Facebook arrangerer plansmie - ideutvikling basert på kollektiv intelligens

Bildet over: Statoil bygger nå en modernistisk men anti-moderne og ekskluderende høyborg på Fornebu, det motsatte av Facebooks inkluderende nye bysamfunn i Silicon Valley. Med en annen innstilling kunne Statoil gitt Forneby en mangfoldig og spennende bydel der kontorlokaler forenes med boliger og andre tilbud som sammen skaper et levende lokalmiljø.

------

Bildet under: Der Facebook lar seg inspirere av moderne åpen nettverkstenkning velger Statoil å kopiere totalitære systemers arkitektur. Dette er et sovjetisk statsbyråkratisk kontorbygg fra 1975, påfallende likt Statoils autoritære statskapitalistiske mastodont fra 2011. Sjokkerende mange norske arkitekter vil hylle dette som spennende og kompromissløs modernisme. Nye bymiljøer i tradisjonell, menneskelig skala avvises derimot som nostalgi og kitch.

Avisartikkel fra California nedenfor:

Facebook skal bygge nytt hovedkvarter i Manlo Park, Silicon Valley. De ønsker å skape en levende by, ikke et monolittisk næringsbygg, og arrangerer plansmie (charrette) der befolkningen og fagfolk lager en byplan i fellesskap. Facebooksjefen John Tenanes begrunner valget av prosess med at Facebooks tekniske gjennombrudd har vært skapt i kollektive maratonverksteder som ligner på plansmier - "hackathons".

- "He said a charrette is similar to Facebook's legendary, all-night coding sessions in which engineers push to wildly innovate".

Det er oppløftende å se at moderne høyteknologi ikke fremmer iskalde og inhumane totalitære systemer, slik det ofte har vært spådd i Science Fiction, men det motsatte: Kreative inkluderende prosesser der individuell utfoldelse forenes med likeverdig samarbeid. Resultatet er utvikling av kollektiv intelligens. En pluss en blir mer enn to.

Statoil gjør nå det motsatte på Fornebu: Liksom Telenor for noen år siden bygger de et gigantisk, autoritært og ekskluderende arkitektonisk objekt. En modernistisk men gammeldags variant av middelalderens borger, osende av paranoia og markeringsbehov overfor verden utenfor.

Bilder av Statoils totalitære byggeprosjekt: http://www.statoil.com/no/NewsAndMedia/News/2009/Pages/20FebFornebu.aspx

Prosjektet uttrykker samme mentalitet som det døende Sovjetunionens statsbyråkratiske byggevirksomhet. Se f.eks. dette byggverket fra 1975, basert på samme geniale lest, kasser stablet tilsynelatende tilfeldig oppå hverandre.

http://www.guardian.co.uk/artanddesign/gallery/2011/feb/08/chaubin-soviet-russia-architecture-photography?intcmp=239#/?picture=371534881&index=1

Mer om plansmier på www.plansmier.no

Artikkel om Facebooks plansmie nedenfor.

Hilsen Audun Engh
NABOSKAP -- www.naboskap.no
------------------------------

--- "Earlier this month when Facebook announced it was
moving to Menlo Park, company executive John
Tenanes told the audience to expect some
charrettes.

He said a charrette is similar to
Facebook's legendary, all-night coding sessions in
which engineers push to wildly innovate -- epic
events called "hackathons."

Link og tekst til artikkelen:
http://www.mercurynews.com/top-stories/ci_17446274?nclick_check=1

------------------
Facebook wants designs
for its new Menlo Park
neighborhood

By Bonnie Eslinger

Daily News Staff Writer

Posted: 02/22/2011 06:58:14 AM PST

More than 100 architects and other design
professionals will descend on Facebook's new
campus in Menlo Park on March 5 for a 12-hour
session to envision changes to the surrounding
Willow and Belle Haven neighborhoods.

"The emphasis will be on creating an inviting and
vibrant residential and business area," said Noemi
Avram, a spokeswoman for the San Mateo County
chapter of the American Institute of Architects,
which with the city of Menlo Park organized the
meeting, dubbed a "charrette."

"The goal of the charrette is to begin a community
dialogue," Avram said. "The design concepts that
emerge from that charrette will be widely circulated.
It's very likely that these ideas will have a significant
impact on the development of this area of Menlo
Park for many years to come."

Asked what he would like to see after Facebook
officially moves into the Sun Microsystems campus
at the corner of Bayfront Expressway and Willow
Road, Mayor Rich Cline said more housing,
"including affordable housing. And retail, grocery
stores, restaurants and pubs in the area that are lit
up; wider sidewalks, and a town feel for the
community."

That may be a tall order, but that's where charrettes
come in.

The French term refers to Parisian architecture
students in the 19th century who would rush to
finish assignments before a charrette, or cart,
arrives to pick up their work. The term is still used
by architects to discuss a fast-paced, collaborative
design session.

Earlier this month when Facebook announced it was
moving to Menlo Park, company executive John
Tenanes told the audience to expect some
charrettes. He said a charrette is similar to
Facebook's legendary, all-night coding sessions in
which engineers push to wildly innovate -- epic
events called "hackathons."

