Eksempel på et radikalt, grensesprengene og nyskapende prosjekt som ikke lot seg svinebinde av lammende deltakelse fra den gemene hop: Albert Speers hall for 300 000 mennesker i Berlin. Storheten i dette medvirkningsfrie prosjektet fremgår av størrelsen i forhold til Brandenburger Tor i forgrunnen. Kun en person medvirket, utbyggeren Adolf Hitler.Min kommentar til en lettere depressiv artikkel på nettsiden til Arkitektnytt.
Forfatter Bengt Andersen, som såvidt jeg vet er sosialantropolog.
Bengt Andersens innlegg kan leses via denne linken, eller nedenfor under mitt innlegg.
http://www.arkitektnytt.no/byutvikling-og-lokalt-engasjement
Byutvikling og lokalt engasjement
Hjertelig takk for denne avdramatiserende kommentaren. Det er håp om fortsatt business as usual for ekspertgruppene innen stedsutvikling. Det er selvsagt enkelte grupper som alltid medvirker aktivt i utbyggingsprosjekter; utbyggere, arkitektene og som lojalt arbeider for dem og planbyråkratiet i kommunene. Andersens budskap om det fåfengte i alle forsøk på økt medvirkning fra andre enn makteliten vil selvsagt bli varmt mottatt av de samme elitene.
Dermed er det heller ikke så merkelig at dette såvidt jeg har fått med meg er den første artikkelen i Arkitektnytt om bred medvirkning. De fleste arkitekter foretrekker åpenbart medvirkning av så få som mulig og helst ikke andre en de uunngåelige aktørene som utbyggerne (honoraret vil man gjerne ha) og byråkratiet (våre kolleger i planadelingene vil gjerne også ha et ord med i laget og kanskje tilmed få lov til å være litt kreative).
Jeg skriver fra plansmia i Rakkestad kommune, som har pågått hele uken og avsluttes med folkemøte fredag kveld. Jeg må dessverre melde om tendenser som vil skuffe Bengt Andersen. Hans gnistrende gode hypotese om universell likegyldighet er truet av uforutsette hendelser i et lite lokalsamfunn der merkverdig mange fortsatt tror på frasene om folkestyre.
Befolkningen i Rakkestad hører av en eller annen grunn ikke på Andersen. De møter opp og deltar selv om en fremtredende ekspert og samfunnsforsker gir klar beskjed om at de ikke bryr seg og heller vil se på TV. Det er med andre ord ikke bare politikere og arkitekter, men tilmed samfunnsforskere som nå må oppleve det forsmedelige at befolkningen ikke umiddelbart aksepterer innsikt og konklusjoner fra folk som virkelig har greie på tingene.
Av kommunens knapt 8000 innbyggere kom 170 på det første folkemøtet, mer enn 500 delter på plansmias Facebookside, omtrent 100 har kommet innom plansmieverkstedet på dagtid og fremlagt sine synspunkter, og det har vært mer enn 30 møter med ulike lokale aktører.
Lokalavisen Rakkestad Avis har av en eller annen grunn antatt at prosessen engasjerer folk, og de har hittil trykket 15 helsider om prosessen.
Under vår forrige plansmie i Hasselvika, Rissa kommune, kom ca. 25 % av befolkningen på folkemøte.
Men det er kanskje likevel ikke nødvendig å revidere hyupotesen foreløpig. Heldigvis minner Anderen oss på at det stort sett bare er the usual suspects av landsbytullinger, plageånder og notoriske leserbrevforfattere som møter opp på slike seanser. Vanlige folk holder seg heldigvis unna og gjør viktigere ting..
Jeg er likevel redd denne tilsynelatende sterke bølgen av innbllt engasjement ikke vil la seg stanse på en stund. Løsningen kan være at man som i Bjørvika åpner for tallrike høringer og folkemøter, med resultat at flere enn i noen tidligere sak sender inn høringsuttalelser og underskriver på opprop mot Byrådets og utbyggernes planer, men så sørger for at det ikke blir noen endringer av planene for å imøtekomme entydige ønsker fra innbyggere og bydel. Dermed er det håp om at folks engasjement brenner ut og de resignerer i bitterhet over bortkastet tid.
Skal forskerens hypeteser blir oppfylt må budskapet fra slike lovpålagte høringssprosesser landet rundt ignoreres langt større grad enn idag. I solidaritet med sine støttespillere i forskningsmiljøet vil jeg derfor henstille til kommuner i hele Norge å følge i fotsporene til Plan- og bygningsetaten, Byrådet of de halvoffentlige utbyggingsselskapene i Oslo.: Nikk og smil til alt engasjement, men pass på at skuffelsen blir total. Dermed bidrar du til å få folket tilbake der de i henhold til alle ekspertuttalelser hører hjemme, med hodet dypt i potetgullposen, trygt plassert foran et TV-apparat stilt inn på en dum kanal.
Til skrekk og advarsel kan man studere de siste to årenes plansieprosesser i fem norske kommuner her: www.plansmier.no
Flere av mine blogginnlegg: www.naboskap.no
Audun Engh
-------------
BENGT ANDERSENS INNLEGG.
Er det virkelig slik at alle er interessert i byutvikling? Og er medvirkning uansett udelt positivt?
Det er ikke sjelden man støter på fraser som ”lokalt engasjement” og ”medvirkning” i debatter om arkitektur og byutvikling, eller i rapporter om ulike områdesatsinger. ”Frase” fordi når folk faktisk spiller inn bidrag, så ender det i beste fall opp fancy trykksaker fulle av floskler, eller i verste fall på bunnen av et skuff på kontoret til initiativtagerne.
Mitt inntrykk er at sentrale aktører innen og rundt faget tar for gitt at 1) folk egentlig ønsker å delta aktivt i planleggingsprosesser og arkitekturdebatter og; 2) at et slikt engasjement vil være av det gode. Selv tviler jeg sterk både på 1 og 2.
Denne antakelsen om ”folk elsker å mene noe om” dette, kom til uttrykk i en anmeldelse av programmet Håkon & Haffners byggeklosser (et program som langt fra fikk rosende omtale av en annen blogger her inne). Et av Lotte Sandbergs poenger i hennes rosende omtale, er nettopp at NRK-serien kan ”øke kunnskapsnivået og [dermed?] styrke medvirkningsprosesser”.
At folk vil mene noe, er nok rett. At folk vil engasjere seg aktivt, er nok en mer naiv forestilling. I Sverige ble det for et par år siden forsøkt mange kreative strategier for å inkludere spesielt ungdom og etnisk minoritetskvinner i en planleggingsprosess der målet var en ”bærekraftig” byutvikling. Som vanlig dukket bare den faste gjengen av hvite og middelaldrende menn opp. Forskerne som så evaluerte forsøkene, kom med den ene hypotesen etter den andre, men de tenkte ikke tanken om at folk har andre ting å bruke tiden sin på, som kan henge sammen med at ”folk flest” ikke er så interessert i tematikken i utgangspunktet. I hvert fall ikke så mye at de gidder sette av noen timer utenfor eget hjem til å diskutere det.
I et nyurbanistisk prosjekt jeg bodde i og forsket på, skulle en tro at engasjementet var stort av flere grunner. For det første har nyurbanistene utviklet den relativt berømte "charretten" der (de fremtidige) innbyggerne sammen med arkitektene, planleggere, byråkrater og andre sammen kommer frem til masterplanen for området. Videre selges området som et spesielt byutviklingsprosjekt. I markedsføringen er arkitekturen og de ”spesielle” planløsningene, som sammen sies å skulle skape et sosialt fellesskap, essensielt. Stedet selges altså også som et fellesskap der man forventes å delta. Videre må en ved kjøp av eiendom skrive under på at man skal opprettholde stedets materielle uttrykk. Siden et hjem i Kentlands koster, er det ikke hvem som helst som har råd. Men selv om stedet er befolket av mange ”middelaldrende, hvite menn” med både masser av økonomisk kapital og mye av den relevante kulturelle kapitalen, gidder få engasjere seg. Nei, engasjementet for deltakelse i byens ulike organer (der flere jobber med ”byutvikling”) var så laber at jeg, en antropolog på feltarbeid, ble forspurt om å sitte i ”borettslagets” styre. Det beboerne tvert i mot var opptatt av, var eiendomsprisene, jobben, barna sine og å ta seg en fest/være sosial.
Jeg fant, akkurat som forskerne i Sverige, at det er de samme personene som alltid engasjerer seg. Og denne gruppen representerer ikke flertallet eller et tverrsnitt av befolkningen. For øvrig har det vel slått flere enn meg at når man flyr på ulike møter om byutvikling også her i Oslo (hvor jeg bor) så er det ofte de samme trynene man ser.
Forresten, hvor mange av oss har medvirket i å utvikle de områdene av byen vi virkelig trives i? Man kan med god grunn også spørre seg om hvem sine interesser man skal ta hensyn til. Sjeldent vil det vel være konsensus blant beboerne? Og hva med fremtidige beboere? Det er også god grunn til å være skeptisk til et sterkt engasjement i seg selv da det fort kan resultere i ulike ekskluderingsmekanismer: Ved at man lager et nabolag eller et sett regler tilpasset noens særinteresser, vil de som har kjempet for disse kunne tenkes å kjempe hardt for å opprettholde stedets ”egenart” og at reglene følges. Slik stenger man effektivt ute andre med andre preferanser.
----
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar