Fra en demonstrajon mot rivingen av den storslagne Pennsylvania Station i New York tidlig på 60-tallet. Pilen peker på Jane Jacobs.
Ulf Andenæs hadde søndag 9. oktober 2011 en glimrende artikkel i Aftenposten om den amerikanske byaktivisten og forfatteren Jane Jacobs (født 1916, død 2006). Hun startet en grasrotbevegelse som stanset den planlagte raseringen av historiske bydeler som Greenwich Village i New York til fordel for motorveier. For 50 år siden skrfev hun boken "The Death and Life of Great American Cities" som er blitt en bibel for mennesker over hele verden som vil beskytte og pleie tradisjonelle bykvaliteter.
Du finner en pdf av artikkelen, egnet for printing i A3, her:
http://db.tt/3mOCFOej
Dessuten er teksten gjengitt nedenfor.
Artikkelen er en fortjent hyllest til Jacibs og en god oppsummering av grunnleggende prinsipper for den menneskelige byen, nyttig også for dagens byaktivister i Oslo.
New Urbanism-bevegelsen i USA og arbeidet til Prince Charles' stiftelse Prince's Foundation i England er sterkt påvirket av Jane Jacobs.
Nyurbanistene i USA, som nå har mye av ansvaret for Obamaadministrasjoneens politikk for bærekraftig byutvikling og redusert bilavhengighet, hyller Jane Jacobs som sin store inspirasjonskilde.
INTBAU Skandinavias studietur til New York 6-13. november vil ha en hel dag viet Jacobs og hennes eget nabolag Greenwich Village. Se foreløpig program på
http://intbau.org/urbanism-a-architecture/199-new-york2011.html og norsk annonsering på
www.intbauscandinavia.no
Fra Jane Jabobs eget nabolag, Greenwich Village. Bydelen var truet av motorvegbygging på 60-tallet, paralellt med Oslo og mange andre byer som var utsatt for de samme kreftene.
Gjennombruddet for Jane Jacobs ideer har paradoksalt nok også ført til ta hun tok feil på ett punkt: Jacobs gikk inn for å bevare gamle bygninger, ikke bare fordi de er sjarmerende, men også fordi de har lave husleier slik at det blir rom for kreative og uetablerte virksomheter. New Yorks historiske bydeler er nå blitt så populære at det ikke lenger finnes bygninger med lave husleier. De eldste bygningene er ofte de mest ettertraktede, med skyhøye leier. Det samme ser vi i Oslo. Nyurbanistenes svar er at vi må bygge nye byer og bydeler med de samme tradisjonelle kvalitetene. Hvis ikke vil det å bo i attraktive byområder vil bli forbeholdt rike mennesker.
Vi ser dette tydelig i Oslo, der det er et åpenbart underskudd på gode nabolag som Frogner og Grünerløkka. Det nye som bygges er stort sett ensformige villaområder langt fra byen, eller like ensformige blokker i utkanten av de attraktive historiske bydelene. De fleste arkitektene mener dessverre at det er gammeldags å bygge nye kvartalsbaserte bydeler. Spekulantene foretrekker masseproduserte, monofunksjonelle prosjekter som er enkle å håndtere.
Et synlig resultat av mangelen på intim urbanitet i nye byutviklingsprosjekter er at folk fra Oslos ytre bydeler i helgene klumper seg sammen i byens gamle sentrumsområder for å oppleve litt urban atmosfære. Der de bor kunne de knapt tenke seg å gå ut for å ta en pils, om det overhode er mulig.
Nyurbanistene vil påpeke at mangfold og menneskelig skalaen som i gamle byer er skapt av spennvidden i alder og bygningstyper, må simuleres gjennom byform og reguleringsbestemmelser i nye bydeler. Dermed kan man sikre finmasket variasjon, selv i en ny bydel planlagt fra grunnen av. Modernister vil ofte hevde at dette er "uærlig". Når store områder planlegges helhetlig skal de også se slik ut, med andre ord fremstå som store prosjekter med identisk karakter. Resultatet av en slik bastant ideologi er ike uventet utrivelige nærområder.
Leon Krier hevder, bl.a. i sin nyeste bok The Architecture of Community, at alle kvalitetene vi elsker i historiske byer kan skapes i nye byer, ved hjelp av god planlegging. Historiske byers kvalitet ligger ikke primært i alderen, men i strukturen.
De amerikanske nyurbanistenes fremste talsmann Andres Duany påpeker at kreftenes frie og spontane spill innen byutvikling ikke skaper variasjon og mangfold, men tvert imot sosiale ghettoer med ensformig arkitektur. Sosial og funksjonell integrering må planlegges.
For Jane Jacobs fremsto de autoritære modernistiske byplanleggerne med god grunn som erkefienden. Hun så i utgangspunktet på byplanlegging som et onde. Den paradoksale erfaringen som nyurbanister og andre disipler av Jacobs har gjort, er er at spennende mangfold og sosial integrering forutsetter en planlegging som går langt i å fastsette byplanmessige forutsetninger og stille deltaljerte krav overfor utbyggere og arkitekter. Det er ikke planlegging som er ondet, men holdningene som preger de konvensjonelle, teknokratiske byplanleggerne.
Jane Jacobs - byvandalenes skrekk selv om hun ikke så farlig ut.
Skal vi få nye gode byer preget av kvalitetene i Jacobs eget nabolag Greenwich Village i New York eller Grünerløkka i Oslo, forutsetter det at men først lager en byplan som ivaretar urbane og menneskelige verdier. Bred medvirkning er et godt middel for å sikre at byens og borgernes interesser ivaretas. Deretter kan man slippe til mange utbyggere og arkitekter, med oppdrag å bygge en mangfoldig by i henhold til byplanen.
I Bjørvika har derimot utbyggerne hatt mye av styringen med prosessen fra første stund. De har fått anledning til å fokusere ensidig på enkle, profitable løsninger. Resultatet er at mange av de antiurbane tabbene fra 60-tallet er gjentatt. Å bygge en sammensatt by fremfor monofunksjonelle spekulasjonsobjekter krever kunnskap og innsatsvilje. Få investorer vil gjøre det frivillig.
Fremtidige byutviklingsprosjekter i norske byer og tettsteder bør være preget av andre verdier. En praktisk metode for å sikre at fellesinteressene ivaretas er deltakende prosesser der respekt for befolknings behov og preferanser står i sentrum. Temaet deltakelse kan man lese mer om på
www.plansmier.no
Audun Engh 13.10. 2011
--------------------------
Teskten til Ulf Andenæs' artikkel. Se også link til pdf øverst.
Hvordan byer blomstrer og ødelegges
Amerikanske Jane Jacobs tok et oppgjør med etterkrigstidens byggeskikk og pekte på hvordan moderne byer kan planlegges slik at folk får det best mulig.
Jane Jacobs
(1916-2006)
Forfatter og aktivist, født i USA,
flyttet til Canada med familien 1968.
Redaktør av Architectural Forum.
Allmennfaglig utdannelse ved
Columbia University.
Fulgte opp The Death and Life of
Great American Cities (Random House,
New York) med en rekke senere bøker
og skrifter.
-------------------
Jane Jacobs’ harde oppgjør
med herskende ideer for
hvordan vi planlegger våre
byer og våre samfunn er like
aktuelt i dag.
The Death and Life of
Great American Cities het
boken som Jacobs utga for
nøyaktig 50 år siden. Den
blir kalt epokegjørende – den endret tidens
tenkemåte. Tidlig på 1960-tallet utga
tre amerikanske kvinner hver sin bok
som endret verdens tankegang. Rachel
Carson med Den tause våren inspirerte
miljøbevegelsen, Betty Friedan med Myten
om kvinnen inspirerte kvinnebevegelsen,
mens Jane Jacobs med Død og liv
for de store byer i Amerika blåste til
kamp mot ødeleggelsen av bymiljøer og
lokalsamfunn.
Mye av det Jane Jacobs påpekte, er i
dag allment erkjent. Men de krefter hun
kjempet mot er like sterke i dag, eller
sterkere. Det er nok å se på Bjørvika. Byens
og lokalsamfunnets kvaliteter er under
like kraftig angrep, enten det er økonomiske
interesser som avgjør, eller politikeres
og arkitekters drømmer om å
sette spor etter seg.
Utbygging og sanering.
USA i 1961
var et land som hadde tatt ledelsen på alle
områder. Resten av den vestlige verden
fulgte etter, ikke minst Europa under
gjenreisingen etter krigen. Tiden var
kjennetegnet av de storslåtte utbygginger
og totalsaneringer, og av bilens gjennombrudd.
Disse forvandlingene fikk et
særskilt trykk ved funksjonalismens nyvunne
herredømme i byggekunst og byutvikling.
Tidens løsen var hva planleggerne kalte
sonedeling: Menneskene skulle arbeide,
sove, handle og ha rekreasjon i adskilte
områder, ut fra en forestilling om
at dette var rasjonelt og sunt.
Drevet ut.
I New York, hvor Jane Jacobs
bodde, drev storbyens nær allmektige
plan- og bygningssjef Robert Moses
gjennom nådeløse totalsaneringer og
nye motorveier som rev i stykker vide
strekninger av bebyggelse. Titusener av
innbyggere ble drevet fra småbedrifter,
bydeler, nabolag og hjem.
Mange av dem som ble rammet, kjempet
imot, men det monnet lite, for dette
var fremskrittet som ikke lot seg stanse,
og det ga makeløs utfoldelse for utbyggere,
planleggere, investorer og arkitekter
som ville bli sett.
Totalt motstrøms.
I denne situasjonen
kom The Death and Life of Great
American Cities og skapte bølger, fra
første stund. Boken var totalt motstrøms
og rammet den herskende tenkemåte
som en torpedo midtskips. Slagkraften
hos Jane Jacobs bygget på at hun var så
konkret. Da som nå var debatten innen
arkitektur og design i særklasse kjennetegnet
av luftig og presisjonsfattig ordbruk.
Så leverer Jane Jacobs 600 sider med
førstehånds konkret dokumenterte ek-
sempler, fra New York og fra Nord-Amerikas
byer, som viser hvordan etterkrigstidens
utbygging på vesentlige måter
hadde slått feil. Offentligheten kunne etterprøve
hennes observasjoner, med
henvisning og beskrivelse, gate for gate,
sted for sted.
Kritikk som er underbygget slik, er
ikke så lett å tilbakevise.
Mot sin hensikt.
Hun hadde undersøkt
og analysert virkningene av utbyggingen.
Hadde det vært nødvendig, spurte
hun, at den skulle knuse levende bydeler
og nabolag, og i deres sted skapt områder
som var uhensiktsmessige for innbyggernes
dagligliv, kvelende for småbedrifter,
krevde unødig ekstra behov for
transport, var hemmende for sosialt
samvær, ressurssløsende, impulsfattige,
livløse, og ga ikke sjelden grobunn for
kriminalitet.
Noen nybygde strøk var så stereotype å
bo i at folk med ambisjoner og skapende
evner raskt flyttet vekk fra dem, og de
ble sosiale bakevjer.
Oppmerksomheten om Jacobs og hennes
bok ble desto større fordi dette var
første gang virkningene av funksjonalismens
byplanlegging med Le Corbusier
som forbilde i slik grad ble etterprøvet i
praksis.
Mest mulig trygge.
Jacobs stilte
spørsmålene: Hva var vilkårene for å
skape bymiljøer som er mest mulig trygge,
som gir muligheter for et variert næringsliv
og yrkesliv, der også de små bedriftene
får en sjanse, og gir rom for
kreative virksomheter, sosialt liv, naboskap
og mangfold?
Underbygget av konkrete observasjoner
pekte hun på hvordan moderne byer
kan sikres vilkår som flertallet av innbyggere
er tjent med.
Dette var noen av de viktigste:
, For at et område skal lykkes, bør bygningene
ha en variasjon i alder. Innslag av
eldre hus bør finnes blant nybyggene. I
nye gårder der investeringene skal nedbetales
er det oftest kun de med høyest
betalingsevne som har råd til husleiene. I
de eldre husene er husleiene vanligvis lavere,
særlig i de av dem som er uanselige
og ikke for fasjonable. Det gir mulighet
for alle de virksomheter som trengs for å
gi et mangfold, men som ikke greier husleien
i nye dyre hus.
, Sonedeling, med adskilte arealer for næring,
boliger og rekreasjon, kveler mangfold,
og bør for enhver pris unngås. Ulike
virksomheter bør fritt kunne blandes. Da
blir gatens liv mer allsidig, man unngår
at strøket ligger livløst store deler av
døgnet, og det motvirker også kriminalitet.
Ensidig bruk av et område gjør gatene
tomme og utrygge lange perioder
av døgnet.
, Blanding av boliger og næring bør gå
helt inn i sentrum, for å hindre at deler av
sentrum blir døde bakevjer etter arbeidstid
som åpner for lyssky trafikk.
, Tanken bak utforming av steder og gater
må derfor være: Hva skaper liv i en gate?
Ødslige gater skaper ødslige byer.
, Av samme grunner bør det oppmuntres
til å ha tydelig by og tydelig land, ikke
endeløs sprikende suburbia som fremmer
ødslighet og ensomhet.
, Høyhus bør unngås der det er mulig, fordi
beboerne oppover i etasjene i en høyblokk
mister kontakten med det som foregår
i gaten. Derfor er det bare de aller
tetteste byområder som tåler høyblokker
ved å opprettholde liv i gaten.
, Flest mulig av husene bør vende ut mot
gaten, for også det bidrar til gatens liv,
og gaten får flest mulig øyne, som gjør
det tryggere å oppholde seg der.
, Plasser og torg må gi rom for et mangfold
av aktiviteter og med viktige lokale
institusjoner på plass, for det skaper tilhørighet
og gir stedet et hjerte.
, Biltrafikk i bystrøk bør begrenses, men
ikke stenges helt ute. For mye trafikk
ødelegger. Samtidig er totalt bilfrie byer
risikabelt, fordi handel og næring trenger
bilen for sin drift, og hvis dette blir
for vanskelig, flytter de til de nye storsentre
skreddersydd for biler utenfor byene,
og byens hjerte visner.
, Kvartalene bør ikke være for store, der
det er mange gatehjørner og tverrgater
motvirkes ødsligheten.
, En by bør bygges tett, ikke ved gigantiske
bygninger, men ved å unngå innslag
som stenger mot gaten og bidrar til ødslighet.
, Sosialboliger og subsidierte boliger bør
ikke bygges i konsentrasjoner, men spres
for å hindre ghettoer.
Likesinnede.
Jane Jacobs rettet sin
kritikk av fagfolkenes feilgrep fra et ståsted
på utsiden av miljøet, og unngikk
dermed å ha fått splint i øyet fra en arkitektskole.
Hennes kritikk av samtidens byplanlegging
er blitt fremstilt som et motstykke
til den berømte sosiologen Richard
Sennett, kjent for sine analyser av hvordan
omgivelsene former våre liv, særlig
med The Fall of Public Man, som beskriver
hva som skjer når folk trekker seg tilbake
fra det offentlige rom.
Sennett og Jacobs ble allierte. «Uavhengig
av hverandre hadde vi gjort iakttagelser
som utfylte hverandre», fortalte
Sennett da jeg i fjor fikk anledning til å
spørre ham om dette.
Endte som pessimist.
Jacobs deltok i
en rekke kampanjer for å berge miljøene
hun skrev om. Hun endte som pessimist,
med boken Dark times ahead («Mørke
utsikter», 2004) før sin død. Hun følte at
kreftene som trekker i destruktiv retning
var blitt for sterke.
Hennes synspunkter på hvordan alminnelige
mennesker skal holde ut i
morgendagens verden lever uansett etter
henne.
ULF ANDENÆS
------------------
