer er skapt av spennvidden i alder og bygningstyper, må simuleres gjennom byform og reguleringsbestemmelser i nye bydeler. Dermed kan man sikre finmasket variasjon, selv i en ny bydel planlagt fra grunnen av. Modernister vil ofte hevde at dette er "uærlig". Når store områder planlegges helhetlig skal de også se slik ut, med andre ord fremstå som store prosjekter med identisk karakter. Resultatet av en slik bastant ideologi er ike uventet utrivelige nærområder.

Leon Krier hevder, bl.a. i sin nyeste bok The Architecture of Community, at alle kvalitetene vi elsker i historiske byer kan skapes i nye byer, ved hjelp av god planlegging. Historiske byers kvalitet ligger ikke primært  i alderen, men i strukturen.

De amerikanske nyurbanistenes fremste talsmann Andres Duany påpeker at kreftenes frie og spontane spill innen byutvikling ikke skaper variasjon og mangfold, men tvert imot sosiale ghettoer med ensformig arkitektur. Sosial og funksjonell integrering må planlegges.

For Jane Jacobs fremsto de autoritære modernistiske byplanleggerne  med god grunn som erkefienden. Hun så  i utgangspunktet på byplanlegging som et onde. Den paradoksale erfaringen som nyurbanister og andre disipler av Jacobs har gjort, er er at spennende mangfold og sosial integrering forutsetter en  planlegging som går langt i å fastsette byplanmessige forutsetninger og stille deltaljerte krav overfor utbyggere og arkitekter.  Det er ikke planlegging som er ondet, men holdningene som preger de konvensjonelle, teknokratiske byplanleggerne.

Jane Jacobs - byvandalenes skrekk selv om hun ikke så farlig ut.

Skal vi få nye gode byer preget av kvalitetene i Jacobs eget nabolag Greenwich Village i New York eller Grünerløkka i Oslo, forutsetter det at men først  lager en byplan som ivaretar urbane og menneskelige verdier. Bred medvirkning er et godt middel for å sikre at byens og borgernes interesser ivaretas. Deretter kan man slippe til mange utbyggere og arkitekter, med oppdrag  å bygge en mangfoldig by i henhold til byplanen.

I Bjørvika har derimot utbyggerne hatt mye av styringen med prosessen fra første stund. De har fått anledning til å fokusere ensidig på enkle, profitable løsninger. Resultatet er at mange av de antiurbane tabbene fra 60-tallet er gjentatt. Å bygge en sammensatt by fremfor monofunksjonelle spekulasjonsobjekter krever kunnskap og innsatsvilje. Få investorer vil gjøre det frivillig.

Fremtidige byutviklingsprosjekter i norske byer og tettsteder bør være preget av andre verdier. En praktisk metode for å sikre at fellesinteressene ivaretas er deltakende prosesser der respekt for befolknings behov og  preferanser står i sentrum. Temaet deltakelse kan  man lese mer om på www.plansmier.no

Audun Engh 13.10. 2011
-------------------------- 


Teskten til Ulf Andenæs' artikkel. Se også link til pdf øverst.

Hvordan byer blomstrer og ødelegges

Amerikanske Jane Jacobs tok et oppgjør med etterkrigstidens byggeskikk og pekte på hvordan moderne byer kan planlegges slik at folk får det best mulig.

Jane Jacobs
(1916-2006)


Forfatter og aktivist, født i USA,
flyttet til Canada med familien 1968.
Redaktør av Architectural Forum.
Allmennfaglig utdannelse ved
Columbia University.


Fulgte opp The Death and Life of
Great American Cities (Random House,
New York) med en rekke senere bøker
og skrifter. 
-------------------
Jane Jacobs’ harde oppgjør
med herskende ideer for
hvordan vi planlegger våre
byer og våre samfunn er like
aktuelt i dag.

The Death and Life of
Great American Cities het
boken som Jacobs utga for
nøyaktig 50 år siden. Den
blir kalt epokegjørende – den endret tidens
tenkemåte. Tidlig på 1960-tallet utga
tre amerikanske kvinner hver sin bok
som endret verdens tankegang. Rachel
Carson med Den tause våren inspirerte
miljøbevegelsen, Betty Friedan med Myten
om kvinnen inspirerte kvinnebevegelsen,
mens Jane Jacobs med Død og liv
for de store byer i Amerika blåste til
kamp mot ødeleggelsen av bymiljøer og
lokalsamfunn.

Mye av det Jane Jacobs påpekte, er i
dag allment erkjent. Men de krefter hun
kjempet mot er like sterke i dag, eller
sterkere. Det er nok å se på Bjørvika. Byens
og lokalsamfunnets kvaliteter er under
like kraftig angrep, enten det er økonomiske
interesser som avgjør, eller politikeres
og arkitekters drømmer om å
sette spor etter seg.

Utbygging og sanering.

USA i 1961
var et land som hadde tatt ledelsen på alle
områder. Resten av den vestlige verden
fulgte etter, ikke minst Europa under
gjenreisingen etter krigen. Tiden var
kjennetegnet av de storslåtte utbygginger
og totalsaneringer, og av bilens gjennombrudd.
Disse forvandlingene fikk et
særskilt trykk ved funksjonalismens nyvunne
herredømme i byggekunst og byutvikling.
Tidens løsen var hva planleggerne kalte
sonedeling: Menneskene skulle arbeide,
sove, handle og ha rekreasjon i adskilte
områder, ut fra en forestilling om
at dette var rasjonelt og sunt.

Drevet ut.

I New York, hvor Jane Jacobs
bodde, drev storbyens nær allmektige
plan- og bygningssjef Robert Moses
gjennom nådeløse totalsaneringer og
nye motorveier som rev i stykker vide
strekninger av bebyggelse. Titusener av
innbyggere ble drevet fra småbedrifter,
bydeler, nabolag og hjem.

Mange av dem som ble rammet, kjempet
imot, men det monnet lite, for dette
var fremskrittet som ikke lot seg stanse,
og det ga makeløs utfoldelse for utbyggere,
planleggere, investorer og arkitekter
som ville bli sett.

Totalt motstrøms.

I denne situasjonen
kom The Death and Life of Great
American Cities og skapte bølger, fra
første stund. Boken var totalt motstrøms
og rammet den herskende tenkemåte
som en torpedo midtskips. Slagkraften
hos Jane Jacobs bygget på at hun var så
konkret. Da som nå var debatten innen
arkitektur og design i særklasse kjennetegnet
av luftig og presisjonsfattig ordbruk.
Så leverer Jane Jacobs 600 sider med
førstehånds konkret dokumenterte ek-
sempler, fra New York og fra Nord-Amerikas
byer, som viser hvordan etterkrigstidens
utbygging på vesentlige måter
hadde slått feil. Offentligheten kunne etterprøve
hennes observasjoner, med
henvisning og beskrivelse, gate for gate,
sted for sted.

Kritikk som er underbygget slik, er
ikke så lett å tilbakevise.

Mot sin hensikt.

Hun hadde undersøkt
og analysert virkningene av utbyggingen.
Hadde det vært nødvendig, spurte
hun, at den skulle knuse levende bydeler
og nabolag, og i deres sted skapt områder
som var uhensiktsmessige for innbyggernes
dagligliv, kvelende for småbedrifter,
krevde unødig ekstra behov for
transport, var hemmende for sosialt
samvær, ressurssløsende, impulsfattige,
livløse, og ga ikke sjelden grobunn for
kriminalitet.

