Bildet over, Sharp Centre, OCAD University, Toronto, 2004Bildet under: Rockheim museum, Trondheim, 2010
Bilder som dukket opp i en epost utløste følgende tankerekker om ideologier og maktforhold i arkitekturens verden:
Studer det øverste bildet av Sharp Centre, OCAD-universitet, Toronto, Canada. Arkitekt Will Alsop, 2004. Flere bilder på denne nettsiden,
http://www.ocad.ca/about_ocad/overview/sharp_centre.htm
Sammenlign med det Rockheim i Trondheim, 2010, rett under. Pir II arkitektkontor.
Flere bilder finnes på
http://www.rockheim.no/info/
To spørsmål trenger seg på:
Er det seks år yngre Rockheim en kopi? Og skal man først kopiere, hvorfor ikke også kopiere stiluttrykk som svært mange mennesker beviselig liker, f.eks. vakre eldre bygninger i tidløse tradisjonelle stilarter?
Vi vet svarene fra etablissementet innen arkitekturen:
Kopiering av modernisme er regnet som aktverdig inspirasjon fra dyktige kolleger og forgjengere. Det er ikke kopiering men kreativ anvendelse av interessante retninger innen modernismen.
Kopiering av førmodernistiske stilarter er derimot foraktelig pastisj og et svik mot den seierrike modernistiske revolusjonen. Alle bygninger inspirert av tradisjonelle stilretninger er kopi, selv om det ikke finnes en maken bygning noe sted på kloden. Førrevolusjonære stilarter regnes som utdødd i og med modernismens seier, og dermed blir et nytt, unikt tradisjonelt byggverk å regne som en kopi og en forfalsket utgave av en fortid som ikke lenger eksisterer.
Med andre ord står vi overfor en ideologisk sortering av arkitektoniske uttrykk ettersom de kan plasseres innenfor eller utenfor bevegelsens aksepterte referanserammer.
Tenkningen er helt parallell til marxist-leninisters sortering av henholdsvis "borgerlige" og "sosialistiske" samfunnsfenomener. Det liberale demokratiet må forkastes selv om folk verdsetter det, fordi det er produkt av et system som hører hjemme på historiens skraphaug.
Det er lett å finne lignende tankegods også innen fundamentalistiske religiøse retninger.
Tradisjonelle stilarter må avvises og bekjempes fordi kun modernismen kan uttrykke vår tid på en ærlig og sann måte. Enkelte eksempler på førmodernistisk byggeskikk kan imidlertid bevares som kulturminner i en museal kontekst. Tilbygg må derimot være i "vår tids" stil for å understreke at de gamle bygningene kun er av historisk interesse.
"Samtidsarkitektur" er definert som de for tiden aksepterte modernistiske stiluttrykk innen fagmiljøet, ikke ethvert nybygg som tilfredsstiller brukernes - vår tids menneskers - behov, slik de selv definerer dem
"Byggeskikk" betyr ikke lenger regionens levende tradisjoner, med andre ord stedets skikk, men derimot skikken blant arkitekter.
Modernismen som ideologi med tilhørende proklamasjon av enerett til å representere samtiden er umoderne. Moderniteten kjennetegnes av pluralisme og valgfrihet for individene, med rett til å la seg inspirere av alle slags kulturuttrykk fra ulike deler av verden og ulike epoker av sivilisasjonens historie.
Modernitet i betydningen mangfold er innført på de nesten alle samfunnsområder. Modernismens maktmonopol på arkitektskoler og i fagmiljøer er en anakronisme fra forrige århundre og dets rettroende, autoritære utopiske ideologier.
Modernismen innen arkitekturen bør få en fortjent plass som en retning som har produsert mange vakre og interessante enkeltbygninger, men som også har representert en sosial og estetisk katastrofe gjennom sin krig mot den bærekraftige, integrerte byen og dens struktur. Masseprodusert modernistisk arkitektur har degradert millioner av menneskers liv. Masseprodusert førmodernistisk arkitektur er derimot attraktive objekter på eiendomsmarkedet.
Takket være sitt forbud mot å basere seg på erfaringer og gjenta suksesser har modernismen innen arkitekturen en andel av mislykkede forsøk (feilprosent) som langt overgår det som er akseptabelt på omtrent alle andre samfunnsarenaer. Vi må bare være glade for at kirurgene ikke har et tilsvarende forbud mot å gjenta vellykkede og velprøvde metoder.
