Byantikvaren i Stavanger vil verne Stavanger svømmehall og en rekke andre bygninger fra 50- 60 og 70-talet.

NRK melder at byantikaren er på kollisjonskurs med befolkningen, som mistrives med betongkassene. Hun bør ikke få siste ord.

NRK Rogaland: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/nord-jaeren/1.7099409

Dermed er det duket for heftig debatt når kommunen sin nye kulturminneplan snart blir lagt ut på høring.

Byantikvar Anne Merethe Skogland i Stavanger vil altså verne den enorme betongkollossen som mange mener Stavanger svømmehall er. Svømmehallen ble bygget i 1971.

«Vi diskuterer ikke om det er veldig pent, men det er veldig representativt.»
Anne Merethe Skogland, Byantikvar i Stavanger.
---

Befolkningen kan støtte seg til en viktig internasjonal avtale:

Norge har ratifisert Faro-konvensjonen om kulturminners rolle i samfunnet. Konvensjonen forplikter Norge til å legge stor vekt på befolkningens ønsker når det skal defineres hva som er viktige kulturminner. Det er åpenbart at svømmehallen ikke er særlig verdsatt av befolkningen i Stavanger. Byantikvarens personlige ønske bør derfor ikke tillegges vekt. Svømmehallen og lignende bygninger som foilk opplever som negative for bymiljøet kan derfor trygt rives og erstattes av mer human bebyggelse, , selv om noen antikvarer synes de er interessante.

Les konvensjonen her. Viktige sitater nedenfor

http://www.ra.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4722

Article 12 – Access to cultural heritage and democratic participation

The Parties undertake to:

a encourage everyone to participate in:

– the process of identification, study, interpretation, protection, conservation and presentation of the cultural heritage ;

– public reflection and debate on the opportunities and challenges which the cultural heritage represents;

b take into consideration the value attached by each heritage community to the cultural heritage with which it identifies;
--

NORSK FORM SOM STILPOLITI - KUN KONTRAST OG MODERNISME ANBEFALES NÅR BØNDER SKAL BYGGE NYTT

Fra et nytt hefte som skal fremme gårdstrurisme gjengis nedenfor avsnitt med ideologisk propaganda fra Norsk Form.

Finansiert av et prosjekt for å fremme gårdsturisme benytter Norsk Form anledningen til å bekjempe lokalt forankret tradisjonell byggeskikk og fremme kontrast.

Norsk Form formaner også om bruk av arkitekt. De favoriserer dermed en yrkesgruppes næringsinteresser fremfor lokale håndverksbaserte bedrifter som har lang erfaring i å oppføre funksjonelle gårdsbygninger tilpasset lokal byggeskik og som ikke krever arkitekt, fordi løsningene er basert på tradisjonell design som man vet er vakker og velfungerende. Slike håndverksbedrifter har idag anledning til å søke godkjenning av mindre nybygg, uten bruk av arkitekt.

Men Norsk Form vet selvsagt at bare man får en arkitekt på banen vil man som oftest klare å forhindre bruk av lokal tradisjonell byggeskikk.

Det nevnes ikke at endel arkitekter faktisk også designer tradisjonelle nybygg. Visse grupper av arkitekter støttes dermed også på bekostning av andre, ved at man ensidig går inn for "kontrasttilpasning"

Lokalt forankret næringsliv og lokal kompetanse innen byggeskikk undergraves av Norsk Forms promotering av arkiktektstanden og deres designløsninger, som svært ofte krever byggematerialer og byggeteknisk kompetanse som ikke finnes lokalt.

Som i så mange andre saker misbruker arkitekturetablissementet offentlige midler bevilget til gode formål for å fremme sin egen smak, ideologi og oppdragsmengde. Tilsvarende ser man i prosjekter for økt bruk av tre som materiale, og miljøvennlig bygging generelt. Bærekrftige tekniske løsninger kobles konsekvent til fremme av "nyskapende" design som eneste gyldige løsning.