Noen nybygde strøk var så stereotype å
bo i at folk med ambisjoner og skapende
evner raskt flyttet vekk fra dem, og de
ble sosiale bakevjer.

Oppmerksomheten om Jacobs og hennes
bok ble desto større fordi dette var
første gang virkningene av funksjonalismens
byplanlegging med Le Corbusier
som forbilde i slik grad ble etterprøvet i
praksis.

Mest mulig trygge.

Jacobs stilte
spørsmålene: Hva var vilkårene for å
skape bymiljøer som er mest mulig trygge,
som gir muligheter for et variert næringsliv
og yrkesliv, der også de små bedriftene
får en sjanse, og gir rom for
kreative virksomheter, sosialt liv, naboskap
og mangfold?

Underbygget av konkrete observasjoner
pekte hun på hvordan moderne byer
kan sikres vilkår som flertallet av innbyggere
er tjent med.

Dette var noen av de viktigste:
, For at et område skal lykkes, bør bygningene
ha en variasjon i alder. Innslag av
eldre hus bør finnes blant nybyggene. I
nye gårder der investeringene skal nedbetales
er det oftest kun de med høyest
betalingsevne som har råd til husleiene. I
de eldre husene er husleiene vanligvis lavere,
særlig i de av dem som er uanselige
og ikke for fasjonable. Det gir mulighet
for alle de virksomheter som trengs for å
gi et mangfold, men som ikke greier husleien
i nye dyre hus.

, Sonedeling, med adskilte arealer for næring,
boliger og rekreasjon, kveler mangfold,
og bør for enhver pris unngås. Ulike
virksomheter bør fritt kunne blandes. Da
blir gatens liv mer allsidig, man unngår
at strøket ligger livløst store deler av
døgnet, og det motvirker også kriminalitet.
Ensidig bruk av et område gjør gatene
tomme og utrygge lange perioder
av døgnet.

, Blanding av boliger og næring bør gå
helt inn i sentrum, for å hindre at deler av
sentrum blir døde bakevjer etter arbeidstid
som åpner for lyssky trafikk.

, Tanken bak utforming av steder og gater
må derfor være: Hva skaper liv i en gate?
Ødslige gater skaper ødslige byer.

, Av samme grunner bør det oppmuntres
til å ha tydelig by og tydelig land, ikke
endeløs sprikende suburbia som fremmer
ødslighet og ensomhet.

, Høyhus bør unngås der det er mulig, fordi
beboerne oppover i etasjene i en høyblokk
mister kontakten med det som foregår
i gaten. Derfor er det bare de aller
tetteste byområder som tåler høyblokker
ved å opprettholde liv i gaten.

, Flest mulig av husene bør vende ut mot
gaten, for også det bidrar til gatens liv,
og gaten får flest mulig øyne, som gjør
det tryggere å oppholde seg der.

, Plasser og torg må gi rom for et mangfold
av aktiviteter og med viktige lokale
institusjoner på plass, for det skaper tilhørighet
og gir stedet et hjerte.

, Biltrafikk i bystrøk bør begrenses, men
ikke stenges helt ute. For mye trafikk
ødelegger. Samtidig er totalt bilfrie byer
risikabelt, fordi handel og næring trenger
bilen for sin drift, og hvis dette blir
for vanskelig, flytter de til de nye storsentre
skreddersydd for biler utenfor byene,
og byens hjerte visner.

, Kvartalene bør ikke være for store, der
det er mange gatehjørner og tverrgater
motvirkes ødsligheten.

, En by bør bygges tett, ikke ved gigantiske
bygninger, men ved å unngå innslag
som stenger mot gaten og bidrar til ødslighet.

, Sosialboliger og subsidierte boliger bør
ikke bygges i konsentrasjoner, men spres
for å hindre ghettoer.

Likesinnede. 

Jane Jacobs rettet sin
kritikk av fagfolkenes feilgrep fra et ståsted
på utsiden av miljøet, og unngikk
dermed å ha fått splint i øyet fra en arkitektskole.
Hennes kritikk av samtidens byplanlegging
er blitt fremstilt som et motstykke
til den berømte sosiologen Richard
Sennett, kjent for sine analyser av hvordan
omgivelsene former våre liv, særlig
med The Fall of Public Man, som beskriver
hva som skjer når folk trekker seg tilbake
fra det offentlige rom.

Sennett og Jacobs ble allierte. «Uavhengig
av hverandre hadde vi gjort iakttagelser
som utfylte hverandre», fortalte
Sennett da jeg i fjor fikk anledning til å
spørre ham om dette.

Endte som pessimist. 

Jacobs deltok i
en rekke kampanjer for å berge miljøene
hun skrev om. Hun endte som pessimist,
med boken Dark times ahead («Mørke
utsikter», 2004) før sin død. Hun følte at
kreftene som trekker i destruktiv retning
var blitt for sterke.

Hennes synspunkter på hvordan alminnelige
mennesker skal holde ut i
morgendagens verden lever uansett etter
henne.

ULF ANDENÆS
------------------

torsdag 6. oktober 2011

Steve Jobs og Grateful Dead: Kreativitet og idespredning med røtter i Californias alternativkultur

Steve Jobs 1955 - 2011

Mitt forrige blogginnlegg, se nedenfor, refererte kritikk som er fremkommet mot planene for Apples nye hovedkvarter. Kjernen i kritikken er at det smultringformede, romskipslignende kjempebygget vil bryte med Appleas egne idealer om fri bevegelse og nettverksbygging. De burde i ånden fra www heller bygge en "Appletown" som åpner seg mot samfunnet, ikke en pompøs festning. Kritikken gjenspeiler at Apples tilhengere forventer kun det beste når firmaet presenterer en ny stor satsing.

For vel en  uke siden ble det meldt  at Steve Jobs var død. Dermed har vi mistet en av historiens største innovatører. Jobs har også inspirert  mennesker verden over til uredd og fantasifull realisering av egne drømmer.

Selv om han ble født  noen år etter 67- og 68-erne, var Steve Jobs et barn av den grenseløse kreativiteten og idealismen som preget California på 60-tallet. Sammen med rockeband som Grateful Dead, plakatkunstnere, tegneserieskapere, miljøaktivister og andre gründere innen kunst, aktivisme og næringsliv har han brakt disse verdiene til resten av verden og gjort dem til en basis for en kultur der innovasjon innen teknologi og næringsliv går hånd i hånd med  høye idealer for både samfunnets kollektive organisering og individuell frihet. Look to Libya!

Hippiekulturen startet bokstavelig talt på grasrota, med vekt på lavteknologi og drømmer om en tilbakevending til et enkelt liv i pakt med naturen. Grateful Dead, Steve Jobs og andre innovatører gikk et skritt videre, og nølte ikke med å ta i bruk alle tenkelige og hittil utenkelige tekniske leketøy for å spre ideer og knytte mennesker sammen på global basis. Noen spilte gitar i mors og fars garasje, Steve Jobs bygde datamaskiner.

Koblingen mellom hippiebevegelsen, Grateful Dead og Steve Jobs ble synliggjort under et arrangement i Oslo 28. september, i anledning utgivelsen av en koffert med 72 (!) CDer fra samtlige konserter under Deads Europaturne i 1972. 25 norske Deadheads hadde via video direktekontakt  med tre sentrale personer i Grateful Deads nettverk, og i samtalene ble det bl.a. lagt vekt på at både Steve Jobs, Bill Gates og andre innovatører innen IT-verdeneen lyttet til Grateful Dead og var påvirket av bandets idealer, som både ble gjenspeilet i musikken og i bandets unike nettverksbygging med publikum, en forløper for tenkningen som preger internett, Wikipedia og sosiale medier.

Grateful Dead opptrer ikke lenger under sitt opprinnelige navn, men de gjenlevende medlemmene spiller videre i nye konstellasjoner, ikke minst Furthur, og Deadheads verden over opprettholder et "stammefellesskap" som kan minne om Applefolkets identifisering med selskapets produkter og profil.

Her er tre linker som bekrefter at Steve Jobs hadde et nært forhold til Grateful Dead.

Listen over Steve Jobs ti favorittplater omfattet "American Beauty": (jeg beklager at denne artikkelen er skrevet av en Dead-hater!).

http://www.deathandtaxesmag.com/27063/steve-jobs-10-favorite-records-and-what-they-say-about-him/http://www.deathandtaxesmag.com/27063/steve-jobs-10-favorite-records-and-what-they-say-about-him/

 Omslaget til mitt og mange andres favoritt Deadalbum, American Beauty

 I en biografi heter det bl.a: "Steve also loves The Beatles and Grateful Dead, all part of the rock scene of the 1960s (thus before he came of age)"

http://allaboutstevejobs.com/being/being.html

Steve Jobs var selv en stor sceneartist. Under en av hans legandariske produktpresentasjoner, av iPad i 2010, spilte han "Friend of The Devil".

"Out of literally thousands of possible choices of songs to use for the Grand Worldwide Unveiling of iPad, Jobs chooses "Friend of the Devil" by the Grateful Dead. Coincidence? Hard to concede that."

Spol frem til 2 min 47 sek på denne videoen: http://anothervoicerev184.blogspot.com/2010/01/steve-jobs-plays-friend-of-devil-at.html

Også under en presentasjon  i 2009 spilte han musikk fra favorittalbumet American Beauty:

"Jobs introduced a series of improvements to the iPhone, iTunes and iPod Touch. Using the Grateful Dead's "American Beauty" as an example, Jobs showcased the expanded album materials, including lyrics and photos, that will be available on the iTunes music store."

http://www.dailyfinance.com/2009/09/09/a-triumphant-steve-jobs-returns-to-work-stage-pulpit/

Om American Beauty på Wikipedia:
http://en.wikipedia.org/wiki/American_Beauty_%28album%29

Another long, strange trip is over. R.I.P, Steve Jobs!

Audun Engh
15.10.11

onsdag 21. september 2011

Apples nye hovedkontor: Et utdatert næringsparkprosjekt?

Steve Jobs' første (?) tabbe kan bli gigantisk. I The New Yorker kommer den kjente arkitekturskribenten Paul Goldberger med en advarende og innsiktsfull kommentar: Prosjektet bygger på en gammeldags, bilbasert "næringspark"-modell. Bygningen respekterer ikke menneskelig skala, og den mangler fleksibilitet. Mange store selskaper har oppført tilsvarende bygningsmonstre rett før nedgangen startet.

Kanskje styret i Apple stanser galskapen, og i stedet satser på  en fleksibel "Epleby" i menneskelig skala? En slik by bør ha cafeer på gateplan fremfor kantiner, være tilgjengelig for offentligheten, ha god kollektivtransport og inkludere boliger. Med andre ord en nettverksbasert utbygging i ånden fra www, fremfor monolittisk hybris.

Apple burde ta inspirasjon fra det dynamiske mangfoldet i "the Big Apple", New York,  ikke fra Pentagons lukkede verden.

Apple er ikke alene om å ville krone kommersiell suksess med at gigentisk byggverk På Fornebo er Statoil i ferd med å oppføre et massivt, truende kontorkompleks basert på tilsvarende ideer. Se bilde nederst.

Goldbergers kommentar er gjengitt nedenfor

Audun Engh
-------------


Paul Goldberger in The New Yorker:
Apple's new headquarters


---"However elegant the headquarters might turn out to be, it will still be a huge suburban office complex, reinforcing car culture at a time when that seems increasingly less tenable."
--- "The genius of the iPhone, MacBook, iPad, and other Apple products is that they are tools that function well and happen to be breathtakingly beautiful.. A building is also a tool, but of a very different sort. In architecture, scale—the size of various parts of a building in proportion to one another and to the size of human beings—counts for a lot. With this building, there seems to be very little sense of any connection to human size. Flexibility is a hallmark of the iPad, and it counts in architecture, too, but how much flexibility is there in a vast office governed entirely by geometry? For all of Foster’s sleekness, this Apple building seems more like a twenty-first-century version of the Pentagon."

Article link:

http://www.newyorker.com/online/blogs/newsdesk/2011/09/apple-new-headquarters.html?mbid=gnep

Full text below
------------------

APPLE’S NEW HEADQUARTERS



I don’t usually go in for reviews of buildings that aren’t yet built, since you can tell only so much from drawings and plans, and, besides, has there ever been a building that didn’t look great as a model? Still, it’s hard not to comment on the new headquarters that Apple plans to build in Cupertino, California.

With Apple’s characteristic secrecy, the company hasn’t officially released the design, or announced that the architect is Foster + Partners, the London-based firm known for its super-sleek, elegant, exquisitely detailed buildings. But images of Apple’s future home, to be built on a campus that it has taken over from Hewlett-Packard, are all over the place, because plans must be presented to the local authorities in Cupertino, who understandably are falling all over themselves with delight. Foster may be the best large architectural practice around today, a firm that has done remarkably well at maintaining quality even as it produces more enormous corporate, institutional, and civic buildings all over the world. The finesse of Foster’s modernism would seem a natural fit with Apple, which produces the best-designed consumer products of our time, and which has done more than any other company to inject sophisticated modern design into the mass market.

Foster has proposed a gargantuan glass-and-metal ring, four stories high, with a hole in the middle a third of a mile wide. The building, which will house upwards of twelve thousand employees, will have a circumference of a mile, and will be so huge that you won’t really be able to perceive its shape, except from the air. Like everything Foster does, it will be sleek and impeccably detailed, but who wants to work in a gigantic donut? Steve Jobs, speaking to the Cupertino City Council, likened the building to a spaceship. But buildings aren’t spaceships, any more than they are iPhones.

So why is Foster’s design troubling, maybe even a bit scary? The genius of the iPhone, MacBook, iPad, and other Apple products is that they are tools that function well and happen to be breathtakingly beautiful. (Last year, I wrote about the design for the new Apple store on the Upper West Side.) A building is also a tool, but of a very different sort. In architecture, scale—the size of various parts of a building in proportion to one another and to the size of human beings—counts for a lot. With this building, there seems to be very little sense of any connection to human size. Flexibility is a hallmark of the iPad, and it counts in architecture, too, but how much flexibility is there in a vast office governed entirely by geometry? For all of Foster’s sleekness, this Apple building seems more like a twenty-first-century version of the Pentagon.

Christopher Hawthorne, the architecture critic of the Los Angeles Times, was one of the first to write about the new Apple building. He pointed out that, however elegant the headquarters might turn out to be, it will still be a huge suburban office complex, reinforcing car culture at a time when that seems increasingly less tenable. I suppose Apple has solved enough problems over the years that it may not be entirely fair to expect it to conquer suburban sprawl, too, but you would hope that a forward-thinking company would at least try not to compound the problem.

When Apple started opening retail stores, most of which have been designed by the firm of Bohlin Cywinski Jackson, I thought they’d gotten it exactly right, and figured out how to translate the aesthetic brilliance of the company’s products into architecture. I still feel that way; their pristine glass box on the Upper West Side of Manhattan is the best Apple store yet. But that place is a tiny cottage compared to the proposed new headquarters.