The design professionals have been divided into
four teams that will approach different elements of
the area around the future Facebook campus, Avram
said. One team will look at existing businesses,
another will scope out the perimeter of the campus,
a third will focus on an area northwest of the
campus near two Constitution Drive properties
Facebook recently bought for future use, and a
fourth will explore housing possibilities.

Residents are encouraged to bring their own ideas
to the charrette in the morning, Avram said. The
design professionals will then spend the afternoon
combining the proposals with their own and
feverishly drafting presentations to show at the end
of the day. Meals provided by Facebook will be
squeezed in between inspirations. The public is
invited to watch throughout.

At 6:30 p.m. the teams will each reveal their
respective visions.


----------------

Byutvikling og lokalt engasjement

Eksempel på et radikalt, grensesprengene og nyskapende prosjekt som ikke lot seg svinebinde av lammende deltakelse fra den gemene hop: Albert Speers hall for 300 000 mennesker i Berlin. Storheten i dette medvirkningsfrie prosjektet fremgår av størrelsen i forhold til Brandenburger Tor i forgrunnen. Kun en person medvirket, utbyggeren Adolf Hitler.


Min kommentar til en lettere depressiv artikkel på nettsiden til Arkitektnytt.

Forfatter Bengt Andersen, som såvidt jeg vet er sosialantropolog.

Bengt Andersens innlegg kan leses via denne linken, eller nedenfor under mitt innlegg.

http://www.arkitektnytt.no/byutvikling-og-lokalt-engasjement

Byutvikling og lokalt engasjement

Hjertelig takk for denne avdramatiserende kommentaren. Det er håp om fortsatt business as usual for ekspertgruppene innen stedsutvikling. Det er selvsagt enkelte grupper som alltid medvirker aktivt i utbyggingsprosjekter; utbyggere, arkitektene og som lojalt arbeider for dem og planbyråkratiet i kommunene. Andersens budskap om det fåfengte i alle forsøk på økt medvirkning fra andre enn makteliten vil selvsagt bli varmt mottatt av de samme elitene.

Dermed er det heller ikke så merkelig at dette såvidt jeg har fått med meg er den første artikkelen i Arkitektnytt om bred medvirkning. De fleste arkitekter foretrekker åpenbart medvirkning av så få som mulig og helst ikke andre en de uunngåelige aktørene som utbyggerne (honoraret vil man gjerne ha) og byråkratiet (våre kolleger i planadelingene vil gjerne også ha et ord med i laget og kanskje tilmed få lov til å være litt kreative).

Jeg skriver fra plansmia i Rakkestad kommune, som har pågått hele uken og avsluttes med folkemøte fredag kveld. Jeg må dessverre melde om tendenser som vil skuffe Bengt Andersen. Hans gnistrende gode hypotese om universell likegyldighet er truet av uforutsette hendelser i et lite lokalsamfunn der merkverdig mange fortsatt tror på frasene om folkestyre.

Befolkningen i Rakkestad hører av en eller annen grunn ikke på Andersen. De møter opp og deltar selv om en fremtredende ekspert og samfunnsforsker gir klar beskjed om at de ikke bryr seg og heller vil se på TV. Det er med andre ord ikke bare politikere og arkitekter, men tilmed samfunnsforskere som nå må oppleve det forsmedelige at befolkningen ikke umiddelbart aksepterer innsikt og konklusjoner fra folk som virkelig har greie på tingene.

Av kommunens knapt 8000 innbyggere kom 170 på det første folkemøtet, mer enn 500 delter på plansmias Facebookside, omtrent 100 har kommet innom plansmieverkstedet på dagtid og fremlagt sine synspunkter, og det har vært mer enn 30 møter med ulike lokale aktører.

Lokalavisen Rakkestad Avis har av en eller annen grunn antatt at prosessen engasjerer folk, og de har hittil trykket 15 helsider om prosessen.

Under vår forrige plansmie i Hasselvika, Rissa kommune, kom ca. 25 % av befolkningen på folkemøte.

Men det er kanskje likevel ikke nødvendig å revidere hyupotesen foreløpig. Heldigvis minner Anderen oss på at det stort sett bare er the usual suspects av landsbytullinger, plageånder og notoriske leserbrevforfattere som møter opp på slike seanser. Vanlige folk holder seg heldigvis unna og gjør viktigere ting..

Jeg er likevel redd denne tilsynelatende sterke bølgen av innbllt engasjement ikke vil la seg stanse på en stund. Løsningen kan være at man som i Bjørvika åpner for tallrike høringer og folkemøter, med resultat at flere enn i noen tidligere sak sender inn høringsuttalelser og underskriver på opprop mot Byrådets og utbyggernes planer, men så sørger for at det ikke blir noen endringer av planene for å imøtekomme entydige ønsker fra innbyggere og bydel. Dermed er det håp om at folks engasjement brenner ut og de resignerer i bitterhet over bortkastet tid.

Skal forskerens hypeteser blir oppfylt må budskapet fra slike lovpålagte høringssprosesser landet rundt ignoreres langt større grad enn idag. I solidaritet med sine støttespillere i forskningsmiljøet vil jeg derfor henstille til kommuner i hele Norge å følge i fotsporene til Plan- og bygningsetaten, Byrådet of de halvoffentlige utbyggingsselskapene i Oslo.: Nikk og smil til alt engasjement, men pass på at skuffelsen blir total. Dermed bidrar du til å få folket tilbake der de i henhold til alle ekspertuttalelser hører hjemme, med hodet dypt i potetgullposen, trygt plassert foran et TV-apparat stilt inn på en dum kanal.

Til skrekk og advarsel kan man studere de siste to årenes plansieprosesser i fem norske kommuner her: www.plansmier.no

Flere av mine blogginnlegg: www.naboskap.no

Audun Engh
-------------

BENGT ANDERSENS INNLEGG.

Er det virkelig slik at alle er interessert i byutvikling? Og er medvirkning uansett udelt positivt?

Bengt Andersen

Det er ikke sjelden man støter på fraser som ”lokalt engasjement” og ”medvirkning” i debatter om arkitektur og byutvikling, eller i rapporter om ulike områdesatsinger. ”Frase” fordi når folk faktisk spiller inn bidrag, så ender det i beste fall opp fancy trykksaker fulle av floskler, eller i verste fall på bunnen av et skuff på kontoret til initiativtagerne.

Mitt inntrykk er at sentrale aktører innen og rundt faget tar for gitt at 1) folk egentlig ønsker å delta aktivt i planleggingsprosesser og arkitekturdebatter og; 2) at et slikt engasjement vil være av det gode. Selv tviler jeg sterk både på 1 og 2.

Denne antakelsen om ”folk elsker å mene noe om” dette, kom til uttrykk i en anmeldelse av programmet Håkon & Haffners byggeklosser (et program som langt fra fikk rosende omtale av en annen blogger her inne). Et av Lotte Sandbergs poenger i hennes rosende omtale, er nettopp at NRK-serien kan ”øke kunnskapsnivået og [dermed?] styrke medvirkningsprosesser”.

At folk vil mene noe, er nok rett. At folk vil engasjere seg aktivt, er nok en mer naiv forestilling. I Sverige ble det for et par år siden forsøkt mange kreative strategier for å inkludere spesielt ungdom og etnisk minoritetskvinner i en planleggingsprosess der målet var en ”bærekraftig” byutvikling. Som vanlig dukket bare den faste gjengen av hvite og middelaldrende menn opp. Forskerne som så evaluerte forsøkene, kom med den ene hypotesen etter den andre, men de tenkte ikke tanken om at folk har andre ting å bruke tiden sin på, som kan henge sammen med at ”folk flest” ikke er så interessert i tematikken i utgangspunktet. I hvert fall ikke så mye at de gidder sette av noen timer utenfor eget hjem til å diskutere det.

I et nyurbanistisk prosjekt jeg bodde i og forsket på, skulle en tro at engasjementet var stort av flere grunner. For det første har nyurbanistene utviklet den relativt berømte "charretten" der (de fremtidige) innbyggerne sammen med arkitektene, planleggere, byråkrater og andre sammen kommer frem til masterplanen for området. Videre selges området som et spesielt byutviklingsprosjekt. I markedsføringen er arkitekturen og de ”spesielle” planløsningene, som sammen sies å skulle skape et sosialt fellesskap, essensielt. Stedet selges altså også som et fellesskap der man forventes å delta. Videre må en ved kjøp av eiendom skrive under på at man skal opprettholde stedets materielle uttrykk. Siden et hjem i Kentlands koster, er det ikke hvem som helst som har råd. Men selv om stedet er befolket av mange ”middelaldrende, hvite menn” med både masser av økonomisk kapital og mye av den relevante kulturelle kapitalen, gidder få engasjere seg. Nei, engasjementet for deltakelse i byens ulike organer (der flere jobber med ”byutvikling”) var så laber at jeg, en antropolog på feltarbeid, ble forspurt om å sitte i ”borettslagets” styre. Det beboerne tvert i mot var opptatt av, var eiendomsprisene, jobben, barna sine og å ta seg en fest/være sosial.

Jeg fant, akkurat som forskerne i Sverige, at det er de samme personene som alltid engasjerer seg. Og denne gruppen representerer ikke flertallet eller et tverrsnitt av befolkningen. For øvrig har det vel slått flere enn meg at når man flyr på ulike møter om byutvikling også her i Oslo (hvor jeg bor) så er det ofte de samme trynene man ser.

Forresten, hvor mange av oss har medvirket i å utvikle de områdene av byen vi virkelig trives i? Man kan med god grunn også spørre seg om hvem sine interesser man skal ta hensyn til. Sjeldent vil det vel være konsensus blant beboerne? Og hva med fremtidige beboere? Det er også god grunn til å være skeptisk til et sterkt engasjement i seg selv da det fort kan resultere i ulike ekskluderingsmekanismer: Ved at man lager et nabolag eller et sett regler tilpasset noens særinteresser, vil de som har kjempet for disse kunne tenkes å kjempe hardt for å opprettholde stedets ”egenart” og at reglene følges. Slik stenger man effektivt ute andre med andre preferanser.

----