Hvor mange stygge førmodernistiske bygninger finnes det f.eks. i Oslo eller i en norsk bygd? Noen i det hele tatt? De fleste var ikke tegnet av arkitekter, men av dyktige håndverkere med inngående kunnskap om materialene, byggemetodene, de klimatiske betingelsene på stedet og brukernes funksjonelle og estetiske behov.
Kravet om eksperimenter og nyskaping innen arkitekturen innebærer at kunnskap går tapt og at vi må lide under en evig runddans der unge arkitekter prøver å overgå både forgjengere og samtidige i oppsiktsvekkende påfunn. Eksperimenter innen arkitekturen tilfredstiller ikke kravene til eksperimenter i vitenskapen: Et eksperiment bygger på inngående kjennskap til tidligere resultater, det er etiske retningslinjer mot å utsette folk for eksperimenter mot deres vilje, og eksperimentene er kontrollerte med sikte på å kunne gjentas av andre. Hensikten er å videreutvikle kunnskap og legge grunnlaget for neste generasjon forbedringer, ikke å skape et unikt enkeltprodukt.
Fra en tradisjonsorientert amerikansk arkitekts kritikk av endel kulturminneverneres rent museale begrunnelser for å bevare gamle bygninger:
"They are not good because they are old, they are old because they are good"
Audun Engh
Tlf 92622626
Vi viser til innlegg på bloggen ”naboskap.blogspot.com/”, lagt inn av Audun Engh 28. januar 2011, som forteller at Rockheim til forveksling er lik et bygg av den britiske arkitekten Will Alsop , nemlig Sharp Art & designsenter i Toronto.
SvarSlettVi legger inn kommentaren i 3 deler for å få med all nødvendig tekst - og med illustrerende bilder til slutt;
Engh legger fram to fotografier, et bilde av Rockheim og et bilde av Sharp Art & designsenter med kameravinkel fra hjørnet på en bestemt side, sett opp mot undersiden av det svevende bygningsvolumet, og spør om ikke de to bygningene er til forveksling like.
Begge fotografiene viser et kubisk bygningsvolum støttet på (skrå) søyler svevende over andre (gamle) bygninger.
Er Rockheim en kopi? Hva mener arkitektene selv om det?
Selv om vi er av den oppfatning at byggene er svært forskjellige, kan vi av fotografiene se tre likhetstrekk ;
1 - en kubisk bygningkropp som ”svever” over et eller flere gamle hus.
2 - kuben står på skrå søyler
3 - kuben er kledd med et kontinuerlig materiale under og på alle sidene –som gjør at kuben fremstår som et sluttet element (boks).
Hvordan kan da disse likhetene forklares?
1 Kuben eller takboksen.
Hvorfor har Rockheim en kasse på taket?
Den konkrete årsaken er at det gamle Mellageret var for lite til å kunne huse hele museets rombehov.
Mens vi jobbet med Rockheim ble Statens krav til romareal nesten tredoblet.
Siden sceneboksen tok resten av tomta var det kun en mulig vei å utvide, nemlig oppover.
Hvilke løsninger tyr vi til da?
Et kjent arkitektonisk virkemiddel ved tilbygg til antikvariske hus er å lage et klart skille mellom nytt og gammelt, både i form og materialbruk.
Det er et dramatisk grep å plassere en stor boks på taket av et bygg, men ved å la tilbygget få en ren og enkel geometrisk form som en kube kan det eksisterende historiske bygget fortsatt få fremstå med sitt uttrykk uten å overdøves.
Den glatte glassfasaden og den ujevne pussfasaden tilhører klart ulike tidsperioder og byggemetoder.
I tillegg er kuben tydelig skilt i fra Mellageret ved en inntrukket mellometasje, for å understreke et inntrykk av at boksen svever over, i stedet for å hvile på, det underliggende bygget.
Løsningen med å putte en ny form på toppen av en eksisterende bygning er for øvrig ikke noe nytt under solen, det finnes uttallige eksempler på dette.
Et eksempel som de fleste kjenner er Tate Modern i London.
Pir II har også i to tidligere prosjekter her i Trondheim foreslått å kappe toppen av hus for så å plassere et nytt kubisk tilbygg oppå (4-mannsbolig i Jonsvannsveien i 2003 og en tomannsbolig på Byåsen i 2001). Disse prosjektene kom aldri til gjennomførelse.
Vi er svært fornøyd med at det lot seg gjøre på Rockheim hvor dette etter vår oppfatning er en meget god løsning. Løsningen har fått positiv tilbakemelding både fra Byantikvar Gunnar Houen, som støttet den arkitektoniske utformingen helt fra første konseptskisse, og Trondheim Kommunes Plan- og byggesaksavdelinger.
Boksen Sharp Centre og Rockheims takboks forholder seg helt forskjellig til byggene under. Sharp Centre svever over flere bygninger og en park, og definerer på denne måten en ny avgrensning av byen under, den definerer et nytt sted i skyggen av boksen. Sett fra byen er Sharp Centre et romskip som varsomt har landet med beina ned i mellom byggene, og så kjørt ut ”landingsbroen” til den nye bygningen under. På Rockheim er det derimot bygget under som har gitt forutsetningene for, og definert, boksen på taket. Aksesystemet i det gamle bygget er videre ført i det nye, og boksens langfasader ligger så godt som helt i plan med Mellagerets langfasader. Kuben på taket ville bli et tydelig grep, men vi ønsket et likeverdig samspill mellom boksen og det gamle Mellageret for å danne en ny helhet, ett bygg som en komposisjon av 3 deler. Sharp Centre vil aldri oppleves som 1 bygg sammen med den underliggende delen av senteret, som også er ny, men det var helt sikker heller aldri meningen. (forts.)
2 Skrå søyler.
SvarSlettRockheim var opprinnelig prosjektert uten søyler som understøttelse for takboksen.
Vårt ønske var et enklest mulig uttrykk, det vil si et konsept hvor de 3 bygningskroppene (Mellageret, scenebygget og takboksen) var sammenstilt uten noen synlig sammenbinding eller bæring.
Av økonomiske hensyn lot dette seg dessverre ikke gjennomføre, og vi måtte inn med bærende søyler for at budsjettet ikke skulle sprekke.
For å få til en løsning med færrest mulig søyler ble søylene stilt på skrå, slik at en og samme søyle kunne ta både vertikale og horisontale krefter.
Dette til forskjell fra bygget i Toronto som har både en vertikal og en skrå søyle i hvert bærepunkt, som er en mer tradisjonell løsning. De høye søylene i Sharp Centre er sentrale i designet av bygningen, og er derfor dramatisert og fremhevet ved bruk av knall farger som gir assosiasjoner til Mikadopinner.
I Rockheim er søylene gjort så slanke som overhode mulig og de er malt sorte for å tones ned.
3 Kledning boksen rundt
For å understreke sammenstillingen av 3 enkle bygg av ulik karakter, har hver del fått sitt eget uttrykk gjennom valg av fasademateriale:
Mellageret beholder sitt opprinnelige rustikke ytre, scene boksen skal bli en ”grønn” boks overgrodd med tornerosekratt og takboksen er kledd i speilende glass med trykk.
Ettersom takboksens underside er like eksponert / synlig som sideveggene ble også den kledd med glass. Etter samme logikk skal vegetasjonen på sceneboksen trekkes inn på toppen av boksen som en takhage. Det at fasaden trekkes inn på undersiden/oversiden av boksene er med på å definere de lukkede geometriske formene, og understreker dermed skillet mellom dem.
(Det er et ikke uvanlig at byggets ”femte” fasade får samme overflate / materiale som fasadene for øvrig, her kan det vises til mange eksempler, også fra flere tidligere Pir II-bygg.)
Boksen som utgjør Sharp Centre er kledd med hvite og sorte plater i et pikselmønster. Sharp Centres statiske fasade uttrykk står i kontrast til Rockheims forandelige ytre.
Norske platecover som fasademateriale er uløselig knyttet til byggets funksjon som opplevesessenter for pop og rock. Ledfasaden, utgangspunktet for byggets stadig skiftende kveldsantrekk, er basert både på byggets innhold og Trondheims nordlige plassering i verden. Hvordan kan bygget fortsatt fremstå som interessant i den mørke vinterperioden? Hvordan skal vi gi bygget en mulighet til å formidle musikkens dynamiske kvalitet og stadige videreutvikling? (forts.)
Hvorfor skvetter vi i stolen når vi ser de to fotografiene?
SvarSlettDet er, som vi har påpekt over, snakk om 2 forskjellige bygg med ulike situasjoner, ulik størrelse, materialbruk, farger, funksjon, og ulik kobling til underliggende bygninger.
Boksen på Rockheim med sine søyler er jobbet frem gjennom en designprosess med medvirkning fra byggherre, byantikvaren og ingeniører. Den er ikke sakset fra et annet bygg, det være seg Sharp Centre eller et annet.
Dog er ikke verken en ren kube, omsluttende fasade eller skrå søyler elementer noe vi eller Alsop (arkitekten bak Sharp Centre) kan kreve eierskap til. De er generelle designelementer som brukes igjen og igjen. En måte å gruppere bygg i ulike typologier er nettopp etter hvilke designelementer som er sentrale i løsningen. Som eksempel kan vi ta Stilt houses- på norsk styltehus, som er en tradisjonell typologi med bygninger satt på høye stolper, særlig brukt i områder med fare for flom, våtmarker, eller steder med stor tidevannsforskjell. Vi har norske varianter av bygg på stolper langs hele kysten, og i innlandet har vi de tradisjonelle stabburene, hvor konseptet er brukt for å holde både fukt og skadedyr unna matvarene.
Både Sharp Centre og Rockheim (og Unilever building i Rotterdam, Red Box i Berlin, Villa Dall’Ava i Paris mfl) kan sies å tilhøre samme typologi på bakgrunn av elementene som er tatt i bruk.
Det som gjør at vi ser på det som noe nytt ,løsrevet fra tradisjoner, er en atypisk plassering på toppen av et annet bygg, og størrelsen .Enkle prinsipper og former- om enn tidligere velbrukte- tatt opp i stor størrelse er spektakulært og tydelig som bilde. De får noe eget over seg fordi skalaen er ”ny” i forhold til hva vi er vant til. I realiteten er begge prosjektene en videreutvikling og tolkning av løsninger som har vært brukt i tusener av år!
Det at bygg deler en løsning eller typologi sier ikke noe om hvor godt eller dårlig byggene fungerer i sine situasjoner. Hvert prosjekt har sin logikk, skal svare på ulike krav fra den aktuelle byggherren, myndigheter, forholde seg til tomten bygget står på, klimaet, årstider, lys (osv osv). Dersom man tar alle disse forutsetningene på alvor- vil ikke, KAN ikke, bygg bli like. Derfor er aldri gode prosjekt kopier eller repetisjoner, men nyskapende, unike byggverk med sin særegne karakter.
SLIK jobber et oppegående arkitektkontor når nye designoppgaver utføres. Vi tar utgangspunkt i de spesifikke føringene som hver ny oppgave og hvert nytt byggested gir, og søker å få det beste resultat som mulig, og som svarer til de behov og ambisjoner som bruker og byggherre har. I prosessen for Rockheim, var det en serie av egentlig ganske selvsagte valg, som til slutt har ført til det ferdige prosjekt. Når det så skulle gjennomføres, og selges inn til beslutningstakere, må vi si at det var betryggende å kunne vise til at Herzog & DeMeuron, med prosjektene Tate Modern, Caixa Forum og Elb Philharmonie, Ricardo Bofill, med prosjektet Corso Karlin, Schneider & Schumacher med prosjektet Red Box, Augustin und Frank med prosjektet Remise Schlesische Strasse, MVRDV med prosjektet Didden Village, Amort Architektur med prosjektet Bunker Penthouse, Index Architekten Exner & Musa med prosjektet Bunker Extension, Will Alsop med sitt prosjekt Sharp Art & designsenter, og mange mange flere, alle har designet og fått bygd nye ”bokser”, også oppå eldre bevaringsverdige bygninger – og det gikk helt fint!
Pir II
GUNHILD AADAHL
HÅVARD SKARSTEIN
OGMUND SØRLI
METTE MELANDSØ
Det hadde vært veldig fint for forståelsen av vår kommentar om du kunne konvertere ovenstående 4 kommentarer til Rockheim diskusjonen til ett sammenhengende innlegg med synlige bilder.
SvarSlettmvh
Pir II
Gunhild Aadahl, Mette Melandsø, Håvard Skarstein, Ogmund Sørli