When companies plan wildly ambitious, over-the-top headquarters, it is sometimes a sign of imperial hubris. A.T. & T. was broken up not too long after it moved into Johnson and Burgee’s famously grandiose “Chippendale skyscraper” on Madison Avenue. General Foods did not last too long after taking occupancy of the glass-and-metal palace Kevin Roche designed for it in Westchester County, and Union Carbide fell apart after it moved into another Roche building in Danbury, Connecticut. The New York Times Company’s stock price plummeted after it moved into its Renzo Piano building on Eighth Avenue, and they now lease the home they built for themselves.

Architecture isn’t in itself a cause of corporate decline—that notion is ridiculous—but overbearing buildings can sometimes be a symptom of companies losing touch with reality, and this problem will manifest itself in other ways. It’s said that Steve Jobs considers this building to be a key part of his legacy, which would be unfortunate, because it would mean that his last contribution to his company might well be his least meaningful.



Statoils nye hovedkvarter, under oppføring på Fornebo. I samme ånd som Apples smultring, men utformet som kasser stablet sånn litt tilfeldig oppå hverandre.

onsdag 13. april 2011

Gode nyheter fra Storbritannia: Beboergrupper får midler fra staten til å engasjere egne rådgivere i byutviklingssaker

 .
I en pressemelding fra den britiske regjeringen 13.4.2011 heter det:

-- "To ensure communities have the right support and advice to meet their own aspirations, Mr Clark has today announced four organisations with renowned expertise in planning who will share a £3.2m fund to provide assistance to local groups developing neighbourhood plans.

Communities can choose to take up free advice and guidance depending on their needs through The Prince's Foundation, Locality, The Royal Town Planning Institute, and the National Association of Local Councils in partnership with the Campaign to Protect Rural England".

Dette er et definitivt gjennombrudd for lokal deltakelse i britisk planlegging, og for Prince Charles` stiftelse Prince's Foundation for the Built Environment

Det innføres en ny  modell som skal sikre at beboergrupper og lokalsamfunn får tilstrekkelig styrke overfor utbyggere og planmyndigheter. Norge bør snarest innføre lignende ordninger

Prince's Foundation  bevilges 800 000 £ fra regjeringen knyttet til den ny ordningen der kommuner og frivillige grupper får statlig finansiering for å søke faglig hjelp slik at de kan fremme sin forståelse av god stedsutvikling. Tre andre organisasjoner får tilsvarende beløp

Lokale krefter kan selv velge mellom de fire organisasjonene som skal tilby bistand,
Dette er knyttet til den nye regjeringens Localism Bill. Loven innfører en ordning der utbyggingsprosjekter skal kunne gå raskt og enkelt gjennom den byråkratiske og politiske kvernen hvis planen er forankret i lokalsamfunnet, ved aktiv deltakelse og støtte fra flertallet av de berørte.

Prince's Foundation har vært pioner med å innføre Inquiry by Design, som tilsvarer charretter i USA og plansmier i Norge. Dette er  trolig den beste metoden for å sikre en lokal deltakelse i samsvar med kravene i Localism Bill. Utbyggerne vil være tjent med å gjennomføre en reell og forpliktende medvirkningsprosess. Plansmier leverer dette på en rask og kostnadseffektiv måte.

Norge bør  komme etter. Erik Solheim sa under Stortingets Bjørvikadebatt i april 2010 at regjeringen vil sikre bedre deltakelse gjennom bl..a  plansmier.  I Storbritannia kan man nå studere en praktisk modell. Den bør kopieres i Norge.

Hele pressemeldingen er gjengitt nedenfor

Prince's Foundation nettside:

Les mer om plansmier  på www.plansmier.no

Audun Engh, INTBAU Skandinavia
-----
Free advice for communities to support neighbourhood planning
http://www.communities.gov.uk/news/corporate/1886583

Published13 April 2011
Communities are getting a supportive boost to help make their neighbourhood vision a reality through a new scheme offering free access to expert advice and guidance, Planning Minister Greg Clark announced today.
New powers being introduced in the Localism Bill will give local people a real voice to shape development in their area through a neighbourhood plan, from determining the locations of shops, offices and schools to setting the standards of design for new housing.

To ensure communities have the right support and advice to meet their own aspirations, Mr Clark has today announced four organisations with renowned expertise in planning who will share a £3.2m fund to provide assistance to local groups developing neighbourhood plans.

Communities can choose to take up free advice and guidance depending on their needs through The Prince's Foundation, Locality, The Royal Town Planning Institute, and the National Association of Local Councils in partnership with the Campaign to Protect Rural England.

Each organisation will use its expertise, skills and track record advising on development to empower communities to reach the full potential of their neighbourhood plan from start to finish, from understanding the planning process and finding local solutions through to developing clear documents and building community support. This will include free impartial advice, practical workshops with local authorities and community groups, tailored on-line resources, networking tools and telephone advice lines.
Greg Clark said:
"It is vital that grass root community groups are able to access specialist support and advice if their vision for their neighbourhood is to be truly realised. Making sure community groups have free access to a number of organisations means they can choose the experts that best suit their needs. All four organisations are specialists in their field and will provide an invaluable service to groups around the country, helping them to drive development and growth around their aspirations."
Examples of work to support communities through the planning process include:
The Granville New Homes Resident Steering Group received training and support from the Building Community Consortium, which is led by Locality, during a £1bn regeneration project in South Kilburn, London. The award winning development delivered 130 new homes, a small park and a purpose built youth centre for the community.

The Prince's Foundation helped the community at Camp Hill, a former mining community in North Warwickshire, bring together the local council, developers and partners to develop a master plan which delivered a number of physical and social improvements for the town.
Hank Dittmar, Chief Executive of The Prince's Foundation, said:
"The Prince's Foundation has long been an advocate of the importance of community engagement and we are delighted to have been awarded such a significant proportion of the Communities and Neighbourhood Planning Grant.
"Empowering local communities is now a welcome part of the planning process, and this grant will enable The Prince's Foundation to use its extensive track record to help people plan in a positive way for growth and better neighbourhoods."
Steve Wyler, Chief Executive of Locality, said:
"We're delighted to be selected as one of only four partners to deliver the Government's Communities and Neighbourhoods in Planning Scheme. Our approach will enable communities to access highly specialised, independent advice and support from a nationwide pool of experts, helping them to find local solutions to local needs and change the built environment around them for good."
Richard Summers, President of The Royal Town Planning Institute, added:
"We welcome the announcement made today. This funding will allow the RTPI's Planning Aid England service, in conjunction with Planning Aid for London, to provide information, advice and support to disadvantaged individuals and communities in shaping their neighbourhoods over the next twelve months."
Cllr Michael Chater, Chairman of the National Association of Local Councils, said:
"The National Association of Local Councils wants local people to be able to shape the places they live in. We are therefore delighted to be part of this scheme. Our work over the coming year, with the lead partner, the Campaign to Protect Rural England, will help people understand the positive role that local and neighbourhood planning can play in bringing about appropriate development, while also protecting our environment. The message is: get involved in planning how our towns and villages will look in the future!"

Notes to editors

The Prince's Foundation

The Foundation has a long history of successful projects based on the principles of community engagement. It believes that development can be both positive and enjoy popular support if it is the result of an engaging discussion with the local community and based around the local identity.
The services offered by Prince's Foundation through the grant will ensure they offer case specific solutions to communities based on live workshops with community groups and local authorities.

Locality

The Building Community Consortium will be led by Locality in partnership with Glass House Community Led Design, the Eden Project and communityplanning.net. The consortium will provide unparalleled knowledge, reach, skills and expertise in supporting disadvantaged and marginalised communities to engage with the built environment and the planning systems. It will provide support and networking to community groups through online resources and other networking tools, practical workshops and seminars, and tailored advice via a telephone advice line and other packages of support. The consortiums knowledge, skills and expertise can be found across a network of more than 1000 community-based organisations.

The Royal Town Planning Institute

The Royal Town Planning Institute will make the planning process more accessible and empower individuals, neighbourhoods and communities, especially those who are economically and socially disadvantaged, to become involved in shaping where they work, live and play.
It will provide free, independent, impartial, professional planning advice to people who do not have the means to pay professional fees. It will also provide support and training to local communities to influence and contribute to planning strategy, policy, and decision making at all levels, helping them to bring forward community planning initiatives. The service will promote and deliver good practice in community engagement be delivered through an extensive network of Planning Aid England and Planning Aid for London volunteers.

National Association of Local Councils in partnership with the Campaign to Protect Rural England

The advice and assistance offered by the NALC/CPRE partnership will draw on the strength and experience of its network of county branches and parish councils to enable local communities to better understand the planning system and share best practice.
As well as providing basic information about the planning system via a national website, a phone line and targeted publications, the grant will fund a programme of local events which will help inform local communities and parish councillors about how to influence local plans. The aim will empower local people and encouraging communities to take a more active and influential role in making plans for their areas.

The grants being made under the Supporting Communities and Neighbourhoods in Planning project are:

  • £1m The Royal Town Planning Institute
  • £814,000 Locality
  • £620,000 National Association of Local Councils in partnership with the Campaign to Protect Rural England
  • £800,000 The Prince's Foundation

Twitter

Keep up to date with the Department by following us on Twitter (external link).

Media enquiries

Visit our newsroom contacts page for media enquiry contact details.

søndag 10. april 2011

Fra visjon til bygging på Brøset: Hvordan skape en attraktiv, klimavennlig bydel?

 
Flyfoto av Brøsetområdet i Trondheim

Trondheim kommune har vedtatt å utvikle det store området Brøset til en ny bærekraftig bydel. Det kan bli flere tusen boliger og mange andre virksomheter i den nye bydelen. Ambisjonene er store:

”Brøset skal lære oss å lage byer som stopper klimaendringene. På Brøset skal Trondheim, bydelen og innbyggerne bidra til å bremse oppvarminga av jordkloden”.

Det er blitt gjennomført omfattende konsultasjoner med berørte parter og innbyggere, NTNU har forsket på metoder for å nå miljømålene og fire team med hvert sitt arkitektfirma i spissen er blitt invitert til å levere forslag til utforming av bydelen. 

De fire forslagene er evaluert av en komite ledet av siv.ark. Frederica Miller. De har skrevet en interessant rapport som både vurderer forslagene og diskuterer hva som må være de sentrale kriteriene for at det endelige resultatet skal bli en optimalt klimavennlig bydel. 

Forslagene og rapporten finnes her:



Dette var ingen vanlig arkitektkonkurranse;
 
"Evalueringen skal ikke resultere i kåringen av en vinner. Arbeidet som er gjort av teamene vil brukes av Trondheim kommune i det videre arbeidet med å lage en områdeplan for Brøset. Det er vår mening at det samlede leverte materialet danner et svært spennende og godt grunnlag for kommunens videre arbeid".

Jeg tillater jeg med å komme med noen kommenterer til aspektene bystruktur, tetthet, byggeskikk, brukeres egne preferanser og videre prosess. 

Min egen bakgrunn for dette er ikke minst deltakelse i fagteamet for fem plansmier i norske tettsteder de siste to årene, se www.plansmier.no. Jeg har hatt hovedansvar for å organisere den deltakende prosessen under plansmiene.

BYFORM - SENTRUMSDANNELSE

Evalueringsrapporten kritiserer i forskjellig grad alle de fire forslagene for ikke å vise en overbevisende utformet, tett sentrumsdannelse som kan sikre grunnlag for mange tilbud i nærmiljøet. 

”Evalueringskomiteen anser det som interessant for det videre arbeidet også å vurdere andre type bystrukturer. Forholdet mellom tetthet av boliger og klimanøytralitet, samt forholdet mellom tetthet og kvalitet og mangfold i uterommene blir et viktig tema i planarbeidet. Videre vil det være viktig å få en vurdering av hvilke boligtyper eller hvilken boligtypemiks som oppfattes som attraktivt for markedet i Trondheim.

I det videre arbeidet bør det gjøres en tydelig differensiering av uterommenes tilhørighet. De bør deles inn i typene ”alles” (offentlige) - for tydelig å tilgjengeliggjøre Brøset for alle Trondheimsbeboere; ”våre” (halvoffentlige) - for å styrke det lokale fellesskapet i kvartalet; og ”mine” (private og halvprivate) - for å gi mulighet til egne hager.”

Komiteens råd kan oppsummeres som en anbefaling til kommunen om å velge byform inspirert av strukturen i tradisjonelle byer. De fire forslagene tenderer mer i retning drabantby og forstad.

Det er dessverre vanlig at arkitekter i sitt arbeid med byplaner unnlater å forme urbane sentre med basis i velfungerende byformingsprinsipper med gater, kvartaler og plasser i en tett struktur som er både innbydende og skiller tydelig mellom offentlige og private områder. 

I stor grad skyldes dette at vi har svært mangelfull utdanning i byforming i Norge. Dessuten anses den tradisjonelle sentrumsstrukturen av mange arkitekter som ”gammeldags”, selv om historiske bykjerner åpenbart er meget attraktive for folk flest. 

Dermed avviser man de meste arealeffektive og beviselig fungerende urbane løsningene. Det er dermed fare for at bilbruken fortsatt vil bli større enn nødvendig, ved at man ikke får tilstrekkelig tetthet og et sentrum som er optimalt tilgjengelig, attraktivt og rikt på tilbud. 

Trondheim kommune bør i sitt videre arbeid med byplanen legge vekt på å sikre bærekraftig, tett og mangfoldig sentrumsdannelse, med en finmasket funksjonsblanding og attraktive, intime møteplasser. Trondheims best fungerende eldre bydeler kan gi inspirasjon. Det gjelder både utformingen av gater, kvartaler og plasser, og den varierte bebyggelsen i menneskelig skala  med bruk av miljøvennlige byggematerialer som tre. 

Byer skapt før bilismen ble av naturlige grunner utformet for å tjene fotgjengere og redusere transportbehovet. Den europeiske byens prinsipper må selvsagt oppdateres til å møte nye behov, men det betyr ikke at det er fornuftig å kaste gode erfaringer over bord. Det er neppe realistisk å prøve å oppfinne byen på nytt, slik det ser ut til at noen av teamene ønsker. 

Trondheim kan også lære mye av den amerikanske New Urbanism-bevegelsen. Også i Storbritannia, Tyskland og andre europeiske land kan man lære av byutviklingsprosjekter som er  basert på miljøbevisst videreutvikling av velprøvde og attraktive urbane modeller.

SPACE SYNTAX OG METODER FOR Å SIKRE GOD FUNKSJONSBLANDING

Fagfolk med en viss tilknytning til New Urbanism har allerede bidratt til prosjektet: Det svenske firmaet Spacescape har levert en trafikkanalyse. De har det britiske firmaet Space Syntax som sentral partner. Deres spesialitet er å beregne bevegelsesmønstre og tilgjengelighet til ulike tilbud i både eksisterende og planlagte bydeler. Kort sagt hvordan man sikrer en levende og velfungerende byliv. Anbefalinger basert på Space Syntax bygger på målbare erfaringer fra gode eksisterende byer, ikke på luftige visjoner om å oppfinne en ny type by. 

Spacescape konkluderer med at det langt fra vil bli lett å integrere Brøset i en helhetlig bystruktur. Deres råd kan leses som en sterk anbefaling om å bygge en tett ny bydel basert på klassiske og logiske urbane prinsipper, med et integrert gatenettverk og en godt planlagt funksjonsblanding. De omtaler dette presist som ”tilgjengelig tetthet”, og ”attraktiv tilgang” til daglige behov.

"Lokal service uppstår i centrala lägen mätt i orienterbarhet. Stor tillgång till lokal service uppstår där det lokala marknadsunderlaget mätt i tillgänglig täthet dessutom är stort.

Programområdet har idag en extremt liten potential för lokal service. Både nya kopplingar som tillgängliggör programområdet och en avsevärt högre täthet måste till för att ge en attraktiv tillgång till vardagsmålpunkter".


BYGGESKIKK – MANGFOLD 

De fire forslagene viser også tenkt arkitektur. Hvert firma lar en stil prege bebyggelsen. Ingen av forslagene skal utpekes som vinner og bygges, og i videre planlegging og realisering bør det unngås at en arkitekt tegner mange bygninger. Å utforme byplan bør skilles fra å tegne bebyggelsen. Byplanen må være helhetlig for å fungere, mens bebyggelsen bør være variert for å gjøre bydelen attraktiv. Dominans av ett arkitektfirma vil føre til en monoton bebyggelse, fravær av mangfold og reduserte muligheter for beboernes påvirkning av eget bomiljø. 

I rapporten foreslås det å satse på selvbygging.  Dette bør kommunen gjennomføre i størst mulig grad. Muligheten for selv å bestemme arkitektonisk stil gjennom valg av arkitekt eller ferdighusleverandør og deretter delta aktivt i byggeprosessen er viktig for mange norske boligbyggere. I dag tilbys dette først og fremst i de lite miljøvennlige, bilbaserte byggefeltene utenfor byene. Muligheter for selvbygging vil gjøre det mer attraktivt å velge en miljøvennlig urban livsform på Brøset. 

Selvbygging bør ikke forbeholdes eneboligområdene på Brøset. Det bør også legges opp til at flere kan slå seg sammen og bygge rekkehus, flerfamiliehus og bygårder med ulike funksjoner. 

Bærekraftig byutvikling bør i tillegg til tekniske målbare egenskaper innebære aktiv deltakelse, kulturelt mangfold og tilknytning til stedets historie. Det kan for eksempel oppnås ved at folk som ønsker det velger en byggeskikk inspirert av historiske og regionale forbilder. Mange gjør slike valg når de bygger enebolig og hytte, og denne friheten bør også gis i store utbyggingsprosjekter som Brøset. Det bør unngås reguleringsbestemmelser som styrer utformingen av bebyggelsen i retning ”nyskapende” arkitektur og lignende, slik man har sett i enkelte prosjekter for bærekraftig bygging. Det ville bety ensretting i strid med mangfoldsprinsippet. Miljøkrav skal selvsagt stilles, men disse målene kan nås med bruk av ulike arkitektoniske løsninger.  

RESPEKT FOR BRUKERNES PREFERANSER

Rapporten understreker at jo tettere man bygger, desto mer attraktiv må bebyggelsen og strukturen fremstå for beboerne: 

”De innleverte forslagene illustrerer tildels svært godt sammenhengen mellom høy kvalitet på, og stort mangfold av uteområder og aktiviteter for å friste folk til å endre livsstil i en mer klimanøytral retning. Dette igjen legger begrensninger på tettheten, eller for å si det på en annen måte: dess større tetthet, dess større krav vil det være til utformingen av uterommene, og planlegging av aktivitetsmulighetene”.

En konsekvens av dette bør være at man i den videre planleggingen tar utgangspunkt i folks egne preferanser for uterom, byggeskikk og arkitektur. Dette vil stimulere boligsøkere til frivillig å velge en bærekraftig, tett og urban livsstil fremfor bilbasert enebolig, Prinsippet om respekt for brukernes opplevelse av hva som er attraktive bygde omgivelser bør også gjelde sentrumsbebyggelse som ikke oppføres av beboerne selv. 

Det er en erfaring fra plansmiene som er gjennomført de siste årene at mange beboere legger stor vekt på lokalt forankret byggeskikk, også for ny sentrumsbebyggelse. En del foretrekker modernistisk stil, men neppe så mange som flertallet av arkitekter ville ønske. Verdsetter beboere arkitekturen blir de også med positive til fortetting. Metodene for å oppnå dette vil være stor grad av individuell frihet kombinert med deltakelse i utformingen av bystruktur, fellesanlegg og reguleringsbestemmelser for bebyggelsen..

MEDVIRKNING I DEN VIDERE PROSESSEN

I den forestående kommunale planprosessen bør folk som er interessert i å bo og arbeide på Brøset inviteres til å delta aktivt i utviklingen av bydelen. Man kan ta utgangspunkt i en invitasjon til selvbygging, men også involvere naboer og fremtidige brukere av bydelen på en gjensidig forpliktende måte i planleggingen av byform, sentrumsbebyggelse og møteplasser. Det var en bred deltakende prosess i forkant av parallelloppdragene, og dette bør følges opp også i utformingen av områdeplan.

Man kan f.eks. velge en plansmieprosess. Vanligvis avvikles en plansmie på en uke, men det er ikke noe i veien for å la prosessen gå over lengre tid. Dermed kan bærekraftmålene bli forankret blant fremtidige beboere, og det kan sikres at bydelen blir så attraktiv som mulig for de direkte berørte. Slik aktiv deltakelse vil dermed gjøre det lettere å nå de ambisiøse miljømålene for Brøset.

Man kan lese mer om plansmier på www.plansmier.no
 
Lykke til videre med dette spennende prosjektet, Trondheim!

Oslo 10. april 2011
Audun Engh
Ths. Heftyes gate 14
0264 Oslo
Tlf. 92622626
audun.engh@gmail.com

lørdag 2. april 2011

Bjørvika: Er den nye bydelen planlagt som en gold ørken av kontorbygg og offentlige institusjoner?

Dette er den alternative byplanen for Bjørvika fra bydelensplansmie i 2008, oppdatert 2010, og støttet av både Gamle Oslo Bydelsutvalg og de fleste frivillige organisasjonene i bydelen. For større format og nærmere beskrivelse av forslagene som ennå kan realiseres dersom man er villig til å gjøre en snuoperasjon, gå til http://www.allgronn.org/plansmie-bjorvika.html


Nedenfor er link og tekst til en kronikk i Dagbladet 2. april 2011, "Bjørvika Business District", med kraftig kritikk av hovedgrep og resultater i utbyggingen av Bjørvika.

Byråd Bård Folke Fredriksen har umiddelbart signalisert at han er uvillig til å revurdere noe som helst i Bjørvika, uansett hvor mye kritikk som kommer, nå også fra Peter Hemmersam, førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Folke Fredriksens  svar på bekymringsmeldingene er desverre bare mer av det samme som mange opplever som overgrep mot byen.