Slike formaninger undergraver saken, som i dette tilfelle er gårdstrurisme. Bønder som liker tradisjonell byggeskik, og det må man anta er de fleste, kan miste interesse for å utvikle gårdsturisme hvis de får inntrykk av at forutsetningen er å engasjere en arkitekt til å rive opp den vakre og harmoniske helheten man ofte har i eksisterende gårdsbebyggels. Det inspirerer neppe til satsing å få vite fra statsfinasierte eksperter at den lokale byggeskikken man foretrekker er mindreverdig kopiering. Konklusjonen kan bli at man heller vil fortsette vanlig drift.

De fleste gårdsturistene er også trolig som folk flest mer interessert i tradisjonell regioonal byggesklikk enn i siste skrik fra arkitektstanden.

Slike gode prosjekter bør i fremtiden søke faglig bistand fra andre enn designeteblissementet.


Audun Engh
INTBAU Skandinavia
www.intbau.org
Tlf 92622626
--------------------

http://gardsutvikleren.no/arch/_img/9075065.pdf


www.gardsutvikleren.no

Utviklet av HANEN i samarbeid med Norsk Form · gardsutvikleren@hanen.no · tlf: +47 22 05 46 41 s 7

– en innføring i merkevarebygging av bygdeturisme og grønt reiseliv

Hvordan skal huset se ut?

Husenes utforming

Hvordan bør husene utformes? Her er det ingen klare svar. Hvordan man velger å tilpasse seg eller ta i bruk eksisterende omgivelser, omliggende natur-/kulturlandskap, moderne teknologi og gamle tradisjoner er opp til hver enkelt arkitekt.

Byggeskikken, eller måten vi bygger på er i konstant forandring. Den utvikler seg med ny tilgang på ny teknologi, nye materialer og nye levemåter. Tidligere var det lengden på tømmeret som bestemte
dimensjonene på huset. I dag har vi ikke lenger disse begrensningene.

Man må være åpen for hva samtiden kan by på av materialer og teknikker, selv om man fortsatt spiller på lag med stedet og lar seg inspirere av tradisjoner. Bygg forteller historier fra sin samtid, og når vi bygger i det 2000 århundre, må vi fortelle historien fra vår tid. Nostalgisk kopiering av eldre byggeskikk blir sjelden vellykket. Det finnes mange gode eksempler på nytolkninger
av gammel byggeskikk gjennom materialbruk og inspirasjon i byggkonstruksjonene.


Hvordan utforme noe nytt på en gammel gård?

Når man bygger nytt, kan utformingen av det nye (påbygg eller nybygg)
i varierende grad bygge på det som er fra før, eller etablere kontraster. Innenfor arkitekturfaget opererer man med begrepene samspill, kontrast og tilpassing når man skal bygge nytt i et eksisterende
miljø.


Haabakkas nye tilbygg relaterer seg til det gamle gjennom formen og materialene, men reflekterer likevel vår samtid i uttrykket. Arkitekt/foto: 3RW Arkitekter AS.

HUS OG BYGNINGER

Tilpassing


Når det skal bygges nytt i bevaringsverdige områder, kreves det ofte at nye hus skal tilpasse seg det gamle. I noen tilfeller kan det være riktig. Slik tilpassing vil i så fall stille store krav til den håndverksmessige
utførelsen. Når det nye skal underordne seg det gamle
totalt, kan det ofte føre til nostalgisk kopiering av gamle hus, noe som sjelden blir vellykket fordi håndverkstradisjonene er svekket og arbeidskraften for dyr til at man kan gjøre det på gamlemåten. Nostalgisk kopiering kan fort forflate både gammel og ny byggeskikk.

Samspill

Begrepet samspill antyder at man har et samspill mellom likeverdige
partnere. Dette begrepet kan i mange tilfeller være et bedre utgangspunkt enn ”tilpassing” for et byggeprosjekt, også i et verneverdig
strøk. Hus kan stå i samspill selv om de ikke er kopier av hverandre.
De kan ha relatere seg til hverandre, for eksempel gjennom volum, pl assering eller materialbruk, selv om det nye bygget reflekterer
nåtiden i sin utforming. Arkitekten har mange slike virkemidler han kan benytte seg av, de må imidlertid forvaltes med godt skjønn, da alle hus er forskjellige og det ikke finnes noen fasitsvar.

Bruk arkitekt når du skal bygge nytt til det gamle!

En god arkitekt er vant til å analysere gårdsanlegg og kan identifisere det som har vært nøkkelfaktorene i utformingen av din gamle gård. Hun vil være kjent med forskjeller mellom ulike landsdeler og epoker og kan gjenkjenne kvaliteter som er typiske for området eller spesielle for gården din. Hun kjenner til forholdstall som snekkerne opererte med i samtiden dine hus ble bygget i, til byggeskikk
og materialer som det er viktig å fremheve og så videre.

Med øvet formsans og kunnskap også om hvilke muligheter som ligger i moderne teknologi kan en god arkitekt få nye tilbygg eller ombygginger til å spille sammen med det gamle, selv med et moderne uttrykk. Hun kan bruke de gamle kodene hun finner på nye måter, slik at byggene spiller sammen, med sine ulike forutsetninger. I vår tid har vi andre krav til både funksjoner og komfort i bygninger. Da er det viktig å ha med en formgiver (arkitekt) på laget som har kompetanse til å skape gode, moderne bygg som viser respekt for det gamle og samtidig reflekterer den gode arkitekturen i vår samtid.

En artikkel i Londonavisen Observer 18. april feller en knusende som over Labours politikk for byutvikling og arkitektur det siste tiåret.

Likheten til Norge er sørgelig åpenbar. Her i landet rammes ikke bare Arbeiderpartiet, men også høyreledede byer med Oslo i spissen.

Kjennetegn er:

- Påstander om at man vil satse på fellesskapets beste, bærekraft, gode tettsteder og kvalitetsdesign, men uten at det vedtas et utvetydig regelverk som kan definere og sikre slike gode urbane kvaliteter.

- Naiv tiltro til at både private utbyggere og halvprivate selskaper som ROM, Statsbygg, HAV og Oslo S Utvikling skal ta samfunnsansvar i sin forretningsvirksomhet. Planleggingen er delegert til selskaper som er forpliktet til å ivareta de økonomiske interessene til eierne, inkludert staten, ikke lokalsamfunnets behov.

- Overdreven vekt på "nyskapende" design fra "kjente arkitekter", noe utbyggere har utnyttet til å få godkjent prosjekter som ødelegger stedskvaliteter, ikke forbedrer dem. Artig design fra innleide kjendisarkitekter har dekket over at prosjektene representerer overgrep mot stedet og befolkningen.

- De offentlig oppnevnte kvalitetssikrerne er gjerne arkitekter som etter tur solidarisk hyller og anbefaler hverandres prosjekter, bl.a. gjennom arkiktektkonkurranser.

Det som har manglet er en offentlig sektor som utvetidig definerer samfunnets beste og sørger for at målsettingene blir gjennomført gjennom konkrete rammebetingelser.

Vage politiske målsettinger og toppstyrte prosesser har ikke fungert. Arkitekter og andre fagfolk har forkastet konkrete, erfaringsbaserte kvalitetskriterier. Det mangler forutsigbare faglige prinsipper for å oppnå velfungerende prosjekter som også blir verdsatt av befolkningen. Arkitekter er altfor ofte styrt av motetrender og ideologisk pregede ideer om at "nyskaping" er det viktigste kvalitetskriteriet.

LØSNING I SIKTE?

De siste års erfaringer tilsier at folkevalgte og fagetater må suppleres med aktiv deltakelse fra de berørte i lokalsamfunnet for å nå målene. De vellykte plansmiene flere steder i Norge viser at bredt medansvar og prosesser som skaper konsensus blant alle berørte er den beste metoden for både å stagge grådighet og fremme en bærekraftig, balansert stedsutvikling.

Det er også behov for fagkritisk arbeid blant planleggere og arkitekter, kombinert med reform av utdanningen for å fremme helhetlig tenkning og praksis.

Denne teksten ligger også på www.naboskap.no

Les mer om plansmier på www.plansmier.no

Les om aksjoner mot forfeilet stedsutvikling i Norge på www.omgivelser.no

Les om alternative ideer om stedsutvikling verden rundt på nettsidene til:

CEU - Council for European Urbanism - www.ceunet.org

CNU - Congress for new Urbanism: www.cnu.ord

INTBAU - www.intbau.org

A Vision of Europe - www.avoe.org

Artikkelen fra Observer er gjengitt nedenfor.

---

Audun Engh
Naboskap
INTBAU Skandinavia
------------------------------
The Observer, London, 18 April 2010
Labour's castles in the air

As Britain prepares for possible political change, we ask whether New Labour delivered on its promises of a bright new dawn for architecture
Sitater:

- "In 1997, Sir Richard Rogers, soon to be ennobled, had the ear of Tony Blair, and his long, lonely campaign to better and beautify British cities was suddenly favoured. An Urban Task Force, chaired by Rogers, was set up......

- Their problem, as in other fields, has been the New Labour belief that you could hand over the delivery of social benefits to the private sector.

And so the ideals of Rogers's urbanism were corrupted. He always argued for a combination of increased urban densities and better designed environments, as in his beau ideal city of Barcelona. More people in cities, he said, would mean a more active and cared-for public realm, better use of public facilities and less use of cars and greenfield sites. Developers gleefully seized on the density part of his argument, always happy to maximise returns on their land. To cram a site could now be portrayed as a public service.

The "good design" part was put in the hands of Cabe and planning authorities, which would often do a good job of mitigating monstrosities and steering proposals in more intelligent directions. But the definition of good design became enfeebled. The concept arose that a development was good if it was "iconic" and was designed by a "world-class architect", with the latter notion being ever more flexibly interpreted. Coteries of consultancies grew up to verify what good design was, while architects of skyscrapers, sitting on Cabe's design review panels, would take it in turns to applaud each other's works.

By the mid-noughties, a type had emerged: an office or residential development straining at the limits of its site, extravagantly styled so as to earn the adjective "iconic", with "public realm", in the form of highly monitored aprons of granite, at its foot. Such developments would rarely work with their neighbours to form coherent urban fabric, which should surely be part of good architecture. They were individualistic and egotistical....
- What is lacking is the belief that public authority can state clearly and firmly what it thinks is the public good and then see that it is achieved".

----

http://www.guardian.co.uk/artanddesign/2010/apr/18/new-labour-architectural-legacy-rowan-moore

Full text below.

----
Labour's castles in the air

As Britain prepares for possible political change, we ask whether New Labour delivered on its promises of a bright new dawn for architecture

Rowan Moore

The Observer,
Sunday 18 April 2010



The Britain that Labour built: blocks of new-build flats for sale in Sighthill, Edinburgh. Photograph: Murdo Macleod

-----

When Labour launched its manifesto last week, it chose a brand new building as a backdrop. This was the Queen Elizabeth hospital, Birmingham, where the first phases of a new £545m super-hospital will open in June. The forecourt where the cabinet gathered to brandish their paperless manifesto memory sticks looked somewhat bleak, but never mind. We were invited to admire the scale of the investment behind the V-formation of grinning ministers.

Labour has been an enthusiastic builder. It has embarked on a huge hospital building programme and has promised "to rebuild or renew nearly every secondary school". It has celebrated construction which flourished in the prolonged boom. In his first conference speech as prime minister, Brown promised 240,000 new homes a year, a target that has shrivelled in the merciless drought of recession.

It also, in its early days, proclaimed the importance of architecture and design, to an extent never before heard from a British government.

In 1997, Sir Richard Rogers, soon to be ennobled, had the ear of Tony Blair, and his long, lonely campaign to better and beautify British cities was suddenly favoured. An Urban Task Force, chaired by Rogers, was set up. The government swept away the Royal Fine Arts Commission, a clubby, oak-panelled, leather-upholstered institution led by the fragrant Tory ex-minister Lord St John of Fawsley. In its place, it made the Commission for Architecture and the Built Environment, or Cabe, an organisation with expanded powers for influencing the quality of British architecture.

Ample construction plus good design should equal a transformation of the country, comparable to the Victorian wave of town halls, libraries and museums, and some of it has happened.

There are indeed parts of British cities better and brighter than they were before. There are some lovely school buildings such as Kingsdale school in south London and examples of decent housing such as Adelaide Wharf in east London.

A generation of young architects has grown up and been given the opportunity to prove their worth. British architecture was stagnant in the early 90s and now it's not, for which some of the credit is due to Labour.

But Labour has also presided over some of the poorest and most ill-considered housing of modern times, thanks mostly to the explosion of buy-to-let developments. In big cities, especially London, it has permitted grossly exploitative development with only the flimsiest pretence of being good architecture or planning.

Many of the new schools and hospitals are at best very ordinary, at worst soul-destroying. Their problem, as in other fields, has been the New Labour belief that you could hand over the delivery of social benefits to the private sector.

And so the ideals of Rogers's urbanism were corrupted. He always argued for a combination of increased urban densities and better designed environments, as in his beau ideal city of Barcelona. More people in cities, he said, would mean a more active and cared-for public realm, better use of public facilities and less use of cars and greenfield sites. Developers gleefully seized on the density part of his argument, always happy to maximise returns on their land. To cram a site could now be portrayed as a public service.

The "good design" part was put in the hands of Cabe and planning authorities, which would often do a good job of mitigating monstrosities and steering proposals in more intelligent directions. But the definition of good design became enfeebled. The concept arose that a development was good if it was "iconic" and was designed by a "world-class architect", with the latter notion being ever more flexibly interpreted. Coteries of consultancies grew up to verify what good design was, while architects of skyscrapers, sitting on Cabe's design review panels, would take it in turns to applaud each other's works.

By the mid-noughties, a type had emerged: an office or residential development straining at the limits of its site, extravagantly styled so as to earn the adjective "iconic", with "public realm", in the form of highly monitored aprons of granite, at its foot. Such developments would rarely work with their neighbours to form coherent urban fabric, which should surely be part of good architecture. They were individualistic and egotistical.

Some of the worst are still unbuilt. These include the Vauxhall Tower in London, pushed through by John Prescott against the advice of his planning inspector. Also the Pinnacle, or Helter-Skelter, the putative tallest building in the City of London, which completely ignores a neighbouring design by Richard Rogers. To get an idea, however, of misdirected urbanism in practice you can go to Stratford High Street in east London. Here, strung along a howling road, you get stacks of undersized, poorly oriented, cheaply built flats, each shrieking with its own design gimmicks and contributing not at all to a shared public space. That they are within spitting distance of the Olympic site, billed as the greatest regenerative gift of all time, is entirely typical.

As for the schools and hospitals, these are mostly being delivered by the infamous private finance initiative, which asks private contractors to carry the debt and risk of public building projects.

The drawback is that the contractors also get to call most of the shots, with the result that they interpret their obligations as minimally as possible. Another drawback is that PFI contracts are vastly complicated, requiring generous payments to lawyers, accountants and other consultants. At the same time, there are paltry margins left to pay architects to use their imaginations or for specifying any finish or detail above the most basic. The end product is places of learning and healing that look like escapees from a business park or Ricky Gervais's domain in The Office.

In the planning of office blocks and blocks of flats, and in the building of schools and offices, the same thing happens. Worthy public aims are stated. Ambitious targets are set. The private sector is entrusted with achieving the aims and targets which, as it will, put its own interests first. So the worthy aims are compromised.

What is lacking is the belief that public authority can state clearly and firmly what it thinks is the public good and then see that it is achieved. This might mean a meaningful plan for places like Stratford High Street or the ability to describe what a beautiful school might be.

British government, national and local, used to be able to do this, for example when the handsome London Board Schools were built in the 19th century. To achieve this again would be a fitting task for the next government, whoever it may be.

http://www.guardian.co.uk/artanddesign/2010/apr/18/new-labour-architectural-legacy-rowan-moore

--