Dette er byrådens kommentar til Hemmingsens artikkel  på Facebook idag:

-- "Bjørvika blir ingen gold ørken, men en levende bydel med 5.000 boliger, 20.000 arbeidsplasser, gjennomgående strandpromenade, badeplasser, torg, brede fortau, butikker, cafeer, restauranter, nytt hovedbibliotek og nytt Munchmuseum. Alt dette godt integrert med resten av byen. Kommende lørdag kl 14.00 åpner broene for gående, syklende og kjørende over sporområdene som binder Grønland og Tøyen direkte til Bjørvika."


Jeg vil innstendig oppfordre Høyres folkevalgte, medlemmer og velgere til å vurdere fordomsfritt om byrådets nåværende politikk for Bjørvika er i byens og partiets langsiktige interesse. Man bør ikke umiddelbart støtte partifeller i posisjoner som medfører at de har politisk egeninteresse av å omgå fornuftig kritikk og avvise en revurdering av planene som hittil er fulgt. Alle kritikerne kan ikke ta feil hele tiden.


HVA ER BÆREKRAFTIG BYUTVIKLING I BJØRVIKA?

På min blogg www.naboskap.no har jeg lagt ut en Bjørvikadebatt jeg hadde med Folke Fredriksen og andre på hans Facebookside i januar.

http://naboskap.blogspot.com/2011/01/diskusjon-om-bjrvika-pa-byrad-bard.html

Tema var ikke minst om det er riktig, slik utbyggerne og byrådet hevder, at høyhus og så massiv utnyttelse som mulig  ved Oslo S representerer det ypperte av bærekraft.


I debatten støttet dessverre Arbeiderpartiets fremste talsperson i byutviklingssaker, Tone Tellevik Dahl, bygging av flere høyhus i sjøkanten, med Boston som forbilde fremfor Oslo.

"Look to Boston Audun. En by med lavere bebyggelse enn vår murby, med fantastiske skylineområder langs vannkanten. Alt med måte og krav til høy kvalitet. Ikke ja til alt, men til det som fungerer med omgivelsene".


Det trengs et internt oppgjør både i  Arbeiderpartiet (som jeg selv tilhører), Høyre og andre partier med slik romantisering av arkitekt- og utbyggervisjoner om høyhus. Flertallet av Oslos befolkning er mot høyhus. Byutviklingspolitikerne i alle partier må  velge mellom å prioritere et koselig forhold til fagmiljøene på sitt saksfelt, herunder spesielt ledelsen i Plan- og bygningsetaten og makteliten i arkitektstanden, og den egentlige jobben som er å representere befolkningens meninger og interesser.

Planene for det meste av Bjørvika kan ennå forbedres i tråd med den massive kritikken som er kommet fra mange hold. De nåværende planene har liten støtte utenom de direkte involverte som har økonomiske, politiske og faglige egeninteresser knyttet til at  planene realiseres.

Det er ennå mulig å gjøre Bjørvika til en berikelse for byen og en forbedring i forhold til containerne som preget området tidligere.

Oslo Byes Vel har nylig bedt Sivilombudsmannen vurdere om utbyggingsavtalen for Bjørvika strider med loven fordi den hindrer lokaldemokrati  og endringer av reguleringsplanen i mange år fremover. En rekke frivillige organisasjoner i bydelen har bedt miljøvernminister Erik Solheim ta et politisk initiativ for å få endret urtbyggingsavtalen og sikre statlig bistand slik at åpenbart fornuftige endringer av planene i tråd med befolkningens ønsker om et humant og miljøvennlig bymiljø kan vedtas.

Her er dokumentasjon av de alternative forslagene som fremdeles kan realiseres hvis viljen er tilstede. Forslagene ble utviklet under bydel Gamle Oslos plansmie i 2008, og oppdatert i 2010.

Audun Engh

Tlf. 92622626

Kronikken i Dagbladet:

Bjørvika Business District

Byutvikling: Den nye bydelen er planlagt som en gold ørken av kontorbygg og offentlige institusjoner.

KRONIKK:
Peter Hemmersam
Førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

http://www.dagbladet.no/a/16035263/

Politikere, planleggere, bohemer og folk i alminnelighet drømmer om urbanitet - om gater og torg hvor det vrimler med småbutikker og fortausliv, fulle av mennesker med ærender og andre som bare slapper av og nyter byens liv. Det vitale og befolkede byrom er for mange blitt identisk med ideen om «den gode by».

Den amerikanske forfatter Jane Jacobs beskrev for nøyaktig 50 år siden i sin berømte bok «The Death and Life of Great American Cities» det myldrende livet i de gamle og slitte bydelene i New York som var truet av tidens byfornyelsesprosjekter, hvor hele kvarterer ble revet ned for å skape plass til motorveier og høyhus. Hennes betraktninger om hva som gjorde den tradisjonelle by til et bedre sted for mennesker, handlet ikke om spektakulær arkitektur eller kulturhistorisk identitet, men om enkle forhold, som også dagens byplanleggere bør forholde seg til.

Hun påpekte at for at en bydel skal oppleves som et levende sted, må det bo tilstrekkelig mange folk der. Det må også være arbeidsplasser, butikker og andre funksjoner som til sammen sikrer at det er tilstrekkelig mange forskjellige mennesker på gata på ulike tidspunkter av dagen. Byen skal være fotgjengervennlig, og ha butikker, restauranter og små håndverksvirksomheter ut mot gata.

De fleste av disse forhold inngår allerede i varierende grad i planleggingen av Bjørvika, men Jacobs mente også at en vital bydel burde bestå av en blanding av nye og gamle bygninger. Dette handler ikke om bevaring og kulturhistorisk autentisitet, men om at eldre bygninger har lavere husleie, og dermed gir plass til et mangfold av aktiviteter og kreative virksomheter. Dermed sikrer man en grad av variasjon og karakter som kjedebutikkene, som ellers er de eneste som har råd til høye husleier, aldri kan skape.

Nå er det jo for seint å tenke på å bevare noe som helst i Bjørvika, men kanskje kan man likevel anvende Jacobs' tankegang, i den forstand at man kan sikre at en viss andel av butikkarealene i bygningenes inngangsnivå kan leies ut til «nye ideer», til priser som ligger godt under det høye nivået som forventes i Bjørvika.

For å sikre at Bjørvika blir et levende sted, er det tilrettelagt for mange nye butikker, og det er helt sikkert ikke alle som blir like lønnsomme. Det er blant annet planlagt en indre forretningsgate gjennom Barcode-byggene, parallelt med Dronning Eufemias gate, som blir Bjørvikas nye hovedakse. Det er vanskelig å forstå at noen vil bevege seg inn hit fra hovedgata, og det er heller ikke noen opplagte muligheter for å ta en snarvei gjennom Barcode-byggene på vei til et annet sted, siden de ligger langs jernbanesporet.

Det ser ut til at man har glemt lærdommen fra det første store havnefrontprosjektet i Oslo, Aker Brygge, hvor man ganske riktig har en promenade som myldrer av mennesker, men hvor shoppingsenteret aldri ble noen suksess. Faktisk er de fleste mennesker som besøker Aker Brygge neppe oppmerksomme på at det eksisterer.

Dette er ikke det eneste punkt hvor Bjørvika viser fellestrekk med Aker Brygge. Den offentlige promenaden langs kaia er en åpenbar inspirasjon, og de langstrakte allmenninger som er planlagt i Bjørvika er inspirert av Bryggetorget på Aker Brygge.

Aker Brygge er på mange måter blitt en slags oppskrift på hvordan man utvikler havnefronter, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Det er blitt et forbilde på hvordan man kan bygge et Central Business District med et menneskelig ansikt i form av restauranter, boliger og kulturinstitusjoner.

Men Aker Brygge som modell er ikke uten problemer. Det er altfor få og altfor like boliger til at det virker som noe annet enn en kontorenklave med restauranter. Shoppingsenteret er en tvilsom suksess, og serveringsstripen langs kaia, som er et fluepapir i sommermånedene, ligger ganske øde i vinterhalvåret, noe som er en utfordring for alle nye byrom på gamle havnearealer.

Det er ikke spektakulært utformede byrom, brede avenyer og lange havnepromenader som får folk til å oppsøke og like en bydel. Et vitalt forretnings- og restaurantliv kan hjelpe med å få en bydel til å virke levende, men den viktigste attraksjon er menneskemylderet i seg selv. Mennesker tiltrekker mennesker, og spørsmålet er om Bjørvika blir sammensatt og intenst nok til at det oppleves som et befolket sted.

Der har vært snakket mye om hvordan man kan få sikret en blanding av boligtyper i Bjørvika for å sikre en variasjon av mennesker. Det bør også snakkes om hvordan man kan få en variasjon av butikker og nye virksomheter som kan være med på å tiltrekke menneskene som bør bli den nye bydelens største attraksjon. Det skal mange mennesker til for å holde liv i butikker og restauranter, og det vil ikke være mulig å få dem til å trives like godt over hele den nye bydelen.

I stedet for å spre aktivitet og mennesker ut over store deler av Bjørvika, bør man satse helt entydig på det man har mulighet til, nemlig en konsentrasjon av mennesker rundt Dronning Eufemias gate. Man kan så la de kreative butikker og nye virksomheter blomstre i de tilstøtende byrommene der de kan bidra til å gjøre Bjørvika til et attraktivt sted.

Men dette kommer neppe til å skje. Uansett hvordan man snur og vender på det, er Bjørvika tenkt som Oslos nye Central Business District - noe som blir regnet som nødvendig for å tiltrekke et globalt forretningsliv til Oslo i konkurranse med andre byer og regioner. Restauranter og butikker understøtter kontorfunksjonen, mens boliger og spesialdesignede byrom bare er forsøk på å få Bjørvika til å framstå som annet enn en gold ørken av kontorbygg og offentlige institusjoner.

onsdag 30. mars 2011

”Boligbygging i by: Dyrt og dårlig?” Bygg by – ikke drabantby.

Nye bygårder i Berlin: Townhouse-prosjektet ved Hausvogteiplatz, fullført 2010. Ca. 30 smale bygninger i kvartalsstruktur, hver med egen byggherre som selv valgte arkitekt. Stilen varierer fra klassisisme til minimalisme. Kommunale reguleringsbestemmelser sikrer helheten. Mange av bygningene har næringslokale i 1. etg. De fleste byggherrene bor og arbeider der selv, men leier ut deler av bygningen. Slike urbane modeller kunne erstatte blokkbyggingen i Oslo og andre norske byer. Den norske tradisjonen med selvbygging kunne dermed også videreføres i byene, ikke bare i bilbaserte byggefelt. I tråd med norsk byggeskikk kan slike bygårder også oppføres i tre. Foto Audun Engh.

Norsk Form og tidsskriftet Arkitektur N arrangerte  30.3.2011 et debattmøte om stedsutvikling med fokus på boliger. 

”Bygger vi gode boliger og bomiljøer i byene i Norge i dag? Sikrer dagens markedsaktører kvalitet, eller trengs det flere politisk styrte kvalitetskrav?”

Det bør i denne viktige debatten ikke fokuseres på boligbygging alene, men på hvordan vi skal skape attraktive bydeler der boliger inngår i en tett funksjonsblanding. Vi trenger ikke flere drabantbyer og villastrøk dominert av boliger alene, med få andre tilbud og dermed stort behov for energisløsende bruk av bil, buss og bane. 

Det bør satses på nye urbane bydeler med høy tetthet og finmasket lokal funksjonsblanding som på Frogner og Grünerløkka. I tillegg bør ikke bebyggelsen baseres på drabantbyblokker stuet tett sammen. Kvartalsbebyggelse med bygårder der 1. og gjerne 2. etasje fortrinnsvis brukes til handel og næring er byformen som gir optimal utnyttelse med korte gangavstander til både ulike tilbud og kollektivtransport.
Oslos gamle sentrale bydeler er Norges mest populære steder å bo, selv om få av leilighetene har balkonger, aftensol og utsikt. Mange prioriterer urbane kvaliteter med kvartalsbebyggelse og en arkitektur preget av den klassiske byens estetikk. Skal vi få flere til å velge en bærekraftig urban livsstil med leilighet fremfor ofte billigere eneboliger utenfor byen må vi lytte til betalernes ønsker, ikke til arkitekter og utbyggere som ennå klamrer seg til den konvensjonelle drabantbyblokken eller eneboligen som utbyggingsformer. 

Vi trenger også flere arkitekter som er villige til å skape steder med de tradisjonelle arkitektoniske kvalitetene som flertallet åpenbart foretrekker. Skal folk trives med høy tetthet, må bykvaliteter og estetikk være i samsvar med deres egne preferanser. Hvor mange ville valgt dyr leilighet på Frogner fremfor enebolig i Bærum til same pris dersom all Frognerbebyggelse var preget av minimalismen som flertallet av arkitekter foreskriver overalt og for alle? Slike brukerpreferanser må få konsekvenser for nye urbane bydeler dersom vi skal få flere til å velge en bærekraftig livsstil. Jo større tettheten er, desto viktigere er det at folk opplever omgivelsene som humane og innbydende.

Hvis vi skal skape slike attraktive byområder må arkitektskolene undervise studentene i å utforme byer, ikke bare tegne enkeltbygg. De bør få kunnskap i bruk av ulike stilarter slik at de bedre kan respektere stedets ånd og markedets ønsker. I dag undervises det kun i modernisme som gyldig uttrykk. De klassiske byene som folk over hele verden søker til anses som et historisk fenomen, kanskje verneverdige men ikke et forbilde for bærekrafig nybygging og samtidsarkitektur. Studentene må også lære å vise respekt for brukernes estetiske preferanser . 

Utbyggerne bør lytte mer til kundene og mindre til arkitektene de engasjerer når det gjelder estetikk.
Politikerne bør sørge for reguleringsplaner som gir funksjonsblanding og god byform. Kommunene bør også sikre at lokalsamfunnet trekkes aktivt med i planleggingen av nye bydeler gjennom deltakende prosesser som plansmier. Utbyggere vil også være tjent med å sikre at prosjektene får lokal tilslutning. Dermed vil prosjektene sannsynligvis også bli attraktive for boligkjøpere, og konflikter som  forsinker utbyggingen kan unngås.

Bildet over viser et nybyggingsprosjekt i Berlin, Townhouses ved Hausvogteiplatz i det gamle Øst-Berlin.. Det kan være et forbilde for reform av boligbyggingen i norske byer, sammen med mange lignende prosjekter fra det siste tiåret basert på den europeiske byens velprøvde prinsipper, i bl. a. Paris (Plessis-Robinson) , Stockholm (Sankt Erik), Storbritannina (Poundbury, Upton) og Holland (Brandevoort).

Mer informasjon om bærekraftig stedsutvikling basert på deltakelse:

Alternative nettsider for arkitektur og urbanisme: